Liv Dommersnes

Skuespiller. Foreldre: Butikksjef Jørgen Andreas Strømsted (1891–1942) og Signe Beatrice Hansen (1893–1984). Gift 1) 23.12.1945 med skuespiller Jens Bolling (1915–92), ekteskapet oppløst 1952; 2) 6.4.1968 med overlege Ivar Dommersnes (21.3.1913–6.2.1994), sønn av maskinmester Åsmund Dommersnes (1886–1964) og Marta Drange (1896–1966).

Med sin usedvanlige talentrikdom hadde Liv Dommersnes en enestående posisjon i norsk teater. Hun ble sin generasjons Nora og Julie, og spilte de største roller både i den klassiske verdensdramatikken og i det moderne norske og utenlandske drama. Hun ble revyprimadonna og en flammende Jeanne d'Arc. Kritikerprisen fikk hun for en musikalrolle, og hennes format som oppleser gjorde at hennes poesiaftener over hele landet var fylt til siste plass.

Som elev av Bjørn Bjørnson debuterte Liv Strømsted på Nationaltheatret før hun var fylt 20 år. I Bjørnsons egen (og siste) iscenesettelse spilte hun første gang Helga mot August Oddvars Thygesen, i hans fars Geografi og kjærlighet 26. oktober 1941. Den 80-årige Bjørnsons krevende og inspirerende veiledning preget utviklingen av hennes særpregede lyrisk-dramatiske talent både som skuespiller og oppleser. Til sammen 25 år – fordelt på tre perioder – var hun vært tilknyttet Nationaltheatret, og allerede i de første årene (1941–45) mestret hun store oppgaver som Anna i Max Halbes Ungdom, Theresa i Svend Borborgs Synder og helgen og Elina i Hamsuns Ved rigets port.

Etterkrigstiden sammen med like unge og idealistiske kolleger i det nystartede Studioteatret 1945–49 ble en rik blomstringstid. Studioteatret skulle være “skuespillernes teater”, og baserte seg på russeren K. Stanislavskijs revolusjonerende metode og erfaringer fra Moskva Kunstnerteater. Her fikk Liv Strømsteds rike talent modne og utfolde seg i et stort og fargerikt rollespekter, alltid med krav om indre sannhet: Emily i Thornton Wilders Byen vår ble en stor kunstnerisk seier (gjentatt som gjest på Rogaland Teater 1959), det samme ble Polly i Tolvskillingsoperaen og Natasja i Tsjekhovs Frieriet. Det selvstyrte ensemblet ble oppløst 1950 av økonomiske årsaker, men Studioteatret er blitt stående som den viktigste fornyer av norsk teater på 1900-tallet, og Liv Strømsted var en av teaterets fremste skuespillere.

Tilbake på Nationaltheatret fra 1949 kunne hun med sikker teknikk og genuin musikalitet forene klar analyse med nyansert intensitet. Gjennom en lang rekke lysende tolkninger stadfestet hun sin posisjon: Shakespeares Julie, G. B. Shaws Cleopatra, Jeanne d'Arc i Anouihls Lerken, Natasja i Krig og fred og Jessica i Sartres Skitne hender. Hun spilte Rosa i Tennessee Williams' Den tatoverte rosen og Maggie i hans Katt på hett blikktak, og av Brecht spilte hun Shen Te i Det gode menneske fra Sezuan. Samtidig var hun også en varm støttespiller for samtidens norske dramatikere, blant annet spilte hun Rolf Stenersens Eva og Johannes og Solveig Christovs På rødt pass frem til overbevisende kunstneriske seirer.

En lange rekke Ibsen-roller ble det også i disse årene. Betydeligst ble Hilde i Byggmester Solness (1950), Svanhild i Kjærlighetens komedie (1956) og ikke minst Nora i Et dukkehjem. Spilt på livet løs, intenst og smertefullt erkjennende, ble hennes Nora uforglemmelig for et meget stort publikum. Hun har spilt rollen på Rogaland Teater (1950), i Radioteatret (1953), på Riksteatret (1956) og på Nationaltheatret (1957); den sistnevnte forestillingen gjestet også Festspillene i Bergen, Danmark og Island. I 1950-årene hadde hun dessuten roller i filmene Andrine og Kjell (1951) og Blodveien (1955).

Parallelt med sin omfattende scenekarriere gjorde Liv Dommersnes en stor innsats i Radioteatret, med nærmere 100 innspillinger. De omfatter hele rekken av Ibsens største kvinneroller. Like inntrengende og med like stor språklig fantasi kom Jeanne d'Arc, Hamlets Ofelia og Indras datter i Strindbergs Ett drömspel. Mange av de fineste var ofte i samspill med en annen “stemme” i norsk teater – Per Sunderland. Deres radioversjon av Hamsuns Victoria fra 1956 er blitt en klassiker, med hele 9 reprisesendinger hittil. I tillegg leste Liv Dommersnes inn godt over et halvt tusen dikt og prosastykker, de fleste for NRKs radioprogram Ønskediktet.

1962 brøt Liv Dommersnes opp fra Nationaltheatret og søkte nye utfordringer på revyscenen, i lystspill, operetter og musikaler. Med løssluppen sjarm og spilleglede sang, danset og gjøglet hun på Leif Justers Edderkoppen sesongen 1962/63, og på Det Nye Teater (1963–65) fikk hun Kritikerprisen for sin Maggie i musikalsuksessen Teenagerlove. Hun spilte i charleston-operetten Boyfriend og i Genets Balkongen. Til slutt kom Claudels Dagen vender i Claes Gills regi som et nytt høydepunkt i karrieren.

Liv Dommersnes forlot scenen 1965 for å konsentrere seg om poesien, både som oppleser og som pedagog på Statens Teaterhøgskole, men hun tok også imot utfordringene fra Fjernsynsteatret. Der gjestet hun som Elena i Tsjekhovs Onkel Vanja (1963), som Vibeke i Helge Krogs Oppbrudd (1964) og med Solveig Christovs monolog Veversken, som var skrevet for henne (1968).

Som oppleser og lyrikkformidler sto Liv Dommersnes i særklasse. Alene eller tonefulgt av pianistene Liv Glaser og Robert Riefling har hun gitt aftener viet Henrik Wergeland, Olaf Bull, nordisk lyrikk, Bjørnson og Wildenvey over hele Norden. Mange av dem er overført i radio eller fjernsyn. Også i musikkdramatiske verk som Bjørnson/Griegs Bergljot, som hun har fremført med symfoniorkestrene i Oslo, Bergen og Stavanger, og fremfor alt i Claudel/Honeggers Jeanne d'Arc på bålet (1967), har hun fått utfolde hele sitt rike talent; oppførelsen ble også sendt i radio og fjernsyn.

Liv Dommersnes kom tilbake til Nationaltheatret som gjest våren 1980, blant annet med sitt store Wergeland-program. Etter flere gjesteopptredener gikk hun inn i ensemblet og spilte blant annet Mor Aase ved gjenåpningen av hovedscenen 1985. Som pensjonist gjorde hun comeback på Intimteatrets åpningsforestilling i Oslo 1991, med urpremierene på Bjørg Viks Reisen til Venezia og Klaus Hagerups Blå fugler. Hennes 50-årsjubileum som skuespiller ble feiret på Nationaltheatret under Intimteatrets gjestespill der i januar 1992. 2001 utgav hun selvbiografien Alt har sin tid.

Liv Dommersnes var statsstipendiat fra 1984. Hun ble æresmedlem av Kunstnerforeningen i 1975 og Norsk Skuespillerforbund i 1999. Hun mottok en rekke priser og utmerkelser, blant annet Oslo bys kunstnerpris 1985, Premio de Elonora Duse 1987, Aase Byes ærespris 1995, Herman Wildenveys poesipris 1999, Anders Jahres kulturpris 2000 og NRK Radioteatrets ærespris 2001.

Verker

  • Alt har sin tid, 2001

Kilder og litteratur

  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • P. Gjesdahl: Premierer og portretter, 1957
  • A. Rønneberg: Ti års fjernsynsteater, 1971
  • d.s.: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • J. Bolling: Teater i krig, 1983
  • S. Wiik: I storm og stille. Riksteatret 1949–1989, 1990
  • A. Mürer: Vel møtt i Nationaltheatret, 1997

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Maleri (helfigur) av Svein Bolling (Liv Dommersnes' sønn), 1999; Nationaltheatret, Oslo
  • Tegning av Ulf Aas, 1980
  • Portrett (helfigur) av Gösta Hammarlund, 1980

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 2 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.