Faktaboks

Lise Fjeldstad
Lise Barbra Skappel Fjeldstad
Født
17. juni 1939, Oslo
Virke
Skuespiller og instruktør
Familie
Foreldre: Kapellmester Øivin Fridtjof Fjeldstad (1903–83) og Julie Antoinette Skappel (1910–96). Gift 1965 med Housemaster Gordon Braddy (20.8.1925–), sønn av eiendomsmegler Stanley Braddy og Joyce Rogers, ekteskapet oppløst; samboer med skuespiller Per Sunderland (1924–).
Lise Fjeldstad

Foto fra 1985

Lise Fjeldstad
Av /NTB Scanpix ※.

Lise Fjeldstad er en av Norges ledende skuespillere og har gjennom sine mange rolletolkninger på scene, film, fjernsyn og radio markert seg som en scenekunstner med et sjeldent stort register. Med musikalitet, sterkt indre mot og klar psykologisk innsikt har hun spilt et stort antall kvinneroller fra poetiske ungpikeroller til store tragiske roller fra de klassiske skjebnedramaer.

Etter examen artium på musikklinjen på Nissen skole i Oslo 1958 studerte Fjeldstad psykologi ved Universitetet i Oslo 1958–60 og var deretter elev ved Statens Teaterhøgskole 1960–63. Hun debuterte 1963 som Milja i Oskar Braatens Ungen på Det Norske Teatret, hvor hun var ansatt frem til 1971 og igjen 1974–75. Her spilte hun flere sentrale roller fra så vel norsk dramatikk som fra verdensdramatikken: Shakespeares Desdemona (1966), Violaine i Claudels Bodskapet til Maria (1967), Ragnhild i Olav Duuns Medmenneske (1967), kvinnen i Strindbergs Til Damaskus (1969), Elena Andrejeva i Tsjekhovs Onkel Vanja (1970) og hovedrollen i Ibsens Hedda Gabler (1971).

Fra Fjernsynsteatret/NRK Drama, hvor Fjeldstad ble engasjert første gang 1968 og var fast ansatt 1971–74, er blant annet hennes dypt engasjerte Nora i Et dukkehjem (1973), Ljoba Andrejevna i Tsjekhovs Kirsebærhaven (1973), Wenche Løvdal i Fortuna-serien etter Alexander Kiellands romaner (1992) og Alice i Strindbergs Dødsdansen (1990) blitt stående i folks bevissthet. For Alice fikk hun Amanda-pris for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Haugesund 1991.

Siden 1974 har hun tilhørt toppsjiktet i Nationaltheatrets skuespillerensemble og har representert den norske nasjonalscenen ved en rekke offisielle tilstelninger og gjestespill i utlandet. Hun har bekreftet sin posisjon i norsk teater ikke minst gjennom en lang rekke lysende Ibsen-tolkninger fra en ung Solveig allerede som teaterskole-praktikant på Det Norske Teatret via Fjernsynsteatrets Nora (1973), som er vist i en lang rekke land, og frem til hennes kritikerbelønte Fru Alving på Nationaltheatret 1992–93. Hun vant en stor kunstnerisk seier som Ibsen-instruktør med Fru Inger til Østråt på Riksteatret våren 2000 og i NRK Radio; hørespill-versjonen er også utgitt på CD. Høsten 2000 instruerte hun Gengangere på Teater Ibsen i Skien.

Helt fra hennes første rolle på Nationaltheatret som den sønderrevne Blanche Dubois i Tennessee Williams' En sporvogn til begjær ble Lise Fjeldstads posisjon fastslått. Der har hun med sterk innlevelse og psykologisk evne spilt en rekke store Ibsenroller: Agnes i Brand (1978), Fanny Wilton i John Gabriel Borkman (1991), Fru Alving som hun fikk Kritikerprisen for, og Irene i Naar vi døde vågner (1994). Hun har gjestet som Fru Alving både på Dramaten i Stockholm, Det Kongelige Teater i København foruten i Bejing og Shanghai. Hun behersker både de lyriske og de realistiske rollene, ikke minst de psykologisk kompliserte som Leonardos hustru i Blodbryllup av García Lorca (1976), tittelrollen i Schillers Maria Stuart (1986), Hekabe i Evripides' Trojanerinner (1984) og Martha i Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf (1988).

Lise Fjeldstad har også store evner som lystspillskuespiller, som Lavinia i Niels Kjærs Det lykkelige valg (1993) og fru Sandberg i Oslo Nye Teaters oppsetning av Kiellands Tre par. I et avbrudd fra Nationaltheatret 1982–83 spilte hun store roller på Den Nationale Scene, som Tora Parsberg i Bjørnsons Paul Lange og Tora Parsberg (1982) og Rosalinde i Shakespeares Leken i skogen (1983). Hun har dessuten spilt Helga i Stiklestadspillet og Kristina av Tunsberg i Kåre Holts skuespill av samme navn.

Som instruktør debuterte Lise Fjeldstad på Nationaltheatret med Astrid Saalbachs Dansetimen (1987). Hun har senere instruert en rekke forestillinger i Radioteatret, Et dukkehjem av Ibsen på Statens Teaterhøgskole, Fru Inger til Østråt på Riksteatret 1999 og flere forestillinger på Nationaltheatret, bl.a. Sverre Brandts Reisen til julestjernen fem ganger (første gang 1989). I tillegg har hun hatt ansvaret for Nationaltheatrets festmatiné for 17. mai i en årrekke og vært programleder for festforestillingen i anledning av Nobels fredspris 1996.

Lise Fjeldstad filmdebuterte som styrmannens kone i Nils R. Müllers Marenco 1964, og hun har senere hatt en rekke hovedroller i norsk film, bl.a. som Dagny Juell i filmen Dagny (1977), og moren i den norsk-svenske Liten Ida (1981), som hun fikk den svenske prisen Guldbaggen for 1982.

I tillegg til musikk/lyrikk-programmer sammen med pianistene Kjell Bækkelund og Håvard Gimse, har Fjeldstad flere ganger opptrådt med symfoniorkestrene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger i Bjørnson/Griegs Bergliot, første gang med Oslo-Filharmonien ved farens avskjedskonsert 1983.

Lise Fjeldstad har mottatt en rekke priser, bl.a. Skoleteatrets pris 1969, Radioteatrets pris Den blå fugl (for sin innsats som instruktør) 1992 og Per Aabels pris 1992. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1993, og hun er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.

Kilder og litteratur

  • Opplysninger fra Lise Fjeldstad 2000
  • HEH 1994
  • biografi i TFL, 1991
  • arkivmateriale i Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Riksteatret og NRK