Lisbet Nypan

Trolldomsdømt bondekone. Foreldre: Peder på Nypen(?), mor ukjent. Gift med leilendingsbonde Ole (Oluf) Olsen Nypan (ca. 1602–1670).

Lisbet Nypan var blant de siste som ble brent på bål i Norge for antatte trolldomsforbrytelser. Hennes skjebne og ettermæle har gjort henne til en av de mest kjente hekseskikkelser i landets historie. Samtidig som Lisbet ble brent, ble hennes mann halshugd med sverd.

Trolldomsprosessen mot det eldre ekteparet Nypan utspilte seg over flere møter i underretten i Leinstrand tinglag og i Trondheim fra mars til september 1670. Vitneprovene gikk ut på at Lisbet lenge, iallfall fra 1640-årene, hadde praktisert som klok kone og tatt betaling for å helbrede folk. Hun anvendte tradisjonelle, folkelige behandlingsmetoder som å lese i salt og saltknuter. Fire av hennes signebønner er gjengitt i saksdokumentene. Folk fra en rekke av bygdene sør for Trondheim vitnet om at de faktisk var blitt bedre av Lisbets helbredende evner. Under en rettssamling i Trondheim 20. august 1670 sa en kvinne at hun var blitt kvitt sine plager og smerter etter at Lisbet gav henne en drikk rørt sammen av hospitalsjord, vann og salt.

Det var blant annet krangel om betaling som fikk bygdefolket til å anklage Lisbet og Ole Nypan for å ha satt sykdom på dem. Under hele prosessen innrømmet Lisbet at hun brukte salt og bønner i Guds navn for å gjøre folk friske, men hevdet at hun aldri brukte sine evner til å sette ondt i naboer eller skade dem på annen måte. Øvrighetens nokså klare antydning om hennes tilknytning til Satan og forestilling om “de gudsbespottelige og meget syndige bønner” ble bestemt avvist av Lisbet, som mente at hun og mannen var utsatt for en skammelig løgnkampanje.

Under sterkt påtrykk av sognepresten i Leinstrand, Ole Mentsen, og fogden Hans Evertsen Meyer ble de to formanet til å tilstå. Ekteparets konsekvente standhaftighet uten anger og tilståelse ble nok oppfattet som forakt for retten og medvirket til den harde dommen. I den endelige domslutningen heter det at de to uten tvil er så sterkt i forbund med Fanden at de ikke kan komme til “rette sannhets bekjennelse”. Fengsel og tortur etter dommen ser heller ikke ut til å ha hjulpet.

Siden retten med sorenskriver Willem Knutsen i spissen oppfattet Lisbet som mer fullkommen i trolldomskunster enn ektemannen, ble hun dømt til å brennes levende, mens Ole Nypan skulle halshugges. Lagmann Hans Mortensen Wesling, som fulgte rettsforhandlingene i Trondheim, har i en innførsel fra 5. september 1670 konfirmert dommen og slått fast at den var etter bokstaven. Bøddelen fikk 11 riksdaler for å sette dommen ut i livet. Sannsynligvis stod bålet over Lisbet på retterstedet Galgeberget like utenfor byporten i Trondheim en gang utpå høsten 1670. Ved booppgjøret fra januar 1671 ble ekteparets eiendeler og gods vurdert til litt i overkant av 85 riksdaler, noe som tilsier at de levde som leilendinger i alminnelig gode kår.

Det var først etter henrettelsen at Lisbet Nypan virkelig begynte å leve som heksefigur. Ingen av de såkalte heksene i Norge har så mange vandresagn og historier knyttet til sitt navn som henne. Hun er blitt brukt til å skremme og true barn når de ikke ville oppføre seg pent. I folkloren heter det blant annet at hun på grunn av sitt drepende onde blikk måtte gå til bålet med bind for øynene. Hennes deltakelse ved heksesabbater på Dovrefjell og som flygende ridehest for Petter Dass hører også til sagntradisjonen. En stavlignende museumsgjenstand ved De Sandvigske Samlinger i Lillehammer holdes fortsatt frem som Lisbets luftbærende sopelime. Juristen og rettshistorikeren Lorentz Ewensen gav 1784 ut rettsdokumentene i saken og kommenterte allerede da at Lisbet Nypan var kjent og beryktet som ond heks. Hennes mann er nærmest glemt i ettertiden.

Torbjørn Prestvik, som 1962 gav ut en dramatisert beretning om trolldomsprosessen 1670, avslutter sin bok med følgende bemerkning: Lisbet “var et godt menneske som ville sine medmennesker bare vel. Og så ble hun ført til bål og brann av sin samtid og mishandlet i 300 år på folkemunne”. Han mente tiden var inne for oppreisning og foreslo en skulptur av henne utenfor Nidarosdomen eller Trondheim tinghus.

I de to trøndelagsfylkene er det fra 1580 til 1700 registrert rundt 70 saker som handler om trolldom. Om lag 15 av disse endte med dødsdom, som ble eksekvert ved halshugging eller bålbrenning. Lisbet ser ut til å ha vært den nest siste som ble brent på bål for trolldomsforbrytelser i Trøndelag.

Kilder og litteratur

  • L. Ewensen: Samlinger af juridiske og historiske Materier, Trondheim 1784–85
  • Akt og Dom i Sagen mod Lisbeth Nypan og hendes Mand Ole Olsøn Nypan angaande Hexeri og Trolldom 1670, Trondheim 1881
  • O. A. Øverland: Lisbet Nypen. En Hekseproces fra Guldalen, 1896
  • R. T. Christiansen: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • E. Lauglo: Leinstrand, bygdebok, bd. 1, Leinstrand 1957
  • R. H. Robbins: The Encyclopedia of Witchcraft and Demonology, New York 1959
  • T. Prestvik: Lisbet Nypan, Trondheim 1962
  • G. Leren: “Heksebål i Trøndelag. Lisbet Pedersdatter Nypan”, i Årbok for Nord-Trøndelag Historielag, Steinkjer 1965

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.