Lisbet Dæhlin har som keramiker vært aktiv i den perioden da keramikken i Norge utviklet seg fra brukskunst til kunsthåndverk, og fra kunsthåndverk til kunst. Hun har selv tatt del i denne utviklingen og vært en av drivkreftene bak den.
Dæhlin er utdannet ved Kunsthåndverksskolen i København 1942–45. Senere arbeidet hun i forskjellige keramikkverksteder i Danmark 1946–47 og 1951, i Frankrike 1947–48 og i Norge 1949–50. Hun har foretatt en rekke studiereiser, bl.a. i Frankrike, Italia, Mexico og USA, som alle har gitt henne verdifulle impulser som keramiker. Hun har også hatt Statens treårige arbeidsstipend og mottatt flere priser og stipend.
Da Lisbet Dæhlin kom til Norge 1949, ble hun assistent for billedhugger Svein Visted på hans keramikkverksted på Lillehammer. Visted var kunstner, ikke håndverker. For ham var eksperimentet naturlig. Det var det ikke blant landets pottemakere. Hos Visted lærte hun å arbeide med steingods, et nytt keramikkmateriale i Norge, og enda viktigere – å gjøre forsøk med ulike glasurmetoder.
Sin første separatutstilling hadde Lisbet Dæhlin sammen med Visted på Galleri Per 1950. Det var den første separatutstilling av keramikk etter krigen og første gang keramikk ble stilt ut i et kunstgalleri i Norge. Slik sett var det en begivenhet som avgjort pekte fremover mot den status keramikken kom til å få etter 1970. Det gjorde også de gjenstandene som ble vist på denne utstillingen. De var formet av Dæhlin, mens Visted hadde laget glasurene. Disse glasurene bestod av to lag. En underglasur med et lag farget glasur over, lagt på slik at underglasuren skulle skinne gjennom her og der. På den måten oppstod det en rik overflatetekstur som fikk frem nye farge- og stoffvirkninger. Og disse virkningene var særegne for keramikken. Slik brøt de med den innarbeidede praksis å bemale den keramiske overflaten som om den var et maleri. Dette innvarslet den utvikling som først 20 år senere slo igjennom for fullt – at keramikken ble betraktet som en egen kunstart med estetiske kvaliteter som ikke var hentet fra andre kunstarter.
Dæhlin har fortsatt å eksperimentere både med former og glasurer, men hun har ikke forlatt brukstingen. Tvert imot ligger hennes storhet som kunstner nettopp i dette at hun har maktet å forvandle muggen, tekannen og koppen til skulpturer uten å gjøre dem ubrukelige som mugge, tekanne og kopp. Bruken har fra første øyeblikk fanget hennes interesse, ikke bare funksjonelt, men også som skjønnhet. En mugge og en tekanne må være formet slik at strålen beskriver en vakker, samlet bue, som om den var en gjenstand som inngikk i et høytidelig hverdagsrituale. For en mugge bruker man kun når det er mange til stede – ikke når man spiser alene. Den er et fellesskapssymbol. Men muggen og tekannen er også tredimensjonale og skulpturale. De har i Dæhlins utforming en ekspressiv kontur av myke og vakre linjer, og særlig hennes blå mugger og tekanner bringer tankene hen mot Vermeers malerier. De er som skulpturale stilleben.
Dæhlin har også laget en rekke romutsmykninger, særlig i Oslo-området. 1988 utformet hun Relieff for NAVF-bygget i Sandakerveien. Fire flate mugger på veggen – to langstrakte blå mugger, en mindre pyramidal og til sist en trinn og rund liten mugge i ensom majestet. De to siste i terrakottafarge. Med noen små, umerkelige grep er disse muggene blitt menneskelige – de ligner servitriser. Den første av de to høye virker resignert, mens den andre er en smule nedlatende. Den pyramidale er bred og sedat, mens den siste er trivelig og rund. Servitriser og mugger er glidd sammen til muggeservitriser som metaforisk kaster lys over begge. På samme måte som man til keramikernes fortvilelse ser på mugger bare som redskaper og ikke som gjenstander som er verdifulle i seg selv, slik betrakter vi også kelnere og servitriser. Det ligger en etikk gjemt i estetikken i Dæhlins arbeider. Det er blant annet dette som gjør henne til kunstner.
Lisbet Dæhlin har deltatt på en lang rekke kollektivutstillinger i inn- og utland og hatt mange separatutstillinger. Hun er representert i alle landets kunstindustrimuseer, og er innkjøpt av Norsk Kulturråd, Nord-Norsk Kunstmuseum og Sørlandets Kunstmuseum. Hun er medlem av Norske Kunsthåndverkere, og har også vært medlem av Norsk Kulturråds komité for kjøp av norsk samtidskunst og kunsthåndverk 1978–79. Hun fikk Jacob-prisen 1998.