Leo Eitinger var en sentral skikkelse innen klinisk psykiatri og psykiatrisk forskning i Norge i annen halvdel av 1900-tallet. Med sin bakgrunn som fange i Auschwitz og Buchenwald under den annen verdenskrig gjorde han en banebrytende innsats med studier av psykiske sykdommer hos flyktninger og overlevende fra nazistenes konsentrasjonsleirer, og la grunnlaget for utviklingen av krise- og katastrofepsykiatri som fag her i landet.
Eitinger vokste opp som den yngste av seks søsken i et jødisk middelklassehjem i Brno i daværende Tsjekkoslovakia. Etter studenteksamen 1931 studerte han først filosofi i ett år før han tok fatt på medisinstudiene, og avla medisinsk embetseksamen ved Masaryk-universitetet i Brno 1937. Etter den tyske anneksjonen av Böhmen og Mähren i mars 1939 ble forholdene for den jødiske befolkningen raskt svært vanskelig, og Eitinger kom til Norge i november samme år med bistand fra den norske Nansenhjelpen. Her fikk han norsk legelisens og hadde bl.a. arbeidet noen måneder som assistentlege ved Rønvik sykehus i Bodø da tyskerne invaderte Norge i april 1940.
Som jøde og flyktning visste Eitinger at han nå risikerte forfølgelse også i sitt nye hjemland, og han valgte derfor å “gå under jorden”. Han arbeidet en tid som sagbruksarbeider og arbeidet også et drøyt år i det skjulte som lege i Veøy i Romsdal før han ble arrestert 16. mars 1942. Han satt fengslet, først i Molde, Ålesund og Trondheim, og deretter i konsentrasjonsleirene Falstad og Bredtvedt, inntil han 24. februar 1943 ble sendt i den andre store deportasjonen av jøder fra Norge med fangetransportskipet Gotenland til Stettin (nå Szczecin). Derfra gikk transporten videre via Berlin til utryddelsesleiren Auschwitz i det sørvestlige Polen, hvor de 158 jødene fra Norge ankom 3. mars. I Auschwitz ble Eitinger sittende til leiren ble evakuert i januar 1945, og han var deretter i konsentrasjonsleiren Buchenwald til krigens slutt. Av over 600 norske jøder kom 26 tilbake, blant dem Eitinger. Selv snakket han senere lite om denne vonde tiden.
Etter tilbakekomsten fra fangenskapet var han assistentlege ved Rønvik sykehus i Bodø 1946–48, og etter avlagt norsk tilleggsprøve 1949 og et par kortere perioder med sykehustjeneste i Hamar og ved Lovisenberg sykehus i Oslo ble han 1950 knyttet til Universitetets psykiatriske klinikk på Vindern, som skulle bli hans hovedarbeidsplass i resten av yrkeskarrieren. Han var assistentlege der 1950–52, reservelege 1952–54, avdelingslege og dosent 1954–66 og professor og adm. overlege 1966–82. Han gjennomførte en rekke studiereiser og forskningsopphold i utlandet, bl.a. i Israel 1961–62.
Eitinger var en dyktig kliniker og en administrativ kraft, og hadde en stor vitenskapelig produksjon. Han hadde så vidt startet sin forskningsvirksomhet før deportasjonen, men kort tid etter at han var kommet tilbake fra konsentrasjonsleirene, gav han sin førstehåndsberetning om “sykehusbehandlingen” i Auschwitz. 1955 kom en avhandling som ble belønnet med Kongens gullmedalje, Militærlivets innflytelse på unge norske menns psykiske liv, der han sammenlignet en militærpsykiatrisk pasientgruppe med en kontrollgruppe. Dette arbeidet peker frem mot hans senere markerte sosialpsykiatriske kliniske profil, og det kom til å få store praktiske konsekvenser, idet det la grunnen for den senere utvikling av krise- og katastrofepsykiatrien i Norge. Ved siden av arbeidet ved Psykiatrisk klinikk var Eitinger psykiatrisk konsulent for Forsvaret 1952–57. Hans elev Arne Sund fikk etablert Forsvarets kontor for katastrofepsykiatri, knyttet til Universitetet i Oslo og Gaustad sykehus, hvor Eitinger kom til å få sin arbeidsplass etter at han var blitt pensjonist.
Eitinger tok den medisinske doktorgrad 1958 på avhandlingen Psykiatriske undersøkelser blant flyktninger i Norge, et emne han med sin bakgrunn hadde særlig forutsetning for å belyse. Han kunne vise at hyppigheten av sinnssykdommer hos flyktninger var fem ganger høyere enn i normalbefolkningen. Særlig stor var oversykeligheten for reaktive psykoser. I et senere arbeid med Berthold Grünfeld (1966) kunne han vise at det er i den første tid av en flyktnings tilværelse at risikoen for sammenbrudd er størst. Sin viten om psykiatriske lidelser hos flyktninger har han latt komme befolkningen til gode i foredrag og artikler, samt bøkene Fremmed i Norge og Strangers in the World (begge 1981).
Størst internasjonal gjennomslagskraft har hans forskningsarbeid over overlevende fra konsentrasjonsleirene hatt. 1964 utgav han Concentration Camp Survivors in Norway and Israel og 1973 Mortality and Morbidity after Excessive Stress, den siste sammen med Axel Strøm. Funnene kan sammenfattes slik:
1. Eksfangene hadde en klar overdødelighet i etterkrigstiden.
2. De eksfanger som var i live på slutten av observasjonstiden, var statistisk sett en gruppe med tydelig oversykelighet, sammenlignet med en matchet kontrollgruppe nordmenn som ikke hadde vært utsatt for tilsvarende traumatiske opplevelser som eksfangene.
3. Overdødeligheten gjaldt praktisk talt alle sykdomsgrupper.
Eitinger publiserte også en rekke populærvitenskapelige arbeider. Sammen med Nils Retterstøl utgav han 1962 Hvordan oppstår nevroser og 1970–73 en trebinds lærebok i psykiatri, som senere utkom i en rekke omarbeidede utgaver. Eitinger var både teoretisk og i sin holdning eklektiker, med en kritisk holdning til både psykoanalyse og ekstrem biologisme. Dette kommer også til uttrykk i hans faglige forfatterskap.
Eitinger var i mange år styremedlem i Norsk Psykiatrisk Forening (formann 1963–67), og han var foreningens eneste norske æresmedlem. En tid var han formann i Psykiatrisk seksjon i Den rettsmedisinske kommisjon, og han var president ved de nordiske psykiaterkongresser 1962 og 1987. Han ble innvalgt medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi 1971 og var æresmedlem og korresponderende medlem av flere utenlandske vitenskapelige selskaper og psykiatriske foreninger. Han mottok en rekke norske og utenlandske utmerkelser og æresbevisninger, bl.a. Fritt Ords pris 1988, og 1978 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Leo Eitinger vil bli husket som en samfunnsengasjert humanist. Jødesak, krigsskadesaker, minoritetsgrupper og saker hvor urettferdighet var begått, engasjerte ham sterkt. Han identifiserte seg med ofrene og var ikke redd for å si sin mening. Fra Lisl og Leo Eitingers fond (opprettet 1984) deler Universitetet i Oslo ut en årlig menneskerettighetspris.