Leif S Rode

Jurist og idrettsleder. Foreldre: Lege Emil Ferdinand Rode (1825–1921) og Ragna Louise Drejer Sundt (1857–1909). Gift 1911 med Anna Sundt Bøckmann Puntervold Falkenberg (29.7.1892–4.1.1954), datter av grosserer Otto Frederik Rasch Falkenberg (1855–1931) og Karen Marthine Emilie Abrahamine Puntervold (1856–1948; datter av Tønnes Puntervold, 1826–1914). Sønnesønns sønn av Hans Henrich Rode (1767–1830; se NBL1, bd. 11); dattersønn av Johan Laurids Sundt (1828–89).

Leif S. Rode var advokat, idrettsleder, forfatter og medlem av styret i en rekke institusjoner og foreninger. Hans faglige kompetanse og personlige integritet manifesterte seg særlig i hans innsats under den annen verdenskrig og i det etterfølgende landsvikoppgjøret.

Rode vokste opp i Kristiania og tok examen artium ved Frogner skole 1903. Han ble vernepliktig offiser 1904 og cand.jur. 1908. Etter noen år som rettsfullmektig og advokatfullmektig ble han advokat 1916. 1906 ble han med i Norske Studenters Roklubb, en klubb han ble knyttet til resten av sitt liv. Han ble en habil konkurranseroer og deltok bl.a. i OL i Stockholm 1912.

Etter avsluttet idrettskarriere kom Rode med i det organiserte idrettsarbeidet. Fra han 1913 første gang var roklubbens formann, fikk han i en årrekke ledende verv i sin egen klubb, et engasjement som førte ham inn i toppverv i norsk idrett. 1913 ble han medlem av roforbundets styre og 1914–18 var han forbundets formann, 1914 ble han med i styret for Norges Riksforbund for Idrett, og 1918–19 var han president i landsforbundet og dermed medspiller i striden om hvem som skulle ha styringen i norsk idrett.

1918 nedsatte staten en tremannskomité som skulle komme med forslag til en ny idrettsorganisasjon. Rode ble medlem i denne komiteen, og etter komiteens forslag ble det 1920 innført en ny organisering av idretten i Norge, hvor all organisert idrett ble samlet i Norges Landsforbund for Idrett (NLI). Det kom imidlertid snart en ny splittelse, men da etter mer politiske skillelinjer.

Den nye splittelsen av norsk idrett varte fra 1924 til 1940, og Rode innehadde også toppverv i organisert idrett i denne perioden. 1925–30 var han president i NLI, og 1939 satt han i komiteen som ble nedsatt for igjen å få samlet all idrett i én organisasjon. Han deltok imidlertid ikke aktivt i de endelige samlingsforhandlingene. Fra 1938 var Rode medlem i rådet i Foreningen til Ski-idrettens fremme, 1952–54 var han foreningens formann.

Leif Rode engasjerte seg også i styreverv i kultur- og foreningsliv, men mest engasjement la han likevel i sin advokatpraksis. Han var fast forsvarer ved Eidsivating lagmannsrett 1933–45 og forsvarer i Høyesterett 1945–55.

I okkupasjonsårene drev Rode en utstrakt rådgivnings- og hjelpevirksomhet for nordmenn som enten var blitt tatt av okkupantene eller kommet i deres søkelys, og deres pårørende. Sitt tyngste oppdrag fikk han da han sammen med fem andre advokater meldte seg frivillig som forsvarer for norske fanger i tyske krigsrettssaker. Selv om han gjorde sitt beste for sine klienter i disse ofte håpløse sakene, opplevde han at mange av dem ble henrettet.

Rode deltok også i den sivile motstandsbevegelsen, og han bidrog aktivt i etableringen av “idrettsfronten”, som skulle hindre en nazifisering av norsk idrett. Etter 1945 var han forsvarer i landsviksaker i forskjellige rettsinstanser. Hans utgangspunkt for arbeidet med disse sakene var å sikre at de ble ført etter gamle hevdvunne rettsprinsipper.

1949 utgav Leif Rode boken Forsvareren i praksis. Under pseudonymet Edor utgav han også et par andre bøker. 1928 utgav han en samling studentsanger. 1945 ble diktsamlingen Men det steg en grotid med tematikk hentet fra krigsårene utgitt. Det samme året utkom også Dryppsten, leilighets- og naturdikt samlet til forfatterens 60-årsdag. 1950 fremførte radioteateret Rodes hørespill Bevisbyrden.

Leif S. Rode mottok mange nasjonale og internasjonale utmerkelser for sitt aktive idrettsarbeid.

Verker

  • 25 sanger og viser fra studenterlivet gjennem 25 aar (under pseud. Edor), 1928
  • Kantate til den Norske turistforenings 75 års jubileum 1943. For soli, kor, resitativ og orkester, 1943
  • Men det steg en grotid, dikt, 1945
  • Dryppsten eller Fem og firti år med Pegasus (under pseud. Edor), Sarpsborg 1945
  • Forsvareren i praksis, 1949
  • medforf.: Norsk rettskjensle og statsoppfatning, 1949
  • Bevisbyrden (under pseud. Edor), hørespill oppført 1950

Kilder og litteratur

  • Stud. 1903, Oslo 1928
  • C. L. Jensen: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • HEH 1964
  • F. Olstad: Norsk idretts historie, bd. 1, 1987

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.