Leif Efskind

Leif Efskind vokste opp som odelsgutt på gården Vuku i Verdal. Han tok middelskole og examen artium i løpet av tre år ved landsgymnaset i Volda og ble cand.med. i Oslo i 1929. Deretter var han distriktslege i Leka og Kvinesdal i to år. Hans kliniske utdannelse i kirurgi startet ved Hamar sykehus i 1931. Senere var han tre år ved Namdal sykehus, før han i 1936 kom til Kirurgisk avdeling B på Rikshospitalet. De etterfølgende fire årene gjennomførte han ved siden av fullt klinisk arbeid en større vitenskapelig undersøkelse over bukhinnens biologi. Dette forskningsarbeidet ble utført ved Institutt for patologi på søndagene og om kveldene de dagene han ikke hadde vakt, og resulterte i to større avhandlinger som av samtiden ble vurdert som banebrytende, og som fortsatt er referanseverk. Den første av de to avhandlingene utgjorde hans doktorarbeid (1940).

Under andre verdenskrig arbeidet han ved Ullevål sykehus, bare avbrutt av et kort opphold på Grini. I Fra 1945 var han igjen tilbake på Rikshospitalet, denne gang på Kirurgisk avdeling A, der Johan Holst var professor og overlege. Holst hadde nettopp vendt tilbake fra Storbritannia (sjef for Hærens sanitet 1940–1945) full av ny kunnskap om den betydelige kirurgiske utviklingen som hadde skjedd i forbindelse med krigskirurgi.

I mellomkrigstiden var operasjoner på organer i bukhulen blitt rutine, men operasjoner i brysthulen, det vil si på lunger, hjertet og de store blodårene, var fortsatt vanskelige og farefulle fordi lungene faller sammen når brystkassen åpnes. Løsningen på dette problemet var et resultat av det krigskirurgiske arbeidet med å forbedre behandlingen av pasienter med penetrerende skader i brystkassen (skyteskader, splinter). Løsningen bestod i å ventilere pasienten under overtrykk i et lukket system med et rør (tube) ned i luftrøret. Operasjoner i brystkassen under overtrykksventilasjon ble etter andre verdenskrig innført på Kirurgisk avdeling A under ledelse av Holst og med Efskind som den sentrale medarbeideren. Under Holsts ledelse var det først og fremst lungeoperasjoner på pasienter med tuberkulose som ble utført.

Johan Holst døde bare 60 år gammel, og Leif Efskind ble i 1952 hans selvfølgelige etterfølger som professor og overlege. Ved Kirurgisk avdeling A ble det fortsatt utført et stort antall lungeoperasjoner, men for Efskind var hjerte- og årekirurgi i brysthulen den største utfordringen. I begynnelsen av 1950-årene kunne man utføre langvarige inngrep i brysthulen under overtrykksventilasjon, men man kunne ikke stanse hjertets pumpefunksjon i mer enn et par minutter uten å påføre pasienten hjerneskade. Selv med denne begrensningen greide Efskind å utvikle en metode for å åpne sammenvokste hjerteklaffer (som ofte var en senfølge av giktfeber). Han brukte sin egen lillefinger med neglen som «kniv» for å sprenge fra hverandre sammenvokste klaffer. Nils Helsingen skriver at Efskind utførte over 1000 slike operasjoner, antakelig flere enn noen annen i verden, og at resultatene var gode.

Defekter i hjerteskilleveggen kunne imidlertid ikke opereres innenfor et par minutter. Ved å kjøle ned pasienten fra de normale 37 °C til 30 °C reduseres imidlertid hjernens oksygenbehov, slik at sirkulasjonen kan stanses i opp til 10 minutter. Nedkjølingsteknikken var enkel og sikker, men kunne bare anvendes for relativt kortvarige inngrep. Mer kompliserte hjerteoperasjoner krevde mer tid. For å kunne utføre slike inngrep var det nødvendig å konstruere et apparat som kunne ta over for hjertet og lungene i den tiden hjertet var satt ut av funksjon under operasjonen. Under Efskinds ledelse ble en slik hjerte-lunge-maskin bygd av Christian Cappelen og tatt i bruk i 1959, og en rekke nye hjertesykdommer kunne behandles kirurgisk. I begynnelsen av 1960-årene ble arsenalet utvidet ved kunstige hjerteklaffer, og litt senere ble det utviklet metoder for bypass-operasjoner ved forsnevringer i hjertets egne blodårer. I hele denne perioden var Efskind med som pådriver og som aktiv kirurg.

Leif Efskind var kjent som en asketisk mann og som en streng og noe fjern sjef. Han tok seg imidlertid alltid god tid til samtale med sine pasienter og fikk lett kontakt. Hans oppvekst nær Stiklestad var trolig bakgrunnen for hans sterke interesse for Snorre og for norsk vikingtid og middelalderhistorie. Litt komisk virket det likevel på studenter og andre besøkende på avdelingen når de oppdaget at de underordnede legene kappedes om å sitere Snorre for å tekkes sin sjef.

Leif Efskinds arbeidsinnsats var enorm og har blitt legendarisk. Han startet gjerne klokken seks om morgenen, gikk hjem til en kort middagspause, og fortsatte utover kvelden, ofte 7 dager i uken. Han tok ikke ferier, bortsett fra et par dager i året med laksefiske på Vestlandet. Det er klart at det sterke engasjementet i arbeidet gav lite tid til privatliv. Det er derfor kanskje ikke til å forundre seg over at hans første ektefelle tok med seg den ti år gamle sønnen Lasse og forlot ham etter 25 års ekteskap.

• Experimentelle Untersuchungen über die Biologie des Peritoneums. I Die morphologische Reaktion des Peritoneums auf Reitze, Det Norske Videnskaps-Akademi, doktoravhandling, 1940
• Experimentelle Untersuchungen über die Biologie des Peritoneums. II Die peritoneale Aufsaugung, i Det Norske Videnskaps-Akademi, 1940
• ca. 200 mindre artikler om resultater av operative behandlinger og lignende

• Maleri, av Jean Heiberg, 1966; privat eie
• Hode i bronse, av Ørnulf Bast, ukjent år; privat eie

• hjerte-lunge-maskin
• hjertekirurgi
• kirurgi
• kirurgiens historie

• Helsingen, Nils: minnetale i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab Forhandlinger, 1988
• Larsen, Øivind: biografi i Norges Leger, bind 1, 1996
• Poppe, E.: minnetale i Det Norske Videnskaps-Akademi Årbok 1987, s. 225–227