Leif B Lillegaard

Forfatter og kringkastingsmann. Foreldre: Skipstømmermann Godthard Olelius Pedersen (1878–1920) og Ivarna Marianne Karoline Iversdatter (1888–1985). Gift i Oslo 18.5.1973 med oversykepleier Gudrun Johannesen (5.6.1912–2.11.1998), datter av Ole Johan Johannesen og hustru Julianna.

Leif B. Lillegaard var kjent over hele landet for sine radioreportasjer og sine bøker, som ofte handlet om hverdaglivets helter langs kysten og til sjøs. Han arbeidet som journalist i mer enn 10 år før han dukket opp i NRK med sendinger til sjøfolk og nordmenn i utlandet. Han kalte seg skribent og utgav mer enn 100 bøker over en periode på 40 år.

Lillegaard vokste opp i Sandnessjøen på Helgelandskysten i trange kår. Vel to år gammel mistet han faren, men moren klarte å holde den lille familien samlet ved å vaske og stryke klær for stedets bedrestilte. Hun var ærekjær og ville greie seg selv.

Lillegaard ble agronom 1938, men oppdaget snart at han hadde andre interesser. Han kom i kontakt med lokalavisen Helgelands Blad, senere med Nordlandsposten i Bodø. Under den annen verdenskrig kom han til Oslo, hvor han tok latinartium på ett år. Tilbake i nord ble han ansatt som redaktør i Harstad Tidende, og 1947 oppnådde han noe han ikke hadde drømt om: Han ble nattvaktsjef i Morgenbladet, en vel ansett avis med kjente medarbeidere.

En urolig sjel ble fristet av NRK. Etter intervju og språkprøver kom dommen fra nyhetsredaktøren: “Målføret Dykkar høver ikkje i NRK.” Kortbølgesendingens ledere, derimot, tenkte ikke så mye på språket. De hadde lest mye av det Lillegaard hadde skrevet om sjømannslivet og om kystfolkets slit, som reportasjer, saftige fortellinger eller fine essays. Han fikk mange oppdrag, og det tok ikke lang tid før hans tunge og slepende stemme var vel kjent blant sjøfolk i utenriksfart og andre nordmenn i utlandet. Riksradioen ville ikke bruke noe av stoffet, tilbudene ble avslått med begrunnelse i et håpløst språk.

Radiosjef og senere kringkastingsjef Torolf Elster så i Lillegaard et spennende talent og gav ham en fri stilling. På kort tid ble den særpregede stemmen kjent over eteren, og det man hadde kalt en håpløs radiorøst, ble en av de mest pålyttede i by og bygd. Han var en merkelig radiomann, som fant allsidig stoff overalt hvor han reiste. Han snakket med alle som kom i hans vei. Reiste han ut med et en times opptaksbånd, kunne han ved redigering supplere intervjuobjektene med egne kommentarer, tanker og ideer. Det ble mange spennende programmer, ofte til sammen over halvannen time.

Lillegaard arbeidet ustrukturert og visste sjelden hvordan et intervju eller en reportasje virket, heller ikke hvordan en ferdig bok ble. Han leste ikke gjennom noe etter at arbeidet var gjort.

1973 giftet Lillegaard seg med en barndomsvenninne, og det ble slutt på et slags bohemliv i Oslo. De flyttet til Trondheim, og han arbeidet videre som en frifant for NRK. Han skrev stadig flere bøker, var fast spaltist i blader og aviser og druknet enkelte ganger i tilbud om å skrive jubileumsbøker for kommuner, organisasjoner og næringsliv. For lengst hadde han etablert seg som en kystens skribent som skildret havet like godt i stille som storm.

Det var i dokumentarsjangeren Lillegaard lyktes best. Det begynte med Filipstad i flammer (1943), en levende skildring av en av krigens store eksplosjonsulykker i Oslo. Den fikk en fin mottakelse, det samme gjorde Fangeskipet (1974), Dramaet Folla (1978) og trilogien Havdynastiet (1985–88). Han skaffet seg solide opplysninger, levde seg inn i stoffet og skrev store deler av døgnet. Nord-Norge og den værharde kysten gikk igjen i de fleste av hans bøker. Enkelte bøker er preget av hastverk. Noen ganger er det brå avslutninger, som om han er lei av temaet. Det var på ingen måte tilfellet med boken Mor fra 1981. Det er en rørende fortelling og en hyllest til en mor som med hardt slit trosset fattigdom og skapte et godt og trygt hjem. Boken ble en bestselger og fikk Bokhandlerprisen.

Leif B. Lillegaard flyttet etter hvert tilbake til Sandnessjøen og bygde seg en rommelig bolig med enestående utsyn til skipsleia og havet, som preget så mye av det han skrev. Han døde i Trondheim 1994 etter at hovedpulsåren sprakk under en enkel operasjon.

Verker

    Et utvalg

  • Filipstad i flammer 1943, 1963
  • Majavatn-tragedien, 1964
  • Siste mann fra borde, 1965
  • Fangeskipet, 1974
  • Draugen. En hverdagstragedie fra kyst-Norge, 1975
  • Hvis dere finner oss. Dokumentarroman om et drama i isødet, 1976
  • Natt uten morgen. Armfeldts tog som aldri går to broderfolk av minnet, 1977
  • Dramaet Folla, 1978
  • Siste patrulje, roman, 1978
  • Ildprøven, roman, 1979
  • Stormhavet Vestfjorden. Skjebnefjorden i norsk historie, 1979
  • Hav-Norge, 1980
  • Mor, 1981
  • Ingen dag i morgen. Det uskrevne kapittel – den norske sjømann i japansk krigsfangenskap, 1981
  • Arven, roman, 1982
  • Flukten hjem, 1982
  • Ingen spor i sjøen, 1983
  • Sørgående hurtigrute savnet. Romanen om stormfuglen Polarlys, 1983
  • Mens Dovre faller. Høydepunkter i et Oslo-liv, 1984
  • Farvel, Marienlyst! Om folk og fe og mikrofoner, 1985
  • Havdynastiet, roman, 3 bd., 1985–88 (Havdynastiet 1985, Neskongen 1986, Havnatten 1988)
  • Over alle hav, 1986
  • Finale. Beretningen om Max Manus og hans døde venner – 45 år etter, 1987

Kilder og litteratur

  • S. Botn: Askeladden Leif B. Lillegaard, Melhus 1996
  • NRKs arkiver
  • den biografertes forleggere
  • kolleger i NRK og Morgenbladet

Portretter m.m.

  • Fotografi av Eldar Olderøyen, 1993; gjengitt på omslaget til Askeladden Leif B. Lillegaard, 1996

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.