Faktaboks

Lauritz Weidemann
Lars Weidemann
Født
27. november 1775, Sukkestad i Toten (nå Østre Toten), Oppland
Død
1. august 1856, Stenberg i Østre Toten, begr. der
Virke
Embetsmann og politiker
Familie
Foreldre: Prokurator, senere fogd Lars Weidemann (1742–1826) og Maria Sommerfeldt (1754–1823). Gift 16.12.1797 i Øyestad med Ditlevine Marie Quist (22.5.1774–18.3.1866), datter av fogd Ditlev Quist (ca. 1728–1782) og Ingeborg Marie Herlofsen (1734–1825). Søstersønn av Christian Sommerfelt (1746–1811) og Ole Hannibal Sommerfelt (1753–1821); fetter av Søren Christian Sommerfelt (1794–1838); morbror til Hakon Adelsteen Sommerfeldt (1811–88) og Herman Wedel Major (1814–54); farfar til Sophus Weidemann (1836–94).

Lauritz Weidemann hadde en mer enn 50 år lang karriere som embetsmann, derav nesten 35 år som amtmann. Som medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 var han en av de mer aktive talsmennene for selvstendighetslinjen, men også konservativ i konstitusjonelle spørsmål. Som stortingsmann en rekke ganger mellom 1814 og 1839 arbeidet han for å fremme næringslivet i distriktene og ble betraktet som bondevennlig.

Weidemann ble student 1790 og tok juridisk embetseksamen ved universitetet i København 1793. Allerede i ungdomsårene fikk han stifte bekjentskap med næringskonflikten mellom bønder og byfolk. Hans danskfødte far var fogd i Nedenes og ble medlem av en av de mange kongelige kommisjonene som fulgte i kjølvannet av Lofthuus-reisningen, det store bondeopprøret på Agder og i Telemark i 1780-årene. Moltkekommisjonen (1788–95) skulle granske forholdet mellom bøndene og Arendals kjøpmenn og trelasthandlere. Resultatet ble at byens største handelshus ble tvunget til å inngå i landets første fellesfløtingsforening, byens kjøpmenn ble dømt til å betale bøndene verdier som tilsvarte omkring 1000 kuer i erstatning fordi de hadde tatt altfor høy betaling for varer de hadde solgt på kreditt til bøndene, og det ble utarbeidet en plan for den fremtidige handelen som sikret bøndene bedre rettigheter. Fogd Weidemann hadde vært med på å avsi en knusende dom over byens kjøpmenn.

Da arbeidet i kommisjonen var avsluttet, fikk Lars Weidemann beskjed fra København om at han kunne vente en passende påskjønnelse. Fogden svarte at han heller kunne ønske en passende befordring for sin sønn Lauritz, som hadde bestyrt fogdeembetet mens han selv arbeidet i kommisjonen. Slik startet Lauritz Weidemanns embetskarriere. Etter en kort tid som fullmektig for byfogden i Risør ble han 1797 utnevnt til byfogd der da embetet ble ledig. Allerede året etter ble han utnevnt til sorenskriver i Søndre Sunnmøre, og 1802 ble han sorenskriver på Toten, 1817 ble han amtmann i Hedemarkens amt og 1821 amtmann i Kristians amt (nåværende Oppland). I det embetet satt han i 30 år.

Weidemann ble valgt som andre representant fra Kristians amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Der var han en kompromissløs talsmann for selvstendighetspolitikken, men i grunnlovsarbeidet gikk han sine egne veier. Han var heller demokratisk i sosiale saker, men sterkt konservativ i konstitusjonelle spørsmål. I et grunnlovsutkast han hadde med seg til Eidsvoll, holdt han stort sett på eneveldet med bare noen få garantier mot kongelig despoti. På den annen side var han sterkt nasjonal i striden om innfødsretten; han ville ikke at Stortinget skulle ha rett til å naturalisere utlendinger. Blant bøndene var han regnet som bondevennlig, og han talte for å grunnlovsfeste odelsretten. Sammen med Georg Sverdrup og Diriks ble Weidemann valgt til redaksjonskomité for den vedtatte grunnloven. De gjorde noen rettelser i konservativ retning.

Weidemann ble også valgt til det ekstraordinære Stortinget 1814. Der ble han sekretær både i Stortinget og i Odelstinget og dessuten medlem av fullmaktskomiteen. I debattene holdt Weidemann seg mer tilbake enn han hadde gjort på Eidsvoll, men i debatten om riksrettsaksjon mot statsråd Haxthausen var han blant de strengeste. Han var representant på Stortinget 1815–16 da riksrettssaken ble gjennomført, og han ble valgt inn i aksjonskomiteen for saken. På Stortinget 1815–16 var Weidemann odelstingspresident og medlem av en rekke komiteer.

For Weidemann personlig må den viktigste saken under denne stortingssamlingen ha vært søknaden om kjøpstadsrett for Grimstad. For på Stortinget møtte også hans bror David Weidemann, som var giftet inn i den rike Dedekam-familien i Arendal, den samme familien Lars Weidemann hadde dømt så hardt på grunn av deres overgrep mot bøndene. David møtte som representant for Arendal og gikk iherdig imot at Grimstad skulle få sine privilegier, for da ville Arendal tape en del av sitt oppland, sine rettigheter og sitt grunnlag for å være en kjøpstad. Det så ut til at Arendal ville vinne, men Lauritz greide i debatten å snu stemningen. Grimstad fikk da også sine kjøpstadsprivilegier 1816.

Weidemann møtte ikke på Stortinget igjen før 1827, men var 1815–18 medlem av den lovkomiteen som Riksforsamlingen hadde valgt med Christian Krohg som formann, og 1819–22 var han medlem av hovedmatrikuleringskomiteen. Han ble på ny valgt til representant på stortingene 1827, 1828, 1836, 1836–37 og 1839. 1828 ble han fritatt for å møte på grunn av sykdom. Ved valget 1832 nektet han å ta imot valg og rådet isteden valgmennene i amtet til bare å velge bønder. På Stortinget 1827 var han stortingspresident, 1836 lagtingspresident og 1839 visepresident i Lagtinget. Han ble fremdeles regnet for å være bondevennlig. Til og med det radikale opposisjonsbladet Statsborgeren talte for at Weidemann skulle bli valgt til Stortinget 1836, og blant bondepolitikerne ble det sagt at dersom det hadde vært 17 slike amtmenn i landet, skulle de vært på tinget alle sammen.

Under motsetningene mellom Karl Johan og Stortinget hørte Weidemann likevel like mye til den faste kjernen i embetsmannsopposisjonen mot kongemakten. Da meldingen kom om at Stortinget 1836 skulle oppløses, ble Weidemann valgt inn i den komiteen som forberedte Stortingets reaksjon. Som medlem av Lagtinget var han medlem i riksretten som 1836 dømte statsminister Severin Løvenskiold fordi han ikke hadde protestert mot kongens oppløsningsordre. Weidemann gikk til og med inn for at Løvenskiolds forsvarer, h.r.advokat H. C. Petersen, skulle saksøkes for injurier mot det norske folk og mot Stortinget, men han fikk ingen med seg på det.

Weidemann gav 1815 ut tre små politiske skrifter – Forslag til Anordning om Jordbrugenes Opmaaling i Norge, Forslag til en Lov angaaende Norges Bank- og Pengevæsen og Forslag til Anordning og Reglement for Høiesteret. I det sistnevnte fremhevet han hvilke fordeler den skriftlige prosedyren hadde fremfor den muntlige.

Lauritz Weidemann ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1851, og han var kommandør av den svenske Vasaorden og ridder av Nordstjärneorden. Han var kjent som en dyktig embetsmann, myndig og energisk, men med et stivt lynne, heller sta og med liten evne til å høre på andres meninger. I det ytre var han sterkbygd og en imponerende skikkelse, en mann det stod respekt av. Han var sterkt opptatt av å spare på offentlige utgifter og kom til å motarbeide reformer som kostet for mye. Da han gikk av, fikk han en uvanlig høy pensjon (1200 spesidaler) som takk for sin lange tid som embetsmann. Han fikk avskjed etter søknad fra amtmannsembetet 1851 og døde fem år senere på sin gård Stenberg på Toten.

Verker

  • Forslag til Anordning og Reglement for Høiesteret, 1815
  • Forslag til Anordning om Jordbrugenes Opmaaling i Norge, 1815
  • Forslag til en Lov angaaende Norges Bank- og Pengevæsen, 1815

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 6, 1908
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Koht m.fl.: Eidsvold 1814, 1914, s. 298
  • Arendal fra fortid til nutid, 1923
  • Grimstad bys historie, Grimstad 1927
  • D. Mannsåker: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • G. Sætra: Embetsmann, bonde borger. Konflikten mellom trelasthandlerne i Arendal og bøndene i opplandet, h.oppg. UiB, 1980
  • nettsted: www.totenmuseet.no/Amtmannsg.htm

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av Mathias Stoltenberg, 1850; Eidsvollsbygningen; gjengitt i Eidsvold 1814, 1914, s. 294