Lauritz J Dorenfeldt

Ingeniør. Foreldre: Brukseier Lauritz Jenssen (1837–99) og Jørgine Wilhelmine Darre (1842–1910). Gift 15.10.1890 med Aagot Bødtker (30.3.1869–19.10.1963), datter av lege Frederik Waldemar Bødtker (1824–1901) og Sofie Jenssen (1830–98). Navneendring 1890. Far til riksadvokat Lauritz Jenssen Dorenfeldt (1909–97); bror av Hans Jørgen Darre-Jenssen (1864–1950); dattersønn av Hans Jørgen Darre (1803–74).

Lauritz Jenssen Dorenfeldt var ingeniør og spilte en ledende rolle i utviklingen av cellulose- og papirindustrien i Norge på slutten av 1800-tallet.

Lauritz J. Dorenfeldt var den eldste av Lauritz Jenssens 7 sønner, hvorav seks ble ingeniører. Han gikk på Trondhjems katedralskole, tok latinartium 1881 og 1884 avgangseksamen på maskinlinjen ved Trondhjems tekniske læreanstalt. Samme år ble han ansatt ved den nystartede Ranheim Cellulosefabrik, først som formann, fra 1885 som assistentingeniør og fra 1888 som driftsbestyrer etter studier ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg og utallige fabrikkbesøk både i Amerika og flere land i Europa. Han var driftsbestyrer på Ranheim til 1894, da han ble ansatt som teknisk direktør ved den tyske halmcellulosefabrikken i Rheindürckheim ved Worms. Senere flyttet han til Kristiania, hvor han 1902 etablerte seg som teknisk konsulent for cellulose- og papirindustrien. På dette feltet hadde han da opparbeidet seg en posisjon som teknologisk frontfigur både i og utenfor Norge.

En av hans fortjenester var at han utviklet metoder som muliggjorde bruk av norsk i stedet for utenlandsk svovelkis i produksjonen av sulfittcellulose. Sammen med Viggo Drewsen innførte han også natriumsulfitt i cellulosekokingen. 1898 fikk han en tysk pris på 10 000 Mark for en metode han utviklet for å uskadeliggjøre sulfittavluting. Han agiterte stadig for å øke forståelsen for vitenskapens betydning for den industrielle produksjonen, og så det som avgjørende viktig å heve kravene til utdannelse for dem som skulle virke som tekniske ledere i industrien. 1919 ble han formann for en departemental komité som skulle arbeide for å opprette et eget forskningsinstitutt for papirindustrien. Det ble stiftet 1922, som Norges første bransjeinstitutt for industriell fellesforskning. Videre tok han 1923 initiativ til å sette i gang årlige papirteknikeruker. Ved stiftelsen av Norsk Celluloseforening var han en av dem som gikk i spissen, og 1925 ble han æresmedlem av Den norske Papirindustris tekniske Forening.

På Ranheim spilte han en nøkkelrolle både i den tekniske utviklingen av celluloseproduksjonen og i utvidelsen av driften til papirproduksjon fra 1891. Hit brakte han flere av de tekniske nyvinningene han ble kjent med på sine studiereiser i utlandet, og her bidrog han til å utvikle dem videre gjennom egne eksperimenter. I en rapport fra en slik reise, skrev han at “det stod mere og mere klart for mig at Norge ikke burde exportere sin cellulose og tremasse i anden form end som papir”. Med dette programmet gjorde Dorenfeldt seg til pådriver for en omleggingsprosess som på slutten av 1800-tallet preget hele norsk treforedlingsindustri: fra å eksportere halvfabrikerte råvarer fra skogene, som cellulose og tremasse egentlig var, til å foredle trevirket helt frem til ferdig papir. Utbyggingen av cellulosefabrikken på Ranheim til papirfabrikk 1891 var et viktig ledd i realiseringen av dette programmet. Ranheim var fra da av den overlegent største treforedlingsbedriften nord for Dovre, og forble det inntil Nordenfjelske Treforedling (senere Norske Skog) startet sin papirfabrikk på Skogn 1966.

Kilder og litteratur

  • E. Hartmann: Ranheim Papirfabriks historie — til 1952,utrykt manuskript
  • R. Birkeland: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • HEH1930

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.