Lauritz Falk var en av de mest benyttede skuespillere i norsk og svensk teater og film i en karriere som strakte seg over mer enn 50 år og omfattet de fleste sjangere, fra operetter, komedier og drama til langfilmer og fjernsynsserier. Han huskes særlig fra en rekke førsteelskerroller i svensk film i 1940- og 1950-årene.
Falk bodde de første år av sitt liv i Brussel, men da den første verdenskrig brøt ut, flyttet familien tilbake til Skandinavia, først til hans morforeldre i Bergen og året etter til Stockholm, der faren åpnet legepraksis. Lauritz begynte på Brummerska skolan, som egentlig var en pikeskole, med bare et par gutter. Der ble han mobbet, både for sin “merkelige” påkledning, sitt pasjehår, sitt dårlige svensk og sitt lange, utenlandskklingende navn; læreren tvang ham stadig opp på tavlen for å skrive hele navnet. Hele livet hadde han et dårlig forhold til skolen; det var først etter et opphold i Berlin – dit han kom 15 år gammel for å gå på kunstskole – og et sommeruniversitet i Oxford, der han leste kunsthistorie og engelsk, at han tok studentexamen 1928.
Som filmskuespiller debuterte Falk allerede 13 år gammel, da Bonnierfilm søkte etter en gutt som kunne spille Putte i Per Lindbergs filmatisering av Elin Wägners Norrtullsligan. Det hadde møtt frem 60 gutter, men Lauritz gikk til Lindberg og sa at han syntes det var frekt ikke å la ham prøvespille når han nå hadde møtt opp. Slik startet en karriere med over 90 filmroller, de fleste av dem i Sverige.
Under en vinterferie i Norge traff Lauritz Falk maleren Henrik Sørensen. Lauritz var fast bestemt på å bli maler, og Sørensen rådet ham til å begynne på hans skole. Lauritz flyttet til Oslo og begynte i Kunstnernes Hus. Derfra gikk turen til Paris, hvor han fikk en grundig utdannelse på Académie des Beaux Arts. Så flyttet han tilbake til Oslo, hvor han forsøkte å leve av portrettmaleri, uten særlig hell.
Lykken snudde seg da han ble ansatt som scenograf på Søilen Teater og fikk fast inntekt. 1935 satte teateret opp stykket Storken av den danske forfatteren Thit Jensen. Like før premieren ble skuespilleren som spilte hovedrollen, dødssyk. Det ble panikk, og Falk foreslo at han skulle overta rollen. På premieren var han så sliten – han hadde både laget kulissene og lært seg rollen – at han sovnet i kulissene, men han ble vekket og gjorde braksuksess.
Etter scenedebuten hadde han omtrent 300 roller i drama, komedier, operetter, musikaler, farser, filmer og fjernsynsserier i Norge og Sverige. 1939–42 var han ansatt ved Nationatheatret, der han bl.a. spilte en rekke operetteroller (grev Danilo mot Aase Bye i Den glade enke 1938 og Eisenstein i Flaggermusen 1941), men også i stykker som Karusell av Alex Brinchmann, Kiellands Tre par og Bjørnsons Det ny system.
Under den annen verdenskrig ble Falk involvert i motstandsarbeid, og da han 1942 ble innkalt til forhør på Victoria Terrasse, benyttet han seg av sitt svenske pass og reiste til Sverige, der han ble boende resten av livet. Men han vendte ofte tilbake til Norge, både som gjest ved norske scener og for å spille i norske filmer.
I 1950-årene hadde Falk en rekke gjesteopptredener på Centralteatret, både i musikaler som South Pacific og Call me Madam og i seriøse roller som greven i Den straffede kjærlighet av Jean Anouilh. Sitt egentlige gjennombrudd som dramatisk skuespiller fikk han i Edward Albees Vem är rädd för Virginia Woolf? på den svenske Riksteatern 1962. Han var ansatt ved Dramaten i Stockholm 1970–82 og 1985–86.
I Norge er Falk kjent for sine roller i filmer som To levende og en død (1937), Gjest Baardsen (1939; her spilte hans første kone, Vibeke Falk, en av hovedrollene), En herre med bart og Den farlige leken (begge 1942), Englandsfarere (1946), Smuglere i smoking (1956) og Hans Nielsen Hauge (1961). I Sverige regisserte han filmene Lev farligt og Vändkorset (begge 1944), Gomorron Bill! (1945) og Singoalla (1949, som assistent for hovedregissøren Christian-Jaque). Fra slutten av 1970-årene spilte han i flere serier i svensk fjernsyn, og som 80-åring hadde han sin siste rolle i Bo Widerbergs fjernsynsversjon av Vildanden.
1952 var Falk regissør for den norske barnefilmen Tom og Mette på sporet, og året etter hadde han personinstruksjonen og spilte en av hovedrollene i filmen Selkvinnen etter Leif Sindings manuskript. Filmen, som hadde handlingen lagt til Færøyene på 1700-tallet, fikk elendig kritikk (bl.a. for dårlig dialoginstruksjon) og ble tatt av plakaten etter bare tre dager! Filmanmelderen Arne Hestenes skrev at den manglet dramatisk appell og var “like opphissende som scener fra en dokumentarfilm om kålorm”, og filmen gav støtet til en debatt om statsstøtte til norsk filmproduksjon.