Kristin Sverresdatter

Kongsdatter og kongehustru. Foreldre: Kong Sverre Sigurdsson (1151?–1202) og dronning Margrete Eriksdatter (ca. 1155–1209). Gift 1209 med baglerkongen Filippus Simonsson (død 1217). Halvsøster av kong Håkon 3 Sverresson (før 1185–1204).

Som datter av kong Sverre og hans svenske dronning ser det ut til at jomfru Kristin mente hun var eslet til en stor fremtid. Da hun ble festet bort til baglerkongen Filippus Simonsson som et ledd i forliket og riksdelingen mellom birkebeinere og baglere 1208, var hun angivelig lite fornøyd. Men hun søkte etter alt å dømme å gjøre det beste ut av situasjonen.

Kristin ble trolig født en gang i de første årene etter 1185, da faren, kong Sverre, ektet moren Margrete, som var datter av den svenske kongen Erik den hellige. Kristin dukker først opp i kildene etter Sverres død 1202, da dronning Margrete drog øst til Viken med henne og sin svenske søsterdatter, fru Kristin Nilsdotter, og aktet seg videre til Sverige. Ved birkebeinerhirden fant de det ikke rådelig at kongsdatteren skulle forlate landet; de var åpenbart redd for at hun kunne bli brukt av motstandere i borgerkrigene. Følgelig ble hun hentet i Oslo og mot morens protester ført til halvbroren, kong Håkon Sverresson, i Bergen, der hun ble vel mottatt.

Birkebeinertradisjonen i Sverres saga og Bǫglunga sǫgur er fiendtlig innstilt til de svenske kvinnene dronning Margrete og Kristin Nilsdotter. Den mistenker Margrete for å ha stått bak kong Håkon Sverressons død nyttårsdag 1204 (ved forgiftning), og den beskylder Kristin Nilsdotter (som senere ble gift med jarlen Håkon Galen) for å ha spilt en tilsvarende rolle ved barnekongen Guttorm Sigurdssons død senere samme år. Denne tendensen i birkebeinertradisjonen smitter også over på jomfru Kristin Sverresdatter. Hun blir fremstilt som lojal mot moren og storaktig som henne.

Kristin møtte første gang sin tilkommende ektemann, baglerkongen Filippus Simonsson, da han gav henne leide ut av borgen i Bergen før den ble overgitt til baglerne sommeren 1207, og personlig tok seg av henne. Da Oslo-biskopen Nikolaus Arnesson, morbror til Filippus, senere begynte å arbeide for fred og riksdeling mellom birkebeinere og baglere, var det et sentralt punkt i forhandlingene at Filippus skulle få jomfru Kristin til ekte. Ved forliket i Kvitsøy 1208 ble hun da også festet bort til Filippus, som nå fikk under seg Opplandene og Viken mellom Svinesund og Rygjarbit, men ble nektet kongsnavn av birkebeinerne.

Bǫglunga sǫgur fremstiller i utgangspunktet Kristins holdning til ekteskap med Filippus som negativ; hun mente seg født til bedre gifte enn en mann som verken var av kongsætt eller ble anerkjent som konge av birkebeinerne. Ekteskapet kom likevel i stand 1209. Filippus fortsatte å kalle seg konge over sin del av riket, og Kristin gjorde sikkert det meste ut av sin stilling som hans ektemake, selv om hun i birkebeinernes øyne ikke var dronning. Hun var neppe tilbakeholden med å bruke sin byrd til å høyne Filippus' og sin egen status, og det ville være underlig om det ikke i deres krets var ambisjoner om rikskongemakt for Filippus eller en eventuell sønn av ham og Kristin. Til bryllupet deres i Oslo 1209 ble enkedronning Margrete hentet fra Sverige. Og Kristin understrekte sin avstamning fra Sverre da hun 1210 tok vel imot og anerkjente en Erling som kom fra Færøyene og utgav seg for Sverres sønn.

Etter noen års ekteskap ble Kristin med barn, men døde i barselseng 1213. Barnet skal ha levd en stund før det døde. Filippus tok vitner på dette og fikk det lyst på tinge i et forsøk på å beholde arvegodset etter Kristin gjennom bakarv. Det er ukjent om han lyktes med dette.

Kilder og litteratur

  • Isl.Ann.
  • Soga om birkebeinar og baglar, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 2 bd., 1988
  • Sverres saga
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 8, 1938

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.