Kristin Håkonsdatter

Prinsesse. Foreldre: Kong Håkon 4 Håkonsson (1204–63) og dronning Margrete Skulesdatter (ca.1210–1270). Gift 31.3.1258 med prins Felipe (1231–28.11.1274), sønn av kong Ferdinand 3 (den hellige) av Castilla og León (ca. 1199–1252) og dronning Beatriz av Schwaben (død 1234).

Kristin Håkonsdatter var norsk prinsesse og ble gift med Don Felipe, bror av kong Alfons 10.

Kristin var kong Håkon Håkonssons og dronning Margrete Skulesdatters andre barn. Høsten 1256 kom det en spansk legasjon til Tønsberg fra kong Alfons 10 (den vise) av Castilla og León for å be om Kristins hånd som hustru for en av hans brødre. Kongen rådførte seg med erkebiskopen og “de viseste menn”, som det heter i Håkon Håkonssons saga. Håkon gikk deretter med på å gifte bort sin datter til den av brødrene hun og hennes følgesvenner likte best.

Håkon Håkonssons saga har en usedvanlig detaljert skildring av reisen til Spania; trolig har Sturla Tordsson fått sine kunnskaper fra en eller flere av stormennene som fulgte henne. I reisefølget befant seg bl.a. Hamar-biskopen Peter og de verdslige stormennene Ivar Engelsson og Lodin Lepp. Reisen gikk først i en ny snekke til Yarmouth i England, deretter til Normandie i Frankrike, siden over land til Narbonne og derfra videre via Barcelona og Burgos til Valladolid i Castilla. Overalt ble følget godt mottatt.

Vel fremme møtte de kong Alfons, som ifølge sagaen regnet opp sine brødre og beskrev deres egenskaper. Det gikk frem at han likte Felipe best. Han var eslet til biskop i Sevilla, men egnet seg ikke så godt til en geistlig karriere. Felipe likte seg best på jakt med hunder og falker og var den djerveste og sterkeste av brødrene. Kristin og hennes norske rådgivere kom da til at Don Felipe var det beste valg. Bryllupet fant sted i stiftskirken Santa Maria la Mayor i Valladolid 31. mars 1258 “med så stor ære som det kunne være i det landet”. Kristin og hennes ektemann flyttet sørover og bosatte seg i palasset Vib'arragel i Sevilla. Her døde også Kristin barnløs fire år senere.

Interessen for Kristins skjebne i nyere tid ble vakt ved P. A. Munchs historiske granskinger ved midten av 1800-tallet, der han antydet at Kristin kunne være gravlagt i Covarrubias nær Burgos. Den nasjonalromantiske forfatteren Andreas Munch publiserte et dikt – Kongedatterens brudefart – i tolv romanser. Senere ble sarkofagen med hennes jordiske levninger “gjenfunnet” flere ganger. 1936 utgav Magnus Grønvold en bok med et fotografi av det han antok var prinsesse Kristins sarkofag i korsgangen i klosterkirken i Covarrubias; åtte år tidligere hadde Karl Wedel Jarlsberg kommet til samme konklusjon. Sarkofagen ble åpnet av håndverkere i forbindelse med restaureringsarbeider 1952. Den inneholdt et kvinnelik, og domprost Rufino Vargas begynte å interessere seg for kvinnens identitet. I kirkearkivet fant han et manuskript fra 1756 der det stod at Don Felipe gravla sin hustru prinsesse Kristin i Covarrubias.

1958 ble sarkofagen åpnet av en offisiell undersøkelseskommisjon. I rapporten beskrives bl.a. kjolene den avdøde hadde på seg. Legene slo fast at kisten inneholdt et delvis mumifisert skjelett med en lengde på 1,72 m. Kraniet var lite, med hele tannsettet intakt. På grunnlag av skjelettdelene sluttet man at det dreide seg om levningene av en ung, sterk og høyreist kvinne i en alder av 26–28 år. Ut fra det man ellers visste, kom komiteen til at det var prinsesse Kristin som lå i sarkofagen. Trolig kunne en mer vitenskapelig undersøkelse med dagens teknologi ha gitt bedre holdepunkter for å avgjøre dette.

Et psalter, som nå befinner seg i København, har ifølge en innskrift tilhørt Kristin. Den rikt illuminerte boken, som er fremstilt i et verksted i Paris ca. 1230, er en av de fineste og mest verdifulle bøker som har vært i norsk eie.

Kilder og litteratur

  • NFH, del 4, bd. 1, 1858
  • M. Grønvold: Bak de ville Pyreneer, 1936
  • Sturla Tordsson: Soga om Håkon Håkonsson, oms. av Kr. Audne, 1963
  • E. Jenssen: Prinsesse Kristina. Myte og virkelighet. Et forsøk på en historisk studie, Tønsberg 1980; nettutg.: Høyskolen i Vestfold, Tønsberg 2001
  • A. Dybdahl: Kristina Håkonsdatter – en eksotisk skjebne, i Spornr. 2/1999

Portretter m.m.

  • Bronsestatue av Brit Sørensen, 1974, Slottsfjellet, Tønsberg (kopi i Covarrubias, Spania, 1978)

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.