Kristian Schreiner

Medisiner. Foreldre: Grosserer Christian Emil Schreiner (1829–79) og Bethy Gerhardine Bødtker (1832–1910). Gift 15.9.1900 med lege Alette Falch (1873–1951; se Alette Schreiner). Fetters sønn av Emil Schreiner (1831–1910); far til Johan Schreiner (1903–67); farfar til Per Schreiner (1932–).

Kristian Schreiner var professor i anatomi og bestyrer av Anatomisk institutt ved universitetet i Kristiania/Oslo 1908–45. Som ung forsker utførte han sammen med sin ektefelle Alette Schreiner grunnleggende arbeider over cellenes deling. Senere utgjorde antropologiske undersøkelser av skjeletter fra norske gravfunn og av rekrutter hans viktigste vitenskapelige innsats.

Schreiner ble født på Ekeberg i Østre Aker, tok examen artium 1892 og medisinsk embetseksamen 1899. Året etter giftet han seg med Alette Falch. Dette var innledningen til et lykkelig ekteskap og et nært vitenskapelig samarbeid.

Som medisinsk student ble Schreiner rekruttert av professor i anatomi Gustav Guldberg til histologisk forskning. Hans viktigste vitenskapelige bidrag fra denne perioden er en undersøkelse av tarmens mikroanatomiske oppbygning hos slimål. Etter at han hadde avlagt eksamen, sendte Guldberg ham med stipend på en studiereise til ledende medisinske og biologiske sentra i Europa. På denne reisen fortsatte han sine undersøkelser i histologi, embryologi og cytologi. Han oppholdt seg ett år i Würzburg, ett år i Praha og et halvt år i Liège.

1902 tok Schreiner den medisinske doktorgrad på et arbeid om nyrens utvikling og ble ansatt som leder av Universitetets biologiske stasjon i Drøbak. 1904 ble han tildelt et universitetsstipend i biologi. Fra samme år vikarierte han for prosektoren i mikroskopisk anatomi (histologi) ved Universitetets Anatomiske institutt, og 1906 overtok han stillingen.

Årene 1902–08 var de faglig mest produktive for ekteparet Schreiner. De arbeidet ved Universitetets biologiske stasjon i faglig fellesskap med andre biologer, og en stor del av perioden var de også bosatt i Drøbak. 1904 utgav Schreiner arbeidet Über das Generationsorgan bei Myxine glutinosa, og man kan tro at dette satte ham på sporet av et av tidens sentrale biologiske problemer: kromosomtallet hos kjønnscellene. Man visste at de moderne kjønnsceller, sædcellen og eggcellen, bare hadde det halve av det kromosomtall som kroppens øvrige celler hadde.

Sammen med sin hustru gjennomførte Schreiner undersøkelser av kjønnscellemodningens utviklingsfaser hos en rekke forskjellige dyregrupper. Deres viktigste resultat var at kjønnscellenes kromosomer, før reduksjonen i kromosomtallet, legger seg parvis inntil hverandre. Dette ble først bestridt av en rekke fremtredende biologer, og i Norge av Kristine Bonnevie, men ble etter hvert allment akseptert.

1908 ble Schreiner utnevnt til professor i anatomi og bestyrer ved Anatomisk institutt. Tilstrømningen til det medisinske studium var på denne tiden økende, og Schreiner viste seg som en fremragende administrator. Han sørget for lesesalplasser utrustet med illustrerende anatomiske preparater, og han kombinerte det administrative arbeidet med inspirerende undervisning. I sin nekrolog over Schreiner skrev professor Otto Lous Mohr: “Schreiners innsats i den anatomiske undervisning er et kapitel for seg. Fra det øyeblikk han kom inn i auditoriet eller på disseksjonssalen, var studentene under hans inspirerende personlighets makt [...] Alle som har hatt professor Schreiner til lærer, har mottatt verdier for livet, og med dette mener jeg noe mer enn kunnskaper i anatomi.” Mens Mohrs bemerkninger sikkert var gyldige for flinke studenter, var svakere studenter redde for Schreiner. Han var kjent for sine sterke sympatier og antipatier og sine sarkastiske replikker. Under eksaminasjon av en nervøs og svak student for fullt auditorium kunne han se ut av vinduet over Tullinløkka og si: “Treider er også en god skole.”

I begynnelsen av 1920-årene tok hans forskning en annen retning idet han som anatom følte ansvar for den fysiske antropologi, som var et sentralt emne på denne tiden. Et hovedtema var inndelingen av menneskeheten i ulike raser på grunnlag av fysiske kjennetegn som hår- og øyenfarge og hodeskallens form. Disse fysisk-antropologiske bidrag mente man ville gi økt kunnskap om vår arts utviklingshistorie og utbredelsesmønster.

Under Schreiners ledelse ble de fysisk-antropologiske særtrekk i den norske befolkning kartlagt. Schreiner var særlig interessert i den samiske befolkning og samlet et betydelig materiale av samiske hodeskaller og knokler ved Anatomisk institutt. Dessuten utførte han sammen med sine medarbeidere systematiske målinger av rekrutter.

Resultatet av kartleggingen av nordmenns fysiske antropologi ble 1929 offentliggjort sammen med H. Bryn under tittelen Die Somatologie der Norweger.

Av flere grunner spiller ikke lenger fysisk antropologi noen sentral rolle i kulturforskningen. Spesielt er undersøkelser av skalleform kommet i miskreditt som et resultat av nazistenes propaganda, der det ble hevdet at “kortskallede” individer var mindreverdige sammenlignet med “landskallede”. Schreiner hadde aldri denne oppfatningen. Genetiske undersøkelser, som Schreiner gav et tidlig bidrag til, har overtatt i studiet av befolkningsgrupper og migrasjon.

Schreiners forskningsinnsats må sees i sammenheng med den vitenskapshistoriske situasjon på 1800- og 1900-tallet. På midten av 1800-tallet fant det sted et gjennombrudd for positivismen, som ikke bare var et forskningsmetodisk anliggende, men også et ideologisk: Forskningens mandat var å skape en bedre verden gjennom anvendt vitenskap. Rasehygienen kan betraktes som en avsporing av dette prosjekt. Schreiner ble i tide oppmerksom på denne avsporingens konsekvenser og reserverte seg mot forestillingen om den germanske rases spesielle fortreffelighet. Under den tyske okkupasjonen var han derfor en av de første professorene som kom i søkelyset. Hans sterke faglige posisjon blant antropologiske forskere, også i Tyskland, gjorde ham brysom for okkupasjonsmyndighetene. En ny aldersgrenseforordning ble innført for å få hjemmel for å avskjedige ham, men etter et kort opphold på Grini var han likevel i funksjon som bestyrer av Anatomisk institutt til senhøstes 1945.

Schreiner var Edvard Munchs lege, og de ble nære venner. Munch utførte flere portretter av Schreiner; på ett av dem ligger hans selv på disseksjonsbenken med Schreiner ved siden, klar til å starte undersøkelsen. Et av Munchs sterke, men mer konvensjonelle portretter av Schreiner henger i dag i møterommet på Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Verker

  • Beiträge zur Histologie und Embryologie des Vorderarmes der Vögel, 1902
  • Über die Entwicklung der Amniotennier (dr.avh.), 1902
  • Über das Generationsorgan bei Myxine glutinosa, 1904
  • Menneskeorganismen. Lærebok for studerende og lærere, 3 bd. (sm.m. A. Schreiner), 1918–21
  • Menneskeorganismen. Lærebok for gymnaster (sm.m. A. Schreiner), 1923
  • Die Somatologie der Norweger nach Untersuchungen an Rekruten (sm.m. H. Bryn), 1929
  • Zur Osteologie der Lappen, 1935
  • Crania Norvegica I/II, 1939/1946

Kilder og litteratur

  • O. L. Mohr: “Minnetale i fellesmøtet 11te november 1957”, i DKNVS Forh., bd. 30, nr. 18/1957, Trondheim 1958
  • J. Torgersen: “Minnetale”, i DNVA Årbok 1957, s. 58–71, med fullstendig bibliografi
  • K. Norum: tale ved åpningen av Edvard Munchs samlede grafiske arbeider 14.10.2001, UiOs hjemmesider på Internett

Portretter m.m.

  • Flere litografier av Edvard Munch, 1930–32; Munch-museet og UiO, Anatomisk institutt
  • Maleri (hoftebilde) av Astri Welhaven, 1949; UiO, Anatomisk institutt

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.