Kristian Kristiansen - 2

Forfatter. Foreldre: Snekker Ingbert Kristiansen (1881–1968) og Ingeborg Haugen (1886–1976). Gift 1) 1943 med lege Ellen Marie Elisabeth Hedlund (18.12.1915–9.1986), datter av agronom Paulus Samuel Hedlund (1878–1941) og Elisabeth Persdotter (1887–1969?), ekteskapet oppløst 1955; 2) 1959 med arkitekt Turid Ellefsen (18.9.1918–23.5.2000), datter av revisor Jens Ellefsen (f. 1890) og Aslaug Elfrida Olsen (f. 1894).

Kristian Kristiansen tok i hele sin litterære produksjon parti for samfunnets undertrykte og utstøtte. Hans arbeiderklassebakgrunn preger diktningen og viser en identifikasjon med vanlige folk og deres tanker og følelser. Dette har han til felles med andre trønderdiktere, som Peter Egge og Johan Bojer, og han kan sees som en som videreførte deres dikteriske arv i denne delen av landet.

Kristiansen kom til Trøndelag da han var 9 år gammel. Han vokste opp i enkle kår, men i en familie som hadde stor evne til samhold og gjensidig omsorg. Faren var snekker ved NSB; moren hadde arbeidet som tjenestejente i Nord-Norge, men kom opprinnelig fra Budal i Gauldalen.

Etter middelskoleeksamen arbeidet Kristiansen på kontor i noen år. Deretter prøvde han seg som såpefabrikant, forsikringsagent og vaktmester. Ved siden av arbeidet skrev han flittig, og fra 1936 fikk han antatt en rekke noveller i Arbeidermagasinet (senere kalt Magasinet for alle). Han skrev omkring 280 noveller, derav antakelig et antall utrykte, men novellene hans er ikke blitt utgitt i bokform. Han utgav også to korte skuespill, Det dages og Medaljen, som begge kan betegnes som proletarlitteratur. Her oppfordres det til aktiv motstand mot undertrykkelsen av arbeidsfolk, selv om væpnet revolusjon ikke nødvendigvis betraktes som løsningen. I den tidlige fasen av forfatterskapet skrev han også to guttebøker, Eggtjuver i fugleberget og Jeg er ingen spion.

Den “egentlige” debuten kom 1939 med romanen Vi bærer et bilde. Handlingen er lagt til Budalen i hungersåret 1812, og boken er både spennende og velskrevet. Det samme gjelder til en viss grad den neste boken, Hvem skal havren binde, som målbærer en sterk protest mot utbyttingen av husmenn og tjenestefolk i det gamle bondesamfunnet.

Da krigen kom til Norge 1940, ble Kristiansen involvert i motstandsarbeidet i Trondheim, og 1942 måtte han flykte til Sverige. To romaner kom ut i krigsårene, Over de høye fjelle og Men än står Dovre, den sistnevnte utgitt på svensk under pseudonym. 1945 utkom Fredens øy, en roman der helt/martyr-motivet hos Kristiansen kommer tydelig frem: Sjømannen Anders ofrer livet for å berge jenta han er glad i. Brev til Stefan foregår både i Danmark og Norge. Her er det kunstnerens skjebne og hans kamp for å vinne anerkjennelse for sitt virke som er temaet. Disse fire bøkene hører til den svakere delen av Kristiansens forfatterskap.

Under krigen hadde Kristiansen giftet seg med en svensk lege, og de fikk en sønn. Men ekteskapet ble oppløst etter noen år, og Kristiansen flyttet tilbake til Norge. Fra 1950 og til sin død bodde han i Trondheim og skrev romaner med emner fra byens historie fra midten av 1600-tallet til 1830-årene. 1959 giftet han seg igjen og fikk to stedøtre. Foruten skrivingen drev han både med treskulptur, maleri og musikk. Han ble en kjent figur i Trondheim og fikk nærmest status som bydikter.

Å avsløre fortidens tabuer og fordommer er et hovedanliggende i Kristiansens senere diktning. Den mer politisk fargede protesten i de tidlige bøkene blir erstattet av et allment oppgjør med alle former for diskriminering og stigmatisering. Hovedverket, trilogien om barnehjemsgutten Adrian posepilt, gjorde forfatteren landskjent. Historien om guttebarnet som blir funnet på en trapp i Trondheim en dag i året 1674, er både gripende og psykologisk dyptloddende på en lettfattelig måte. Adrian kan sees som et symbol på alle forlatte og neglisjerte barn i verden.

Jesper nattmann er basert på en faktisk hendelse i Trondheim i 1760-årene. Nattmannen, renovasjonsarbeideren, var en paria på den tiden, og da han døde, oppstod en langvarig strid mellom byens etater om hvem som skulle ta seg av hans begravelse. I Jomfru Lide er hovedpersonen lam i en fot, men fører en seierrik kamp for å komme seg ut av sin isolasjon. Her er handlingen lagt til Trondheim under den svenske beleiringen 1658.

Kristiansen avsluttet sitt forfatterskap med Klokken på Kalvskinnet (1966), som kan leses som en kritikk av det norske fengselsvesenet i første del av 1800-tallet. Fangen Daniel Grinde lider vondt i tukthuset i Trondheim, men han klarer å rehabilitere seg ved egen og andres hjelp og får en ny start i livet. Også denne romanen er delvis basert på en sann historie.

De historiske romanene er folkelige og tilgjengelige uten å være banale eller lettvinte. De vitner om forfatterens grundige kjennskap til Trondheims historie og hans innsikt i tidligere tiders religiøse og moralske vrangforestillinger. Disse medførte undertrykkelse og mishandling, og mot alt slikt satte Kristiansen opp sine egne verdier, som primært er humanistiske, men også røper en viss innflytelse fra kristendommen.

Kristian Kristiansens bolig ved Ringvebukta i Trondheim, Adrianstua, fikk sitt navn etter romanfiguren Adrian posepilt. Etter forfatterens død kom den i kommunalt eie og leies ut som dikterbolig.

Verker

  • Det dages. Skuespill i 2 akter, 1937
  • Eggtjuver i fugleberget, 1938 (ny, omarbeidet utg. Heia, nordinger!, 1962)
  • Medaljen, skuespill, 1938
  • Vi bærer et bilde, 1939
  • Hvem skal havren binde?, 1940 (2. utg. 1981)
  • Jeg er ingen spion!, 1940 (3. utg. 1979)
  • Over de høye fjelle, 1941
  • Men än står Dovre (under pseudonymet Christian Wessel), Stockholm 1943
  • Fredens øy, 1945
  • Brev til Stefan, 1947
  • Adrian-trilogien, 3 bd., 1950–54 (Adrian posepilt, 1950, Vårherres blindebukk, 1952, I den sorte gryte, 1954; ny utg. i 1 bd., 1997)
  • Jesper nattmann, 1957
  • Jomfru Lide, 1960
  • Klokken på Kalvskinnet, 1966

Kilder og litteratur

  • Intervjuer med Kristian Kristiansen i Arbeideravisa 29.8.1964, Bindestreken 1970 og Adr.av. 11.3.1978
  • G. Foss: “Kristian Kristiansen og Adrian posepilt”, i NLÅ 1982
  • H. N. Nilsen: Et forsvar for de utstøtte. En kort innføring i Kristian Kristiansens liv og romaner, Trondheim 1998

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.