Faktaboks

Knut Skram
Født
18. desember 1937, Ørsta, Møre og Romsdal
Virke
Sanger
Familie
Foreldre: Sogneprest Asbjørn Skram (1902–60) og Kari Totland (1915–). Gift 9.4.1966 i Kaupanger med danser Hanne Marie Thorstensen (14.11.1937–).
Knut Skram

Knut Skram gjør seg klar til rollen som Scarpia i Puccinis opera Tosca

Knut Skram
Av /NTB Scanpix ※.

Knut Skram er en av de fremste norske operasangere i nyere tid – en bærende kraft ved Den Norske Opera (DNO) i mer enn 30 år. Han har gjestet store operascener over store deler av verden og har vært solist med ledende orkestre. Han står også i fremste rekke som romansesanger.

Skram ble født på Sæbø i Hjørundfjord på Sunnmøre, men da han var 15 år gammel, flyttet familien til Sogndal. Familien var musikalsk; faren spilte fiolin, moren spilte piano og sang, hans fem søsken likeså. Etter examen artium 1957 drog Skram til USA for å studere arkitektur ved Montana State University og avla B.Arch.-eksamen der 1963. Samtidig studerte han sang med professorene Maurice Casey og George Buckbee. 1963–64 studerte han hos professor Paul Lohmann i Wiesbaden, deretter hos Luigi Ricci i Roma 1965–66 og hos Kristian Riis 1967–70.

Skram gav flere solokonserter under oppholdet i USA, men først etter at han kom tilbake til Norge, fant hans egentlige konsertdebut sted, i Oslo i mars 1964. Tre dager etter debuten var engasjementet ved DNO et faktum, og dette skulle bli hans hovedarbeidsplass frem til sesongen 1990/91. Han fortsatte imidlertid som gjest frem til han gav en avskjedsforestilling 2001. Etter dette har han hatt to gjestespill ved DNO – 2003 med en turné til Praha og 2006 som Don Fernando i DNOs nyoppsetning av Beethovens Fidelio. Han har også fått tildelt en rolle i Gisle Kverndokks nye oper Jorden rundt på 80 dager, som skal være åpningsforestillingen i det nye operahuset i Bjørvika våren 2008.

Knut Skram har hatt gjesteopptredener i de nordiske land, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia, Russland, Israel, Japan, Libya, Argentina, Sør-Afrika, USA og Canada. 1969 gjestet han for første gang Glyndebourne Festival Opera i Storbritannia; etter hvert ble det 9 sesonger i Glyndebourne, med et første karrieretoppunkt som Figaro i Mozarts Figaros bryllup 1973. Han har også flere ganger gjestet musikkfestivalen i Aix-en-Provence, første gang 1977, og Festival dei due mondi i Spoleto og Charleston, første gang 1978. I perioden 1985–92 gjestet han ved Staatsoper i Øst-Berlin og i begynnelsen av 1990-årene ved Deutsche Oper i Berlin.

Om noen har rett til benevnelsen «hardt arbeidende kunstner», er det Skram. Ikke først og fremst fordi rollelisten omfatter over 50 store operaroller, eller fordi hans repertoar inneholder et stort antall romanser. Det er hans grunnholdning som er avgjørende; ved målbevisst arbeid har han foredlet sitt kunstneriske talent. For romansenes del var utgangspunktet svært bra. Etter debutkonserten skrev professor Dag Schjelderup-Ebbe at Skram oppnådde “en rekke tolkninger av bemerkelsesverdig lødig kvalitet [...] en nobelhet i innlevelsen og en beherskelse av virkemidlene som gjorde at man må stille store forhåpninger til Knut Skram som romansesanger”.

Skram innfridde forventningene til fulle. Etter en konsert han gav i Stockholm 1978, kan man lese om Sparre Olsens Tre fjellsanger at de ble “utsøkte perler av en folkemusikkinspirert kunst, genuint enkle og fengslende”, tre sanger av Sommerfeldt fikk en “ekspresjonistisk intens deklamasjon”, og man “kunne ikke unngå å bli grepet av [...] alvoret i hans tolkning av Griegs Langs ei Aa eller stemningen i Ved Rondane”. Etter en konsert i Houston, Texas fremheves den intime stemning Skram skapte i fire Schubert-romanser og uttrykksspennet i Ravels Don Quijote-sanger, og på ny i Stockholm 1983 kan man lese at han “uttaler hvert ord og hver frase med en klang som suverent fyller dem med innhold [...] et uttrykk, uendelig forfinet gjennom sin tilbakeholdenhet og vakre lyriske linjer”.

Utgangspunktet for Skrams arbeid med rolletolkninger var “en velsignet naturlig begavelse”, slik en av anmelderne beskrev hans operadebut som Amonasro i Verdis Aida på DNO høsten 1964. Ved 25-årsjubileet 1989 bekrefter en annen anmelder at Skrams utvikling har fulgt det naturlige løp hans begavelse viste ved debuten – hans “karriere er en ærefull 'anakronisme' i dagens internasjonale 'jet-opera'-miljø. Der hvor så mange talenter brenner seg ut i kortsiktig karrierejag, har Skram klokt latt sin klare, vakre baryton utvikle seg etter sine naturlige, iboende muligheter”.

Et blikk på hans engasjementer og presseomtaler i den nærmeste tiden etter jubileet viser den utvikling som hadde funnet sted – han fremstår som virtuos Mozart-/Rossini-baryton, suveren Verdi-/Puccini-tolker og som en betydelig Wagner- og Strauss-interpret. Jubileet ble feiret i mai med hovedrollen i Wagners Den flygende hollender. En kritiker skrev: “Han er ikke bare tilgodesett med et rikt stemmemateriale, men med kunstnerisk intelligens og evne til å fange egenarten hos de personer han fremstiller.” I Puccinis Tosca på Bolsjojteatret i Moskva få dager senere fikk hans Scarpia “selv russerne til å kjenne halsen snøre seg igjen av frykt». Med Plácido Domingo og Helena Döse som motspillere på DNO 29. mai gjorde han Scarpia “livsfarlig som en skorpion” – det slo gnister av samspillet mellom ham, Domingo og Döse i torturscenen”. I november fulgte Jago i Verdis Otello på DNO: “Atter en gang ble vi slått av hans forbausende evne til å uttale og poengtere en tekst med maksimal klarhet og dramatisk virkning.”

Skrams Vest-Berlin-debut januar 1990 som Jaroslav Prus i Janáceks Makropolus-saken betegnes som «strålende [...] en paradestemme”. I februar samme år fremstilte han Don Alfonso i Mozarts Cosi fan tutte “med selvfølgelig mesterskap” på DNO, i mars hovedrollen i Den flygende hollender i Berlin. Med Lucia Popp som Arabella sang han i april den mannlige hovedrollen i Richard Strauss' Arabella i Hamburg til “en uttrykkssterk og viril Mandryka” og i Charleston, USA den sårede Amfortas i Wagners Parsifal “til noe mer enn en klagende invalid”. Uten en eneste prøve gjorde han i september et mektig inntrykk i Arena di Verona som Scarpia: “Denne forestillingen kunne hett 'Scarpia'. Han gjorde den til sin – og det på sparket. Den totale stillheten som 20 000 publikummere kan oppvise når de virkelig blir grepet, den skapte han med sin Scarpia.”

Skrams viktigste offentlige verv har vært som formann i Norsk Operasangerforbund 1979–83, styremedlem i Den Norske Opera fra 2001 og Det norske operafond fra 2000, og som medlem av juryer for Rikskonsertene, Statens Operahøgskole, Norges Musikkhøgskole, Dronning Sonjas musikkonkurranse og arkitektkonkurransen for ny opera i Bjørvika. Av priser og stipendier kan nevnes Wallenbergstipendiet 1963, 1. pris i den internasjonale musikkonkurransen i München 1968, Oslo bys stipend 1970, 1. pris i den nordiske sangerkonkurransen i Helsinki 1971, Kritikerprisen 1982, Lindemanprisen 1986 og Anders Jahres kulturpris 2001. Skram ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1984. En byste av ham, laget av kunstneren Kjeld Rasmussen, finnes i Den Norske Opera.

Verker

    Plateinnspillinger (et utvalg)

  • Norske romanser (Sommerfeldt, Alnæs, Grieg) (sm.m. R. Levin), 1970
  • Sparre Olsen: 7 Krokannsanger (sm.m. R. Levin), 1971
  • R. Strauss: Der Krämerspiegel, op. 66/E. Grieg: Den Bergtekne,op. 32 samt utvalgte sanger (sm.m. E. Knardahl og Göteborgs kammarorkester), 1976
  • C. Sinding: Romanser (sm.m. R. Levin), 1977
  • R. Thommessen: Utvalgte verker (sm.m. Sigurd Jansens orkester og div. solister), 1979
  • J. S. Bach: Kantate nr 82, Ich habe genug (sm.m. B. Hoff og Canticum Novum kammerorkester), 1980
  • R. Nordraak: Maria Stuart i Skotland (sm.m. J. Øyen, horn, DNOs orkester og kor (mannsstemmene)), 1982
  • C. Nielsen: Symphony No. 3 op. 27 (sm.m. Göteborg Symfoniorkester), 1985
  • “Med glede”. Sanger og romanser (sm.m. R. Levin), 1985
  • B. Adrian og I. Bjørnov: Which Witch (sm.m. B. Adrian, P. Wiik, O. M. Melhuus, L. Klevstrand, ork. ledet av I. Bjørnov), 1987
  • E. Grieg: Album for Mandssang op. 30 (sm.m. Sølvguttene), 1987
  • C. Sinding: Der heilige Berg (sm.m. DNOs orkester og solister), 1991
  • E. Grieg: Complete Songs (sm.m. R. Jansen), 1993
  • Mozart, Verdi, Wagner: Operaarier (sm.m. Royal Philharmonic Orchestra), 1994
  • W. A. Mozart: Le Nozze di Figaro (sm.m. bl.a. Kiri Te Kanawa, I. Cotrubas, F. von Stade og London Philharmonic Orchestra), videokassett fra Glyndebourne Festival Opera, 1973

Kilder og litteratur

  • K. Michelsen: biografi i CML, bd. 6, 1980
  • R. Plesner: “Tvers igjennom pensjonistenes lydmur”, i Aftenp. 29.4.1989
  • M. Levin: “Operafinalen”, i Aftenp. 5.9.1990
  • K. Rykkje: “Pensjonist med hendene fulle”, i VG 19.9.1990
  • J. Graepel: “Knut Skram. Architekt der Stimme”, i Orpheus nr. 7/1990, s. 5–7
  • A. Mürer: “Don Juan Skram”, i DN 9.11.1991
  • D. Bredal: “Knut Skram. Spennende å være skurk”, i K. Bækkelund (red.): På topp. Portretter av 15 norske musikere, 1992
  • SNL, 3. utg. 1998
  • M. Levin: “Avskjed på toppen”, i Klassisk Musikkmagasin nr. 1/1999, s. 39
  • anmeldelser i VG 21.3.1964, 18.5. og 29.5.1989, Svenska Dagbladet 15.2.1978 og 14.11.1983, Houston Chronicle 26.2.1978, Arb.bl. 12.5. og 28.11.1989 og 26.2.1990, Berliner Morgenpost og Berliner Volksblatt 23.1.1990, Die Welt 30.1.1990, Hamburger Abendblatt 17.4.1990, New York Times 5.6.1990, La Nazione og La Repubblica 30.6.1990 og Aftenp. 5.9.1990

Portretter m.m.

  • Byste (bronse) av Kjeld Rasmussen, 1984; Den Norske Opera, Oslo
  • aleri (som Scarpia i Tosca) av Evan Richardson, 2006