Knut Rose står som en markant eksponent for det eksistensielle etterkrigsmaleri i Norge. Tematikken i hans billedverden er knyttet til mennesket og ulike mellommenneskelige relasjoner. Med en blanding av malerisk skjønnhet og dramatisk uhygge fremstår bildene som sinnbilder for menneskets søken etter erkjennelse.
Roses læreår startet med tradisjonelle oppstillinger på Kunstskolen i Trondheim under Roar Wold 1957–59. På Statens Kunstakademi i Oslo studerte han under Aage Storstein og Reidar Aulie 1959–61. Her fikk Storsteins seriøse holdning til faget og det å arbeide mot langsiktige resultater stor betydning.
Rose debuterte i Unge Kunstneres Samfunn (UKS) 1963. I midten av 1960-årene slo han over i et abstrakt formspråk i tråd med tidens strømninger blant hans generasjon her hjemme. Han gikk inn i en eksperimenterende fase, der han gradvis utviklet en maleprosess basert på en veksling mellom tilfeldigheter og bevisste valg. Dette var av stor betydning og kom siden til å gi bildene deres eiendommelige karakter, der kjernen fremstår som metamorfoser og forvandlinger. På gjennombruddsutstillingen 1969 i Galleri Permanenten i Kunstnernes Hus i Oslo gjorde både Nasjonalgalleriet og Norsk kulturråd innkjøp, begge kalt Uten tittel.
Rundt 1970 skjedde det en markant endring i Roses malerier mot en klarere figurasjon, en tendens som også gjorde seg gjeldende blant hans samtidige. Omkring 1972–73 fremtrer bildene som det man i mange år fremover kan karakterisere som et typisk Rose-maleri: innkapslede skikkelser i en atmosfære preget av uro, angst og usikkerhet. Her knytter Rose seg til et surrealistisk maleri, der overraskelser og mangetydigheter veves sammen i et figurmaleri med sterke psykologiske spenninger. Som selvransakelse tjener det paradoksale som redskap i slekt med Ionesco og Beckets absurde dramatikk. Kritikerne så gjerne bildene i sammenheng med romfart og science-fiction på grunn av skikkelsenes vektløse og innkapslede form. Rose ble også ofte sammenlignet med Francis Bacon. Hovedverk fra denne tiden er Etter seieren, Avreise i november og Personlig rapport.
Det univers som Rose skapte gjennom 1970-årene, blir utdypet og utvidet gjennom 1980- og 1990-årene. Nå fremtrer landskaper og dyr i mer gjenkjennelige relasjoner, samtidig som skikkelsene avtegnes tydeligere og det gis større rom for humoristiske innslag. Samtidig inntrer det en ytterligere fokusering på det maleriske og stofflige i hans malerier. Over akrylfargen, som han alltid benyttet i startfasen, arbeidet han videre med olje for å øke dybde og glød. Roses store koloristiske talent gav seg utslag i bildenes maleriske skjønnhet, estetikk og fargebruk. Hovedverk fra denne tiden er Presentasjon og På kisten.
Rose var hele livet bredt kulturelt orientert og hadde store kunnskaper innenfor klassisk europeisk musikk, litteratur og kunst. Han hadde særlig tatt inntrykk av italienske ungrenessansekunstnere, med deres tekniske overlegenhet og poetiske uttrykkskraft. Av senere kunstnere nevnte han både symbolisten Gustave Moreau, surrealisten Max Ernst og koloristen Pierre Bonnard.
Knut Rose var en meget synlig og sentral kunster på den norske kunstarena gjennom 1970-årene. Han var festspillutstiller i Bergen 1978 og Norges representant på Biennalen i Venezia 1981. Han er representert i en rekke norske museer og samlinger, Bibliothèque Nationale i Paris, Nasjonalmuseet i Budapest og Galleria degli Uffizi i Firenze. Rose var viseformann i UKS 1964–65 og medlem av Nasjonalgalleriets styre 1978–81. Ved Kunstakademiet, der han var professor 1973–83 og rektor 1977–80, kom han til å få stor betydning for mange yngre malere. Etter at han gikk av som professor, trakk han seg tilbake til sin private sfære på Bygdøy i Oslo, der han konsentrerte sine krefter om det å male. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1997.