Knut Næss var professor i farmakologi ved Universitetet i Oslo 1966–80 og utførte et banebrytende arbeid i utviklingen av norsk farmakologi og farmakoterapi.
Næss vokste opp i Kristiania/Oslo og tok examen artium på Frogner skole 1934. Han tok medisinsk embetseksamen med innstilling 1943. Etter to år, først som kandidat ved Svenska Röde Korsets Sjukhus og deretter som assistentlege ved Røde Kors Klinikk, begynte han som vitenskapelig assistent ved Farmakologisk Institutt ved Universitetet i Oslo 1945. Der arbeidet han til 1986, de siste 20 årene som professor. Han hadde en omfattende vitenskapelig produksjon, men drev også en utstrakt informasjonsvirksomhet. Særlig kjent er bøkene Legemidler og bruken av dem, som kom første gang 1974, Om legemidler fra 1978 og Legemidlenes historie – og historier om legemidlene fra 1994.
Ved Farmakologisk Institutt foregikk det en omfattende forskningsaktivitet av høy kvalitet i perioden 1913–40 under professorene Edvard Poulsson og Klaus Hansen, men da Hansen ble arrestert og senere fradømt sitt professorat under landssvikoppgjøret, var instituttet umiddelbart etter krigen uten vitenskapelig personale. Bortsett fra at instituttet hadde en dyktig teknisk stab og etablerte metoder for å bestemme konsentrasjoner av alkohol og eter i blod, måtte Næss derfor begynne helt for seg selv da han 1945 gikk i gang med sitt doktorarbeid. Fem år senere ble han dr.med. på avhandlingen En undersøkelse av den kliniske eternarkoses virkning på det perifere motoriske system.
Farmakologer får av praktiserende leger ofte høre: “Ett er et Sø-kort at forstaa, et Andet Skib at føre.” Næss la vekt på å forene teori og praksis. Han var – en dag i uken i 25 år – bedriftslege ved A/S Christiania Glasmagasin, og han var huslege for slekt og venner.
Næss hadde stor innflytelse som lærer for den unge generasjon leger. Det er få områder innen medisinen hvor det har vært så stort behov for kontinuerlig ajourføring som innen behandling med legemidler. Her har Næss' innsats vært banebrytende.
Et unikt trekk ved Næss var hans miljøskapende hjelpsomhet. Han var selvstendig, men alltid rede til å stå til tjeneste for andre, slik at også de kunne få realisere seg fullt ut. Næss var klar over at grunnforskningen kunne ende opp i å undersøke målbare meningsløsheter eller meningsløse målbarheter, og han så på seg selv som en brobygger mellom grunnforskning og praktisk legevirksomhet. Han holdt seg aldri for god til å drive grunnarbeid.
Næss var også aktiv på den administrative siden. Han var med å bygge opp Farmakologisk institutt ved UiO etter krigen, var leder for Institutt for farmakoterapi 1964–79, formann i Bivirkningsnemnda 1972–78 og i Samarbeidskomiteen for legemiddelinformasjon og NAVFs toksikologiutvalg. Han var også blant initiativtakerne til Akademisk trykningssentral, det senere Universitetsforlaget. 1958–60 var han redaktør for Norsk Magasin for Legevidenskapen.
Knut Næss ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1976. Han fikk NAVFs pris for populærvitenskapelig virksomhet 1990.