Knut Liestøl var professor i folkeminnevitenskap 1917–52 og grunnlegger av Norsk folkeminnesamling, og han gjorde en grunnleggende innsats i utforskingen av norsk folkediktning og muntlig tradisjon. Han var kirke- og undervisningsminister 1933–35.
Liestøl vokste opp på gården Espelid i Åseral. Etter middelskoleeksamen i Kristiansand 1899 var han to år huslærer hos farbroren på Frøysnes i Setesdal, et sentrum for åndslivet i dalen. “Her var det at min sans for den gamle folkediktingi vakna for alvor,” sa han selv. 1902 tok han realartium på Aars og Voss' skole i Kristiania, året etter anneneksamen ved universitetet. Høsten 1908 ble han cand.philol. Etter en kort periode som lærer søkte han og fikk 1909 en nyopprettet dosentstilling i landsmål ved universitetet. Men det var som folklorist han kom til å gjøre sin vitenskapelige hovedinnsats. 1917 ble han professor i norsk folkeminnevitenskap – Moltke Moes tidligere embete – og denne stillingen hadde han praktisk talt resten av livet.
Det fikk stor betydning for Liestøls grunnleggende arbeid med norsk folkediktning at han allerede i studietiden ble kjent med Moltke Moe – “den største og merkelegaste mann eg har råka” – og inngikk et samarbeid med ham. I fellesskap skrev de alle folkeminneartiklene i Illustreret norsk konversationsleksikon og gav ut samlingen Norske folkevisor fraa millomalderen (1912). Men mens Moe søkte røtter og kulturslektskap i et globalt perspektiv, konsentrerte Liestøl seg spesielt om “det norrøne folkeviseområdet”, dvs. Norge, Island og Færøyene. 1915 tok han doktorgraden på avhandlingen Norske trollvisor og norrøne sogor, der han påviste sammenhengen mellom troll- og kjempevisene og fornaldersagaene i norrøn sagadiktning.
I forbindelse med de norrøne folkevisene hadde Liestøl også fattet interesse for en annen problemstilling, nemlig den historiske kildeverdien i overleveringen: Hva er sant og hva er uhistorisk diktning? Han var inne på dette allerede i Norsk folkedikting (1914), men 1922 forelå en større avhandling om emnet, Norske ættesogor. Her sammenlignet han Skraddarsoga fra Åseral, supplert med agdersagnene om Vonde-Åsmund Rygnestad, Jørund Kvåle og Trond Hoskuldson – personer som alle levde på 1500–1600-tallet, med hva som var å finne om dem i historiske arkivkilder. Hovedresultatet var at “det ein kan kalla beingrindi i soga er historisk”, mens “det uhistoriske syner seg mest i det som gjer forteljingi fyldig og rik”. Lenger enn 300–400 år klarte ikke tradisjonen å holde fast på sammenhengende fortellinger, “som ein med nokon rett kann kalla historiske,” mente han. Disse resultatene ble viktige argumenter da han 1929 la frem sluttproduktet av sine islandske sagastudier, Upphavet til den islendske ættesaga. Her hevdet han, i tråd med den såkalte friprosateorien, at disse sagaene forelå som muntlige beretninger med pålitelig tradisjon før de ble skrevet ned, og at forfatterne i stor grad følte seg bundet av den når de gjenfortalte. “Den analogislutning ein kann draga av alt dette, er at den islendske ættesoga må vera minst likso pålitande som den norske. For på Island nådde sogone ei fastare form, og kritikken var vaknare.”
Liestøl skrev en mengde mindre avhandlinger om sagn og ballader. De fleste var trykt i tidsskriftene Maal og Minne og Syn og Segn og ble samlet i Saga og folkeminne. Han redigerte og utgav også flere store tekstsamlinger med utførlige kommentarer: Ivar Aasens skrifter, Norske folkevisor, Landstads folkeviser fra Telemark, Moltke Moes samlede skrifter, Norsk folkedikting og P. Chr. Asbjørnsens Huldreeventyr. Fra hans eldre år foreligger også Draumkvæde. A Norwegian Visionary Poem from the Middle Ages og biografiene P. Chr. Asbjørnsen. Mannen og livsverket og Moltke Moe.
“I si gransking valde Liestøl å samle seg om det som mest av alt bar merke av heimleg grunn, nemleg viser og segner. På desse og nærskylde område skapte han verk som framleis inspirerer og eggjar,” skrev Olav Bø 1982. Han var en stor stilist og hadde en sjelden evne til å leve seg inn i gammel tro og tenkemåte. Som kulturformidler og folkeopplysningsmann hører han til våre fremste på 1900-tallet. I artikkelsamlingen Målreising gjorde han greie for språksynet sitt.
1914 grunnla Liestøl Norsk Folkeminnesamling ved universitet i Kristiania og styrte den til 1951. 1920 stiftet han Norsk Folkeminnelag, som har til formål å gi ut norsk folkeminnestoff fra hele landet, og var styremedlem i 31 år. Per dags dato omfatter bokserien 150 bind. Han var styremedlem i Det norske Samlaget 1918–48, Institutt for sammenlignende kulturforsking 1923–52 og Norsk Folkemuseum 1938–52. 1933–35 var han kirke- og undervisningsminister i Johan L. Mowinckels tredje regjering. Han var medlem av rettskrivningskomiteene 1913, 1916 og 1938, av Kringkastingsselskapets programråd 1925–33 og av Riksprogramrådet 1933–50, formann fra 1945.
Liestøl var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1916 og av en rekke nordiske akademier og vitenskapsselskaper, og han ble æresmedlem i det islandske Bókménntafelag 1930. Han var storridder av den islandske Falkeorden og innehaver av storkorset av den latviske Tre Stjerner Orden.