Kjell Magne Bondevik

Politiker og teolog. Foreldre: Rektor Johannes Bondevik (1905–2007) og Margit Hæreid (1905–76). Gift 1970 med Bjørg Rasmussen (31.8.1946–), datter av salgsrepresentant Harald Rasmussen (1916–95) og Magnhild Åse (død 1995). Brorsønn av Kjell Bondevik (1901–83).

Kjell Magne Bondevik var stortingsrepresentant i 32 år, kirke- og undervisningsminister 1983–86, utenriksminister 1989–90 og statsminister 1997–2000 og 2001–05.

Bondevik vokste opp på Rauma kristelige ungdomsskole i Molde, hvor hans far var rektor. Dette oppvekstmiljøet gav ham en sterk tilknytning til den kristne legmannsbevegelsen. Han fikk dessuten viktige politiske impulser gjennom onkelen Kjell Bondevik, som var leder for Kristelig Folkeparti i 1950- og 1960-årene. Ikke minst bidrog det sterkt til å tenne hans politiske interesse at onkelen var kirke- og undervisningsminister i hans tenåringstid. Kjell Magne Bondevik meldte seg inn i Kristelig Folkeparti i 1965, og 1968 ble han valgt til nestformann i Kristelig Folkepartis Ungdom, det første i en lang rekke politiske tillitsverv.

Bondevik hadde imidlertid ikke tenkt seg en politisk karriere. I gymnastiden bestemte han seg for å bli prest. Han begynte å studere ved Menighetsfakultetet og fullførte studiene 1975, selv om han i mellomtiden var blitt stortingsrepresentant. Han ble ordinert til prest i Den norske kirke 1980, men har bare hatt korte sommervikariater som prest.

Det ble avgjørende for Kjell Magne Bondeviks utvikling at Lars Korvald i 1972 kalte ham til statssekretær hos statsministeren. Det var erfaringene fra det ene året Korvalds sentrumsregjering styrte landet, som gjorde at Bondevik bestemte seg for å satse på politikk. Denne tiden la også premissene for mye av hans senere innsats. Korvald-regjeringen ble av mange oppfattet som virkeliggjørelsen av den ideologiske plattformen Kjell Magne Bondevik hadde vært med på å utforme som leder av KrFU. Hans politiske tenkning ble i slutten av 1960-årene og begynnnelsen av 1970-årene påvirket av impulsene fra den såkalte sosialetiske vekkelsen. Den kom med sterke krav om at kirken måtte engasjere seg politisk for de undertrykte og underpriveligerte i verden og ikke bare interessere seg for den enkeltes frelse og moralske vandel. På grunnlag av disse tankene definerte de unge i KrF en ny ideologisk plattform som de mente verken var borgerlig eller sosialistisk, men et selvstendig tredje alternativ. Dette førte også til at de stilte spørsmålstegn ved at Kristelig Folkeparti fra 1963 av hadde plassert seg entydig i den borgerlige blokk.

Denne nyorienteringen la grunnlaget for en lang ideologisk og politisk kamp innad i Kristelig Folkeparti mellom den nye generasjonen som Kjell Magne Bondevik representerte og den eldre generasjon representert ved partiformannen Kåre Kristiansen. Etter at Bondevik ble valgt til nestformann 1975, gikk denne konflikten helt til topps i partiet. Da Høyre forandret standpunkt i abortsaken, som hadde vært sentral for KrF i 1970-årene, ble kampen om forholdet til Høyre hard. Bondevik stod 1981 bak formuleringen av det såkalte Tønsbergvedtaket, som satte bom for at KrF kunne bli med i regjering med partier som var for selvbestemt abort. Striden mellom fløyene fikk sin foreløpige konklusjon da Bondevik på landsmøtet 16. april 1983 ble valgt til formann etter Kristiansen.

Allerede i mai samme år var Bondevik med på å føre Kristelig Folkeparti inn i regjeringssamarbeid med Høyre, etter at landsmøtet hadde myket opp Tønsbergvedtaket – blant annet etter utspill fra Bondevik. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gikk dermed inn i Kåre Willochs regjering, og Bondevik ble kirke- og undervisningsminister. Høsten 1985 ble han også utnevnt til statsministerens stedfortreder i regjeringen.

Etter Willoch-regjeringens fall 1986 var Bondevik både parlamentarisk leder og formann i Kristelig Folkeparti. Foran valget 1989 stod han sentralt i arbeidet med å etablere en ny samarbeidsregjering, og han ble utenriksminister i Jan P. Syses regjering samme høst. Som utenriksminister knyttet Bondevik mange internasjonale kontakter og utviklet et sterkt engasjement for menneskerettigheter internasjonalt. Han har senere fortsatt sitt internasjonale engasjement. Han har ikke minst engasjert seg for demokratibevegelsen i Burma.

Regjeringen Syse falt høsten 1990 på grunn av uenighet om EØS-forhandlingene. Bondevik markerte seg tidlig som en sterk tilhenger av EØS, til tross for betydelig skepsis i eget parti. Han bidrog avgjørende til at Stortinget vedtok EØS-avtalen 1992. EØS-saken førte til sterke spenninger mellom Senterpartiet og KrF. Men da de to partiene stod sammen i kampen mot EU-medlemskap foran folkeavstemningen 1994, ble forholdet mellom dem bedre. Bondevik orienterte nå seg og partiet tilbake til sentrumsplattformen som han hadde stått for i 1970-årene. Det var en triumf for denne linjen da Kjell Magne Bondevik ble utnevnt til statsminister for en regjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 17. oktober 1997. Regjeringen, og ikke minst regjeringssjefen, var lenge svært populær i befolkningen, men kom opp i vanskeligheter sommeren 1998 da presset mot kronen og indre strid om statsbudsjettet preget offentligheten.

Statsminister Bondevik vakte oppsikt over hele verden da han 31. august 1998 valgte å sende ut en pressemelding om at han var sykmeldt på grunn av en depressiv reaksjon som følge av den vanskelige situasjonen. En slik åpenhet om statslederes psykiske problemer har ikke vært vanlig. Bondevik var imidlertid tilbake i arbeid igjen etter tre og en halv ukes sykmelding.

Bondevik gikk av som statsminister 17. mars 2000 etter å ha tapt en avstemning i Stortinget ti dager før om bygiing av gasskraftverk. Han stile kabinettspørsmål på denne saken fordi han oppfattet den som en testsak på viljen til å verne miljøet. Arbeiderpartiet dannet deretter regjering med Jens Stoltenberg som statsminister, men tapte stortingsvalget året etter og måtte gi fra seg regjeringsmakten. 19. oktober ble Bondevik statsminister for en regjering av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. KrF hadde gått til valg på fortsatt sentrumsregjering, og de nye regjeringspartnerne forhandlet seg frem til et politisk grunnlag som fikk navnet Sem-erklæringen (etter møtestedet Sem gård i Asker). Regjeringen omtale seg selv som “samarbeidsregjeringen”.

Samarbeidsregjeringen tapte stortingsvalget 2005, og Bondevik gikk av som statsminister 17. oktober. Han hadde også sagt nei til renominasjon til Stortinget. Januar 2006 opprettet han den ikkekommersielle stiftelsen Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, der han selv er leder. Stiftelsen driver bl.a. helseprosjekter rettet mot utviklingsland og interreligiøs dialog. Bondevik har også fått i oppdrag fra FNs generalsekretær å koordinere hjelpearbeidet for den tørkerammede befolkningen på Afrikas Horn.

Kjell Magne Bondevik har vært med på å omforme Kristelig Folkeparti fra en politisk protestbevegelse basert på noen få enkeltsaker til et kristendemokratisk parti med et totalt samfunnsengasjement og vilje til regjeringsmakt. På nittitallet arbeidet han aktivt for å frigjøre partiet fra de kulturelle bindingene til den bedehuskulturen han selv var oppvokst i, slik at partiet også kunne være et aktuelt alternativ for bredere kretser i samfunnet. Et av elementene i denne strategien var at han 1995 trakk seg som partileder til fordel for en yngre kvinne, Valgerd Svarstad Haugland.

Kjell Magne Bondevik har formulert sin politiske plattform i boken Det tredje alternativet. Kristendemokratisk politikk “på norsk”, som kom ut 1994. “Jeg ser på kristendemokratisk politikk som et alternativ til så vel venstresiden (sosialistisk og sosialdemokratisk politikk) på den ene side, og høyresiden (liberalistisk og konservativ politikk) på den andre. Disse hovedretningene i den politiske debatten legger vekt på forholdet mellom individ og fellesskap og de ytre formene for organiseringen av et samfunn. En kristendemokratisk politikk går dypere; den legger hovedvekten på de normer og verdier som er avgjørende for individ og fellesskap og dermed for organiseringen av et samfunn,” skriver han der. Da Bondevik som statsminister høsten 1997 sørget for å utnevne Verdikommisjonen, var det et uttrykk for en praktisk tilnærming til denne politikken.

Kjell Magne Bondevik ble utnevnt til storkors av St. Olavs Orden 2004. Memoarboken Et liv i spenning utkom 2006.

Verker

  • Det tredje alternativet. Kristendemokratisk politikk "på norsk", 1994
  • Et liv i spenning, 2006

Kilder og litteratur

  • Samling om verdier. Kristelig Folkeparti 1933–83, 1984
  • E. Rimehaug: Midtbanespilleren. Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti, 1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste (bronse) av Kirsten Kokkin, 2006; Bjørnsonhuset, Molde

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.