Kjell Eliassen

Diplomat. Foreldre: Kjøpmann Karl August Eliassen (1885–1969) og Bergljot Støre (1889–1968). Gift 18.4.1953 med Astrid Inger Margrethe (“Vesla”) Skretting (10.3.1931–), datter av gårdbruker Karl T. Skretting (1893–1970) og Astrid Løge (1894–1931).

Kjell Eliassen har gjort seg bemerket både som ambassadør og hjemme i Utenriksdepartementet. Med utholdenhet, tålmodighet og faglig styrke har han spilt en vesentlig rolle i mange sentrale forhandlinger.

Kjell Eliassen ble tidlig interessert i internasjonale forhold, og juridisk embetseksamen med folkerett som spesialfag åpnet veien til UDs aspirantkurs 1953.

Allerede 1957 var han medlem av forhandlingsdelegasjonen da grensen mellom Norge og Sovjetunionen i Varangerfjorden ble fastsatt, og 1958 var han med da man merket denne grensen ved hjelp av over-ett-merker. Posteringen som ambassadesekretær i Moskva i de vanskelige årene 1958–60 og tjeneste i London og i UDs Rettsavdeling gav ytterligere erfaring. 1967–70 var han igjen i Moskva, nå som ambassaderåd.

Tilbake i UDs Rettsavdeling stod Eliassen i årene 1970–77 overfor nye oppgaver: Forhandlinger om delelinjen mellom norsk og sovjetisk sokkel i Barentshavet ble tatt opp 1970, og formelle forhandlinger ble innledet 1975 med Eliassen som delegasjonsleder. 1976 kritiserte regjeringsorganet Izvestija Eliassen for å ha uttalt at Svalbardtraktaten ikke er til hinder for at Norge kan ha en garnison på Svalbard. Eliassen hadde imidlertid presisert at intet tydet på at Norge ville endre sin forsiktige politikk når det gjaldt militær virksomhet på øygruppen.

Norsk presse så den sovjetiske kritikk som et forsøk på å få erstattet Eliassen med havrettsminister Jens Evensen som norsk forhandlingsleder. Eliassen ledet imidlertid også neste runde i desember 1976. Om sine erfaringer sa Eliassen: “Russernes styrke ved forhandlingsbordet er utholdenhet og tålmodighet. Det må også den annen part ha.”

Disse egenskaper kom også godt med da han ledet det utvalg som la grunnlaget for å opprette fiskevernsonen ved Svalbard 1977.

Som ekspedisjonssjef spilte Eliassen en rolle bl.a. i de første forhandlinger om olje- og gassledninger fra Ekofisk-feltet til Teeside og Emden, i arbeidet for en løsning av den britisk-islandske fiskerigrensetvist og i den såkalte “Lillehammersaken”, da israelske agenter drepte en uskyldig utenforstående.

Etter en treårsperiode som norsk ambassadør i Jugoslavia vendte Eliassen 1980 tilbake til Oslo som utenriksråd og ble sittende som departementets høyeste embetsmann frem til 1984. Sammen med utenriksministrene ble han bl.a. hovedansvarlig for UDs behandling av spionsaken mot Arne Treholt og skadebegrensningen etterpå.

Så fulgte tre viktige ambassadørposter: I Washington 1984–88 presset USA sterkt på for å få slutt på all norsk hvalfangst. I Kongsberg–Toshiba-saken hadde Kongsberg Våpenfabrikk ulovlig solgt høyteknologi som kunne bidra til å gjøre sovjetiske ubåter mer stillegående. I begge saker lyktes det med aktivt diplomati å unngå alvorlige handelspolitiske følger. Samtidig gikk Eliassen energisk inn for å pleie kontakten med det norskamerikanske miljø.

Hvalsaken skulle kreve oppmerksomhet også under Eliassens ambassadørtid i London 1989–94 og Bonn 1994–98.

Som ambassadør gav Eliassen høy prioritet til arbeidet for norsk næringsliv. I Bonn etablerte og ledet han et næringsråd av representanter for de eksportfremmende norske institusjoner og en rekke norske bedrifter. Målet var å bedre og koordinere norgesprofilering, markedsføring og teknologisamarbeid i Tyskland.

Eliassen er kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1981) og innehaver av en rekke utenlandske ordeners storkors.

Etter at Kjell Eliassen ble pensjonert 1998, nytter UD fortsatt hans juridiske ekspertise i spesialoppdrag.

Kilder og litteratur

  • Avisartikler, bl.a. i Dagbl.16.10.1976, Arbeiderbl.11.6.1977 og VG2.7.1977
  • HEH 1994
  • Utenriksdepartementets kalender 1996
  • R. Tamnes: Oljealder,bd. 6 i Norsk utenrikspolitikks historie,1997

Portretter m.m.

  • Portrett av Gösta Hammarlund; i Dagbl.16.10.1976
  • Portrett av “Pedro” (Salo Grenning); VG2.7.1977

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.