Kjølv Egeland var litt av en fargeklatt i det politiske landskapet etter den beinharde EF-kampen, som 1972 nærmest delte det norske folk i to leirer. Han var en tvilende og reflektert nei-mann, som midt i den bitre EF-striden også greide å dyrke dialogen. I så måte var han en avviker. Derfor var det ingen som mente at han var en politisk nødvendig del av nei-kvoten ved regjeringsbordet da han ble kirke- og undervisningsminister i Odvar Nordlis regjering 1976. Han ble statsråd fordi han var den han var.
I mange år var Egeland en meget aktiv og talefør bypolitiker i Stavanger, en populær rektor ved Stavanger Katedralskole 1963–85 og en drivende kraft bak Rogaland distriktshøgskole, hvor han var rektor 1969–74 med permisjon fra Katedralskolen. På det nasjonale plan var han et toneangivende medlem av flere komiteer og råd med viktige kultur- og utdanningspolitiske oppdrag. Han var blant annet med i den store videreutdanningskomiteen 1964–70, han var medlem av Norsk Kulturråd 1965–84 og av Kringkastingsrådet 1960–66. Derfor var han – både rent faglig og politisk – vel skodd for sin rolle ved Kongens bord.
I sin tid som kirke- og undervisningsminister (1976–79) ble Egeland kjent for å være en aktiv statsråd, som fulgte opp de hovedlinjene som han selv hadde vært med på å utforme. Han ble betegnet som en utålmodig og troende reformist.
Kjølv Egeland var født i Haugesund 1918. Men det var Stavanger som ble hans hovedbase nesten gjennom hele hans yrkesaktive liv. Han tok sin språklig-historiske embetseksamen 1943 – med norsk hovedfag. Det var særlig norsk litteratur i mellomkrigsårene som ble hans spesialitet. Det satte også merker etter seg i hans skriftlige produksjon. I 1953 kom hans biografi Nordahl Grieg – og noen år senere Skyld og skjebne, som var en studie i fire romaner av Sigurd Hoel. Han skrev også det femte bindet i Beyers Norges litteraturhistorie.
Egeland vokste opp i et upolitisk og småborgelig miljø, ifølge hans egne ord. Men hans sterke interesse for politikk og samfunnsliv gjorde ham til en engasjert sosialdemokrat i ung alder. Det han særlig var opptatt av, var å skape et skole- og utdanningstilbud som var likeverdig for alle – i samsvar med den enkeltes evner, anlegg og interesser. Som skolemann mente han at samfunnet ville tape store evnereserver og mange lovende talenter med et klassedelt skolesystem. Dette hovedsynet ble en viktig politisk kompassretning for ham.
Egeland var et meget allsidig kulturmenneske. Han var ikke bare en uhyre belest person, men også en stor musikkelsker, som lot seg beruse av Brahms – uten at han ville prakke denne for ham så vidunderlige komponisten på andre. Men han kunne aldri godta at trekkspillet var et mer folkelig og sosialistisk instrument enn klaveret. Han sverget til den valgfrie allsidighet i kulturlivet – og mente at den kulturpolitiske oppgaven i første rekke var å fremme et berikende mangfold som gav folk flest en reell valgmulighet – også for dem som søkte seg inn på mer stille og myke stier litt utenfor allfarvei, som han en gang sa.
Som skrivende menneske var Kjølv Egeland ordknapp og presis – og rett på sak. Men som et talende vesen var han ofte både utflytende og snakkesalig. Han lot seg rive med i en stri strøm av assosiasjoner. Og han krydret stadig sine taler med litterære sitater, som kunne underbygge og poengtere hans mening og budskap. Det ble sagt at han i så måte overgikk selveste C. J. Hambro, og at han ofte var mer treffsikker enn den legendariske stortingspresidenten.
Egeland var også kjent for å flette inn mange humoristiske innslag i alle sine alvorlige innlegg. Også av den grunn kunne han være en medrivende taler. Han følte seg ofte – sa han – sterkt i slekt med Vinjes telemarking, som gråter med det ene øyet og ler med det andre: “Jeg tror det er mange av oss som har det slik. Og da er det viktig å finne den rette balansen for å bli tatt alvorlig.”