Karsten Andersen var en av Norges fremste orkesterdirigenter i annen halvdel av 1900-tallet, og markerte seg som en forkjemper for norsk musikk og som grunnlegger av Ungdomssymfonikerne.
Han var to uker gammel da familien flyttet til hjembyen Fredrikstad. Her vokste han opp i et nøysomt, men godt hjem. Foreldrene ble tidlig klar over Karstens musikalske evner, og strakte seg langt for at han skulle få en musikkutdannelse. Bare 8 år gammel ble han fiolinelev av Severin Svendsen, og fra han var 16 år reiste han i tre år ukentlig til Oslo for å få undervisning av Ernst Glaser. 1937–39 studerte han samtidig orgel og harmonilære med Arild Sandvold, som hospiterende elev ved Oslo Musikkonservatorium. I alle disse år spilte han i tillegg klaver med Jens Bugge Olsen i hjembyen.
16 år gammel tok Karsten Andersen egne elever og spilte på kafé for å tjene penger til videre studier. For å skaffe seg et godt instrument, jobbet han også på Stavangerfjord hver sommer i årene 1937–39. Hans store ambisjon var å gjøre solokarriere som fiolinist. 1939 fikk han et større stipend fra Fredrikstad by til studier i Berlin med den verdensberømte fiolinisten Georg Kulenkampff, men den annen verdenskrig satte en stopper for disse planene.
1939 debuterte Karsten Andersen i Universitetets aula i Oslo, og fikk deretter ansettelse som fiolinist i Filharmonisk Selskaps Orkester. Her ble han til 1945. I disse årene studerte han også orkesterdireksjon med Odd Grüner Hegge.
Like etter krigens slutt i 1945 ble han anmodet om å komme til Stavanger som leder for NRKs Stavangerensemble og byorkesteret. Dette ble starten på en enestående dirigentkarriere. Karsten Andersen arbeidet målbevisst med å heve orkesterets kvalitet, og han ble snart lagt merke til i norsk musikkliv. I Stavanger traff han sin kone Elsa, datter av cellisten Erling Rasmussen i byorkesteret.
Da Musikselskabet Harmoniens orkester 1964 skulle ansette ny sjefdirigent, falt valget på Karsten Andersen. Ledelsen satset på en ung, norsk dirigent. Det ble et lykkelig valg. Gjennom de 21 år han virket i Harmonien, gjennomgikk orkesteret en unik vekstperiode. Da de 1978 flyttet inn i Grieghallen, ble både dirigent og orkester stilt overfor nye utfordringer.
Karsten Andersen var ikke bare en dyktig dirigent – hans personlige egenskaper som konfliktløser, evne til samarbeid og hans gode humør var viktige faktorer i det daglige virke. Han var meget godt orientert om det som foregikk på musikkfronten ute i verden. Men mest av alt var han opptatt av norsk musikk. Ingen andre orkesterledere i hans tid har fremført så mange norske verk som han, og en lang rekke av disse var urfremføringer. Særlig må hans nære samarbeid med komponisten Harald Sæverud fremheves. Av andre komponister som stod hans hjerte nær, var bl.a. Sibelius, Nielsen, Mahler, Bruckner, Brahms og Tsjaikovskij.
Karsten Andersens internasjonale orientering hadde Festspillene i Bergen stor glede av. Som medlem og tidvis formann i programrådet der fikk han kjente dirigenter og orkestre til Bergen, og selv stod han i spissen for mange uforglemmelige Festspillkonserter. Karsten Andersen gjorde et stort antall plateinnspillinger med Harmoniens orkester 1970–97, og han gjennomførte flere orkesterturneer både i Norge og i utlandet med stor suksess. 1972–76 var han dessuten sjefdirigent for Island symfoniorkester, og 1977 fikk han Den Islandske Falkeorden for sin store fortjeneste der. Han var også gjestedirigent for Ankara symfoniorkester 1981–91.
Karsten Andersen hadde stor interesse og omsorg for unge musikktalenter. I Norge var det underskudd på orkestermusikere, særlig strykere. Sammen med andre ildsjeler tok Andersen initiativet til et sommerkurs i NASOLs regi, og 1972 var Ungdomssymfonikerne en realitet. Sommerkursene på Elverum ble særdeles populære, og bestod av et orkester på 110–120 unge musikere. Karsten Andersens evne til å trekke ut det beste av de unge musikerne resulterte i eksepsjonelt gode konserter. Et stort antall av Ungdomssymfonikerne sitter i dag i de norske symfoniorkestrene. Han gjennomførte lignende kurs i Reykjavík og i Ankara, og musikere derfra fikk delta på sommerkursene i Norge. Karsten Andersen trakk seg som leder for Ungdomssymfonikerne 1990.
Gjennom årene var han en flittig og kjær gjestedirigent i de norske og nordiske symfoniorkestrene, og han dirigerte jevnlig en rekke av de store, kjente orkestrene i Europa; ved flere av orkestrene var han årviss gjest. Både hjemme og ute ble han berømmet for sin dirigentteknikk og sine musikalske tolkninger. Hans enestående evne til samarbeid med solistene var viden kjent. Karsten Andersen ble aldri primadonna, han så på seg selv som musiker. Familien betydde mye for ham, og i vennekretsen var han en humørspreder med et oppkomme av gode musikkhistorier.
Da Karsten Andersen sluttet i Harmonien 65 år gammel, ble han tilbudt professoratet i orkesterledelse ved Norges Musikkhøgskole. Her var han fra 1985 til 1988. Etter denne tid tok han oppdrag som gjestedirigent. Selv etter at han ble syk, påtok han seg store oppgaver – bl.a. flere fremføringer av Griegs Peer Gynt med skuespillere – både i Norge og i europeiske storbyer. Hans siste konsert var i august 1997, bare fire måneder før han døde.
Karsten Andersen var en ener i norsk musikkliv. 1977 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. 1985 fikk han Harmoniens høyeste utmerkelse, Fortjenstmedaljen i gull med kjede, og 1995 ble han utnevnt til Harmoniens første æresdirigent. For sin innsats for norsk musikkliv mottok han en rekke priser, bl.a. Norsk Kulturråds musikkpris 1974 og Lindeman-prisen 1988. Norsk Komponistforening hedret ham med en kunstnerpris 1975 og æresmedlemskap 1995.