Karl 2

Svensk og norsk konge. Foreldre: Kronprins, senere konge Adolf Fredrik av Sverige (1710–71) og Lovisa Ulrika av Preussen (1720–82). Gift 7.7.1774 med Hedvig Elisabeth Charlotta av Oldenburg (22.3.1759–20.6.1818), datter av storhertug Friedrich August av Holstein-Gottorp-Oldenburg (1711–85) og Ulrike Friederike Wilhelmine av Hessen-Kassel (1722–87). Adoptivfar til Christian August (1768–1810) og Karl 3 Johan (1763–1844).

Da den 66-årige Karl 2 kom inn i den norske kongerekken, valgt av Stortinget senhøstes 1814, var han avfeldig og halvt senil etter et slagtilfelle, og han besøkte aldri sitt nye rike. Den reelle makt under hans korte regjeringstid lå i Karl Johans hender.

Skjebnen gav Karl en nøkkelrolle i noen av de uroligste tiår i Sveriges historie, men mer som et kort andre kunne spille, enn i kraft av eget lederskap. For Karl hadde ingen av de egenskaper som særmerker en betydelig leder; han var karaktersvak, uten klare planer og prinsipper, et lett bytte for andres spill, og han maktet ikke å kamuflere sin middelmådighet bak den militære pompøsitet han yndet å fremtre med.

Fra barnsben av ble prins Karl overstrålt av sin høyt begavede eldre bror, som ble kong Gustav 3. Flid og god hukommelse hadde han riktignok, og store drømmer om militære bedrifter og kongeverdighet, men realitetssansen var svak og evnen ikke på høyde med ambisjonene. Nettopp derfor kunne han fremstå som det ideelle kongsemne for kretser som ønsket å utøve makten selv.

Karls store lidenskap var hemmelige ordensbrorskap og mystikk, magnetisme, spiritisme og alkymi. Han fikk en høy posisjon i Frimurerordenen og grunnla dermed en tradisjon som ble videreført av senere svenske kongelige; som konge opprettet han en egen ridderorden forbeholdt frimurere, Carl XIIIs orden. Frimureriet var periodevis hans fremste beskjeftigelse, og iallfall hans eneste åndelige interesse, skriver Olof Jägerskiöld. Karls sterke erotiske legning slo ut i flyktige forhold til en serie elskerinner, men tiden var jo ikke velsignet med ukeblader som kunne fore folk med stoff om kongelig privatliv.

1772, året etter at Gustav 3 hadde besteget tronen, gjorde han statskupp for å styrke kongemakten og vingeklippe det svenske adelsveldet. Prins Karl stilte seg på brorens side og ble belønnet med tittelen hertug av Södermanland. Kongens ekteskap tegnet lenge til å bli barnløst, og han fikk derfor broren til å gifte seg med sitt søskenbarn Charlotta av Holstein-Gottorp-Oldenburg, i håp om en arving til tronen. Men den eneste sønn de to fikk (1798, etter 24 års ekteskap), døde etter få dager. Til gjengjeld hadde kong Gustav allerede 1778 fått sønnen Gustav Adolf. Det var et hardt slag for Karl, som bidrog sitt til å spre de falske ryktene om at Gustav Adolf ikke var farens ektefødte barn.

I krigen mot Russland 1788–90 ble Karl gitt den nominelle overkommando over den svenske flåte, og han fikk endog oppleve en slagseier det første året, men det var andre som ledet operasjonene, og sluttresultatet ble miserabelt.

1792 var Gustav 3 nærmest blitt eneveldig gjennom en fremtvunget forfatningsendring, og en gruppe adelsmenn gjorde kupp. Kongen ble skutt ned under et maskeball og døde etter to ukers lidelser. Det er uklart om hertug Karl medvirket til attentatet, men straks etter handlet han iallfall med en for ham uvanlig raskhet for å utmanøvrere den døde kongens venner fra riksstyret. Selv ledet han regjeringen som formynder for den unge Gustav 4 Adolf, men ble i virkeligheten bare et redskap for de egentlige makthavere. Han var lett påvirkelig og fikk ry for å være vankelmodig og løsmunnet.

Da kongen ble myndig 1796, trakk Karl seg tilbake til privatlivet. Kong Gustav Adolf holdt fast på en sterk kongemakt, var fanatisk antifransk og førte en katastrofal utenrikspolitikk, som kulminerte med tapet av Finland 1809. Da ble det på ny gjort kupp: Kongen ble arrestert 13. mars, avsatt av Riksdagen og sendt utenlands. Det er på det rene at hertug Karl ikke hadde noe medansvar for dette kuppet. Han sa straks ja da han ble tilkalt som riksforstander, og 5. juni 1809 ble han valgt til Sveriges konge. Men allerede i november samme år ble han rammet av et slag som på det nærmeste gjorde ham arbeidsudyktig resten av livet.

De labile maktforholdene innenlands og trusler utenfra, med arvekongen i eksil og en avfeldig, barnløs konge i Sverige, gjorde tronfølgen til et akutt problem. Kong Karl hadde sine meninger om kandidatene, bl.a. uttrykte han sympati for den danske tronfølger Christian Frederik, men andre ledet spillet og bestemte utgangen. Først ble den danske regjeringsleder i Norge, prins Christian August, valgt til svensk kronprins under navnet Carl August (18. juli 1809), men han døde allerede året etter av hjertesvikt. Deretter ble den franske feltherre og fyrste av Ponte Corvo, Jean-Baptiste Bernadotte, valgt til kronprins 21. august 1810. Han tok navnet Karl Johan og overtok den reelle makt i Sverige da han ankom Stockholm i oktober samme år.

Kong Karl hadde bare vært tilskuer til disse begivenheter. Valget av franskmannen var ikke etter hans ønske, men han ble forsonet av den vennlige og ærbødige holdning som den nye kronprins inntok til sin adoptivfar. Det som siden skjedde i det betente forholdet til Norge – Karl Johans allianser og militære operasjoner, hans utrettelige virksomhet for å erobre Norge og dermed sikre fremtiden i Sverige for seg og sin slekt, Kielfreden og den norske oppstand under Christian Frederiks ledelse, det diplomatiske press mot Danmark-Norge, og endelig angrepskrigen mot Norge på sensommeren 1814 og fredsslutningen i Moss – hører ikke hjemme i Karl 2s historie. Han var redusert til marionett, selv om han deltok i seremonier og signerte dokumenter. Hans proklamasjoner og appeller til de “norske undersåtter” var utformet av andre, og Karl Johan hadde den suverene ledelse, også som regent når kongen periodevis var sykmeldt.

Kong Karl hadde den nominelle overkommando over flåten under krigen mot Norge 1814, og han fikk fornøyelsen av å se at den svenske flåten erobret Fredrikstad. 9. august gikk han i land i den okkuperte byen. Men han måtte straks fraktes til badekur i Uddevalla og kom aldri igjen til å besøke det landet som valgte ham til sin konge 4. november 1814. I Stockholm mottok han Stortingets deputasjon med president Christie i spissen da den nye union var beseglet, men alle visste at kongen var en kraftløs skygge fra fortiden.

Karl brukte også som konge av Norge navnet Carl XIII, det nummer han hadde i den svenske kongerekken. Juristen og politikeren Jonas Anton Hielm foreslo 1815 at kongen burde føre navnet Carl 1 i Norge, men det slo ikke igjennom, og det var ettertidens historikere og “språkrøktere” som “fornorsket” Carl til Karl og gav ham nummeret 2 (etter Karl Knutsson Bonde, som tidligere ikke hadde hatt noe nummer).

Da Karl 2 døde i februar 1818, gikk den gamle svenske kongeætt ut av historien, og dynastiet Bernadotte var etablert. Dronning Charlotta, som var en betydeligere personlighet enn sin mann, og har kastet lys over tiden gjennom sin omfattende dagbok (trykt 1902–42), døde allerede 20. juni samme år.

Kilder og litteratur

  • H. Koht: biografi (Karl XIII), i NBL1, bd. 7, 1936
  • O. Jägerskiöld: biografi i SBL, bd. 20, 1973–75
  • L. R. Langslet: Christian Frederik, bd. 1, 1998

Portretter m.m.

  • Maleri av Carl Fredrik von Breda, ca. 1810; Svenska Porträttarkivet, Gripsholm slott, Sverige

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.