Kaare Langlo

Meteorolog. Foreldre: Finansborgermester Einar Olsen (1881–1968) og Borghild O. Langlo (1884–1968). Gift 1943 med Else Løkke (6.1.1919–), datter av bankdirektør Nils Løkke (1890–1968) og Frøidis Rasmussen-Berg (f. 1892). Navneendring til Langlo 1944.

Kaare Langlo var en av våre ledende meteorologer. Han var med på å bygge opp det meteorologiske fagmiljøet både i Norge og internasjonalt, og han var visegeneralsekretær i Den meteorologiske verdensorganisasjonen.

Langlo vokste opp i Bergen og tok examen artium ved Sydneshaugens skole 1932. Året etter tok han Feltartilleriets befalsskole. Han ble cand.real. 1941 og dr.philos. ved Universitetet i Oslo 1953. Emnet for doktorgraden var variasjoner i ozonlaget i den øvre atmosfære. Han hadde et studieopphold ved Nordlysobservatoriet 1940–43, var ved Christian Michelsens Institutt i Bergen 1944 og ved Meteorological Office i London 1945. Han var meteorolog ved Meteorologisk Institutt i Oslo 1943–45 og avdelingssjef 1945–52.

Langlo var meteorologisk sakkyndig medlem av Utvalget for Værvarslingsskipene 1948–52. Fra 1947 deltok han aktivt i det internasjonale meteorologiske arbeidet. Frem til 1952 representerte han Norge ved flere internasjonale møter om meteorologiske spørsmål, senere var han representant for Den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO).

Langlo var ansatt i WMO 1952–75, først som sjef for administrasjonen, deretter (1953–70) som sjef for teknisk avdeling. De første 10 årene var vesentlig viet videre utdannelse og vitenskapelige studier med støtte av diverse offentlige stipendier. De neste 8 årene var preget av en blanding av praktisk og vitenskapelig arbeid, mens de siste fem årene var dominert av de organisasjonsmessige og administrative plikter. Dette hadde særlig sammenheng med at han 1971 ble utnevnt til visegeneralsekretær i WMO, en stilling han hadde til han 1975 nådde FN-systemets aldersgrense. Han spilte en viktig rolle under oppbyggingen av WMO og i etableringen av internasjonale meteorologiske programmer som World Weather Watch og Global Atmospheric Research Program.

Da Langlo sluttet i FN, ble han fra 1976 knyttet til Det Norske Meteorologiske Institutt som spesialrådgiver. Hans spesielle kompetanse innen internasjonalt meteorologisk samarbeid kom dermed instituttet til gode. 1978 ble han instituttets direktør, og i denne egenskap ble han 1979 valgt inn i WMOs eksekutivråd, et verv han innehadde til han gikk av med pensjon 1983. Hans rolle i WMOs eksekutivråd var av særdeles stor betydning, idet han hadde inngående kjennskap til og lang erfaring med organisasjonens arbeid.

Langlos tid som direktør for Det Norske Meteorologiske Institutt var i stor grad preget av internasjonalisering av instituttets aktiviteter. Han arbeidet iherdig for Norges tilknytning til det europeiske værvarslingssenteret i Reading i Storbritannia, og selv om Norge er senere blitt medlem, var det nok en stor skuffelse for ham at dette ikke kunne gjennomføres i hans tid som direktør. Derimot fikk han oppleve at Norge sluttet seg til det europeiske meteorologiske satellittsamarbeidet, noe han også hadde arbeidet for.

Langlo publiserte mange vitenskapelige arbeider om geofysiske emner. Mest kjent er hans arbeider om sammenhengen mellom mengden av ozon i atmosfæren og meteorologiske forhold. Han publiserte også avhandlinger om måletekniske problemer i meteorologien.

Langlo skrev en del populærvitenskapelige artikler i tidsskrifter og i pressen, særlig om meteorologi og det internasjonale meteorologiske samarbeidet i regi av FN. Han var også ansvarlig for utgivelsen av tekniske publikasjoner fra Den meteorologiske verdensorganisasjonen.

Da Kaare Langlo en gang ble spurt om hvilken menneskelig egenskap som han verdsatte høyt, fremhevet han toleranse som noe han hadde lært å sette pris på: “En bedre forståelse mellom individer og nasjoner kan kanskje oppnås hvis den baseres på en passe blanding av toleranse og felles interesse. Et eklatant eksempel på dette er det aktive og inspirerende samarbeid mellom alle land i verden på det meteorologiske område, et samarbeid som har pågått i over 100 år og som gir en troen på at en fredelig fremtid basert på internasjonalt samarbeid tross alt er mulig, og kanskje er verdens eneste håp og redning.”

Kaare Langlo ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1975 for sin innsats for det internasjonale meteorologiske samarbeidet.

Verker

    Artikler (et utvalg)

  • Lokale Änderungen der Struktur der Ionosphäre auf hohen Breitegraden, Geofysiske publikasjoner, bd. 13 nr. 6, 1942
  • Investigations on atmospheric ozone at Nordlysobservatoriet, Tromsø (sm.m. E. Tønsberg), Geofysiske publikasjoner, bd. 13 nr. 12, 1944
  • Investigations on the Air Temperature observed in Various Types of Norwegian Thermometer Screens, Meteorologiske annaler, bd. 2 nr. 12, 1947
  • The Effects of the Solar Eclipse of July 1945 on the Air Temperature and an Examination of the Lag of a Thermometer exposed in a Screen, Meteorologiske annaler, bd. 3 nr. 3, 1949
  • On the Amount of Atmospheric Ozone and its Relation to Meteorological Conditions, dr.avh., Geofysiske publikasjoner, bd. 18 nr. 6, 1952

Kilder og litteratur

  • Stud. 1932, 1957
  • HEH 1984
  • A. Grammeltvedt: nekrolog i Været nr. 4/1985
  • biografi i SNL 3, bd. 9, 1997

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.