Kåre Lunden var en av de mest betydelige norske historikere i etterkrigsgenerasjonen – pregnant, allsidig, produktiv, idérik og stridbar. Forskningstyngdepunktet var middelalderens sosiale og økonomiske historie. Hans faglige virke var forent med et dypt samfunnsengasjement og et nasjonalt og folkelig, demokratisk grunnsyn.
Lunden vokste opp i Sunnfjord som sønn av en småbruker, pelsdyroppdretter og anleggsarbeider. Han tok examen artium ved Firda landsgymnas 1950 og ble uteksaminert fra Norges Landbrukshøgskole på Ås 1957. Deretter var han til 1963 sekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet, før han skrev om Heggen og Frøland i mellomalderen og tok hovedfag i historie 1965. Han arbeidet ved Norsk Lokalhistorisk Institutt fra 1964 og ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim fra 1966. Fra 1971 var han ved Historisk institutt i Oslo, først som lektor, deretter som professor fra 1976 til 1997.
Lundens tidlige arbeider, som bygdeboken, doktoravhandlingen Kvantitative og teoretiske studier i eldre norsk bondesoge (1975) og Korn og kaup (1978) videreførte en sterk lokal- og agrarhistorisk tradisjon fra Andreas Holmsen. Hans nyeste store arbeid, Frå svartedauen til 17. mai. Norges landbrukshistorie 1350–1814 (2002), sluttet ringen. Fra innsikten i middelalderens jordeiendom, produksjon og befolkning utviklet han særmerkede overordnede syn på hele epoker. I Norge under Sverre-ætten 1177–1319 (1976) beregnet han total energiproduksjon og anslo andelen som gikk fra produsentene til makthaverne – en utbytting sikret av et kongelig og aristokratisk militært maktapparat.
Et lignende syn på tvangsmakten fremsettes i Europa i krise 1300–1500 (1984): Lav produktivitetsutvikling i føydalsamfunn skyldtes at alternativet – å tyne de produserende bøndene – var lettere. Om foreningstiden med Danmark har Lunden hevdet at skattetrykket var høyt og at brorparten av statsinntektene fra Norge ble brukt i Danmark. Den økonomiske veksten som kom, skyldtes ikke helstaten, men økt eksport. I en debatt om 1814 hentet Lunden synspunkter fra Ernst Sars: Den nasjonale friheten kom ikke tilfeldig utenfra, men bygde på en indre fremvekst av en egen norsk identitet. Lunden reiste en serie sentrale fagdebatter og behandlet et stort antall temaer; i 2000 talte bibliografien hans 432 nummer. Publikasjonene spenner fra inngående studier av spesialproblemer og originale teoretiske bidrag til kåserier og brede oversikter båret av en konstruktiv fantasi. Han utga fire artikkelsamlinger.
Lunden omsatte Geoffrey Chaucers fortellinger og vers fra middelalderengelsk til et moderne og fulltonende nynorsk. 1995 fikk han Norsk språkråds språkpris. Han behersket også kvantitative teknikker og formelle modeller. Et særmerke var en systematisk bruk av allmenne teorier i empiriske studier. Tidlig talte han for å nytte sosialantropologiske teorier i studiet av førmoderne samfunn.
Lunden argumenterte for overordnede fortolkninger – synteser – i historiefaget. Uten slike sammenfatninger gir ikke historie mening som orientering for nåtiden. For Lunden var samfunnsrelevans overordnet. Emnevalg, spørsmål og teorier – men ikke forhåndsbestilte resultater – skulle bære frem verdier og interesser. For ham var den sentrale verdien nasjonal identitet og selvråderett, ikke rettet mot andre nasjoner, men som en folkelig, demokratisk, progressiv, ja radikal kraft. Det verdimessige engasjementet førte til en rekke poengterte politiske artikler og tidskommentarer, hvor historiske innsikter er vevd inn, ikke minst under debatten om norsk EU-medlemskap i 1994. En bornert og utvendig “internasjonalisme” i byeliten ble skyteskiven; motstykket var den praktiske fornuften hos den selvstendige vestlandske småbonden. Som polemiker kunne han bli krass. Men ingen tekst av Lunden ble likegyldig eller kjedelig. Lunden var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.