Johannes Andersen

Smugler og motstandsmann. Foreldre: Bygningsarbeider Ole Andersen og Josefine Hansen. Gift 1) 7.11.1916 med Lovise Kristine Klausen (17.10.1895–?), datter av salmakersvenn Lars Klausen og hustru Laura, ekteskapet oppløst 1931; 2) 18.3.1939 med Ruth Johanne Nilsen (20.1.1907–21.7.1944).

Johannes Andersen var storsmugler av brennevin under forbudstiden 1919–26, og var aktiv i motstandsbevegelsen under den annen verdenskrig.

Han ble født i Kristiania under en oppgangstid (“den første jappetid”) som tok brått slutt 1899. Byggevirksomheten stoppet. Det rammet også hans far som var murer, og han måtte ta seg arbeid som melkekjører, mens moren søkte tilflukt i religion. 1908 tok vergerådet hånd om den 10 år gamle gutten og sendte ham til skolehjemmet Toftes gave på Helgøya i Mjøsa.

Der ble barna styrt med streng, upersonlig disiplin, håndhevet av oppsynsmenn fra distriktet. Da Johannes fikk gulost i pakker hjemmefra for å spe på snaue matrasjoner, fikk han klengenavnet “Gulosten”. Fire år senere ble han sendt til Bastøy skolehjem for gutter med tilpasningsvansker, også det med streng disiplin og straffetrusler – både politi og forsvar ble satt inn da 29 elever gjorde opprør, og hovedmennene ble satt i enecelle med håndjern. Johannes gikk til sjøs som 15-åring etter at han truet med å begå selvmord fordi ingen hadde fortalt ham at moren var dødssyk.

Under den første verdenskrig ble det igjen godt om arbeid. Unggutten var i ferd med å bli etablert som murerhåndlanger med kone, barn og leilighet da nedgangen kom og arbeid ble umulig å få for en som hadde bakgrunn fra skolehjem.

1916 ble det innført brennevinsforbud i Norge, og det vokste snart frem en organisert spritsmugling. Sammen med kamerater fra Toftes gave tok Andersen 1921 fatt på en karriere som storsmugler. Det krevde oppfinnsomhet. På smuglerbåtene ble sprit gjemt i hule master og falske brennstofftanker eller i zeppelinere av seilduk under kjølen som kunne slippes til bunns i tilfelle kontroll. Bransjen ble stor med egne forsikringer, båtbyggerier og omfattende distribusjon i et miljø som Arthur Omre senere skildret i noveller og i boken Smuglere. Andersen var bl.a. mannskap på Omres skøyte Inus og skipper på en annen. Han hadde også en tid egen skøyte før han flyktet til Tyskland fordi han ble ettersøkt i Norge. Der arbeidet han for en av de større tyske spritleverandørene til Norge.

Da en norsk domstol krevde ham utlevert 1925, ble han arrestert og sendt med politieskorte på ruteskipet Kong Dag til Oslo. På vei inn Oslofjorden hoppet han over bord og klarte å holde seg i skjul i flere måneder før han ble arrestert. I en årrekke gikk han inn og ut av fengslene, ofte på grunn av innbrudd så elegant utført at avisene fremstilte ham som “gentleman-forbryter i Grünerløkka-utgave”. Under en rettssak mot ham i lagmannsretten i Drammen 1929 skapte han igjen sensasjon da han bykste ut av rettslokalet midt under opplesningen av dommen og forsvant sporløst, inntil politiet fakket ham da han var i ferd med å gå om bord i en lastebåt til Canada.

I midten av 1930-årene besluttet Andersen å holde seg utenfor fengslene. Han ble forlovet, og da tidene bedret seg noe, etablerte han med hjelp fra en antikvitetshandler et verksted for reparasjon av gamle møbler. Hans første ekteskap var gått over styr, men i 1939 var han gift på ny og paret flyttet inn i en vaktmesterleilighet i Oslo sentrum. Idyllen varte til 1940.

Under den tyske okkupasjonen fant en motstandsgruppe i Oslo ut at de trengte Andersens erfaringer. Verkstedet ble våpenlager, og tyske militære lagre ble plyndret. Da noen kolporterte et rykte om at “Gulosten” var blitt nazist, skrev han indignert til NS-avisen Fritt Folk at “vel har jeg gjort mye galt i min tid, men nazist er jeg ikke”. Avisen trykte det uten kommentarer, og det ble sitert i radio fra London, men like etter ble Andersen arrestert og satt et halvt år i varetekt før han ble dømt til ett års tukthus.

Ved hjelp av gamle fengselsknep ble han overført til fengselssykehuset i varetektstiden. Der ordnet han tuberkulosebakterier og falske røntgenbilder for å dokumentere sykdom hos fanger som skulle i skjerpede forhør. En tysk forhørsleder ble påført malaria. Med sykehuset som base opererte han også i Oslo ved nattetid; han stjal bl.a. dokumenter fra et NS-kontor og brakte dem tilbake etter at de var skrevet av. Sammen med en blodig skjorte som bevis på tortur ble alt sammen brakt til London.

Etter at siste delen av straffen var sonet i Tyskland i 1942, påla motstandsgruppen ham å likvidere en kjent angiver og deretter flykte til Sverige. Oppdraget ble utført sammen med konen Ruth og to bekjente. Fra Stockholm gikk turen til Storbritannia, der han ble rekruttert av professor Leif Tronstad til en norsk gruppe som sorterte under de britiske hemmelige tjenester. Gruppen skulle slippes ned i fallskjerm nær Oslo med våpen til hjemmefronten, og bl.a. undervise nordmennene i våpenbruk (“Ekspedisjon Bittern”). Opplæringen og tilbaketuren over Sverige gikk som planlagt, men i London oppstod det rykter om at Andersen var sett beruset i Oslo.

Kong Haakon fattet interesse for den legendariske mannen og inviterte ham til et personlig møte før han gikk om bord på en norsk motortorpedobåt der han ble resten av krigen. De angrep skip på norskekysten, ofte under dramatiske omstendigheter. Hjemme i Norge hadde hans kone fortsatt med illegalt arbeid inntil hun ble arrestert våren 1944. Etter krigen ble hun funnet i en massegrav, skutt og trolig torturert. Da Andersen fikk nyheten om konas død sommeren 1945, mistet han selvbeherskelsen under et flåtebesøk i Vadheim i Sogn og skjøt to tyskere. Saken vakte stor oppsikt, men kom ikke for retten.

Etter frigjøringen bygde Johannes Andersen opp og drev Apenes Trevarefabrikk i Horten i femten år. Han fikk muligheten til å kjøpe tyskerbrakker og brukte maskiner, og kongen hjalp ham personlig med penger og kreditt. Ved et par anledninger var Andersen mistenkt for lovbrudd, men ble frifunnet i retten.

Johannes Andersen var opptatt av barns behov og oppdragelsesinstitusjonene som han kalte “forbryterskoler”, ettersom barna lærte å forstille seg der. Han mente at barn som lider savn og blir utsatt for brutalitet, slår tilbake med kriminalitet og vold, og ville gjerne at hans eget liv ble brukt som eksempel.

Verker

  • Vi kommer oss. Av Gulostens memoarer, 1946

Kilder og litteratur

  • Andersens selvbiografi (se ovenfor)
  • artikkel i Aktuell nr. 2/1947
  • B. Bjørnsen: En mann kalt Gulosten, 1968

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.