Johanne Dybwad

Skuespiller og instruktør. Foreldre: Skuespiller Mathias Juell (1835–94) og skuespiller Johanne Regine Elvig (1847–82; se Johanne Juell). Gift 1891 med advokat og visedikter Vilhelm Dybwad (1863–1950), ekteskapet oppløst 1916.

Johanne Dybwad var sin tids mest originale norske scenekunstner. “Hun har klædd sin sjel naken som ingen annen. Hun holdt intet tilbake. Hun ga ikke meget, hun ga alt,” skrev Gunnar Heiberg ved hennes 25-årsjubileum som skuespiller.

Johanne Juells foreldre var begge skuespillere ved Christiana Theater. De ble skilt, og moren giftet seg senere med skuespilleren Arnoldus Reimers, som også tilhørte Christiana Theaters ensemble.

Johanne hadde liten kontakt med foreldrene. Hun bodde i Bergen hos pleieforeldre som ville holde henne vekk fra alt som hadde med teater å gjøre. Likevel ble hun oppdaget av Gunnar Heiberg, som var teatersjef på Den Nationale Scene. Han mente at hun absolutt burde bli skuespiller, og det samme mente hun selv. Hun debuterte 7. november 1887, og vant anerkjennelse i mars året etter da hun spilte Fanchon i En liden heks. For første, men ikke siste gang i en forestilling skapte hun en dans, og Heiberg skrev om den scenen hvor hun danset i måneskinnet med sin egen skygge: “En stor kunstner fødtes.”

I likhet med sin mor utviklet Johanne Juell d.y. seg mest på egen hånd. Hun interesserte seg for litteratur og mente det var særlig lønnsomt å fordype seg i Ibsens og Shakespeares dramatikk. Fra utenlandske teaterbesøk hentet hun impulser hun anvendte. Skuespilleren Sarah Bernhardt og regissøren Max Reinhardt var kunstnere hun beundret. Av norske teaterkunstnere var det bare Bjørn Bjørnson som gav en del veiledning mens han var hennes første teatersjef og regissør på Christiania Theater. Hovedsakelig arbeidet hun autonomt og instinktivt og bestemte selv hva hun ville med sin rolletolkning og regi, noe som var ikke bare fordelaktig.

Den unge skuespilleren ble populær hos bergenserne, som beklaget at hun takket ja til Bjørn Bjørnsons tilbud om engasjement ved Christiania Theater fra høsten 1888. På den scenen hvor hennes mor hadde vært så høyt ansett, skulle hun nå få anledning til å utnytte sine gaver og spille utfordrende roller. Axel Otto Normann skrev at av alle de unge scenekunstnere som hadde sin debut i de årene, var Johanne Juell d.y. “den sterkeste og oprinneligste”.

19. september 1888 debuterte hun for hovedstadens publikum i den samme rollen som hun hadde gjort lykke med i Bergen tidligere på året – Fanchon i En liden Hex. Naturalismen var beundret som spillestil, og debutanten utstrålte “sannhet og naturlighet”. Hun spilte i alt 76 roller på Christiania Theater. Blant de viktigste var Hedvig i Vildanden (1889), Teresita i Hamsuns Livets spil (1896), Julie i Romeo og Julie (1899), og Marguerite Gautier i Kameliadamen (1899). Da hun spilte Nora i Et dukkehjem 1890, kalte en kritiker henne “et geni”, en dom mange var enig i gjennom årene.

1891 ble Johanne Juell gift med advokat Vilhelm Dybwad og kom i selskap med diktere, journalister og kunstnere. Hun traff Sigbjørn Obstfelder, Vilhelm Krag, Nils Collett Vogt, Sigurd Bødtker, Olaf Thommessen og andre som ble hennes beundrere. Johanne Dybwad vokste i 1890-årene i selvtillit og i alvorlig dedikasjon til sin kunst.

15. juni 1899 var Samfundets støtter den siste forestillingen på Christiania Theater, og Johanne Dybwad deklamerte en epilog av Otto Sinding “som var hun selve tragediens muse”. I september skulle hun begynne en lang periode med tjeneste og triumf på det nye Nationaltheatret. Der hadde hun atter Bjørn Bjørnson som teatersjef. Nå var hun moden og selvstendig, og hennes posisjon på teatret ble mer og mer dominerende. Dybwads første store seier på Nationaltheatrets scene var som Klara Sang i Bjørnstjerne Bjørnsons Over Ævne I (1899). Hun fortsatte å skape glimrende Ibsen-skikkelser, som f.eks. Maja i Naar vi døde vaagner (1900) og Gerd i Brand (1904).

Det var umulig for andre å få spille en rolle som fru Dybwad på en måte “eide”. En sånn rolle var Tante Ulrikke, tittelrollen i Gunnar Heibergs stykke. Sigurd Bødtker forteller: “Hvor denne lille kvinneskikkelse med de altfor heftige og uskjønne manerer og den alltid bevegede munn, som til å begynne med gjør et høist komisk inntrykk – hvor hun stiger fra akt til akt, hvor hun vokser sig stor og sterk for våre øine.” Hennes tolkning var, skrev Bødtker, “en menneskeskildring av høieste verd”.

Av Johanne Dybwads mer enn 200 roller var omtrent halvparten fra det norske repertoaret. Hennes Anne Pedersdotter (1908) i Hans Wiers-Jenssens stykke om hekseprosessenes tid var særlig gripende. Fra det klassiske repertoaret spilte Dybwad mange roller, deriblant seks i stykker av Shakespeare. En av de betydeligste og den mest individuelle var Puck i En sommernattsdrøm (1903). Fru Dybwads Puck var en fantasiskikkelse basert på observasjon av hennes lille sønn Nils. Hun overrasket tilskuerne med sin akrobatiske teknikk og spenstighet.

Med unntak av sesongen 1908–09 virket Johanne Dybwad på Nationaltheatret helt til hun hadde sin avskjedsforestilling 8. desember 1947. I tidens løp vendte hun vekk fra naturalismen mot en impresjonistisk, monumental spillestil. Dette skyldtes delvis at hun helst spilte mot August Oddvar, som brukte enkle bevegelser og intense følelsesutbrudd. De spilte først mot hverandre i Gunnar Heibergs Det store lod (1903). Andre minneverdige forestillinger hvor de spilte sammen, var Livet i skoven (1912), Medea (1918), Rosmersholm (1922) og Gjengangere (1925).

Hvordan forklarer man Johanne Dybwads vidtspennende og lysende spillestil? Hun hadde, sa den danske skuespilleren Emma Thomsen, “geniets evne til øieblikkelig å tiltvinge sig makten over scene og tilskuerplassen”. Det var en nesten elektrisk og uimotståelig kraft hun utstrålte. Francis Bull beskrev hennes plastikk: “Hun har lært oss å se, – se hvordan et menneskesinn plutselig avdekker sine innerste hemmeligheter i en liten bevegelse, et minespill, et blikk.” Hun lærte også sitt publikum å høre. Bull forklarte: “Fru Dybwad har vært en ordets tjenerinne”, som kunne “få ordene til å synge”. Når spillet ble mer monumentalt og mindre levende, når stemmen ble skarp, eller når hun valgte roller som ikke passet fordi de krevde ungdommelighet, førte det til kritikk og protest.

1906 ble Pelléas og Mélisande av Maurice Maeterlinck det første av mer enn 40 stykker Johanne Dybwad satte i scene. For det meste hadde hun ansvar for både regien og hovedrollen. Hun forlangte intenst arbeid, lange prøver og klarhet. Hennes forestillinger viste originalitet og forståelse av menneskelige erfaringer. 1918 satte hun i scene Medea av Euripides, og for første gang samarbeidet hun med scenografen Oliver Neerland. Dette møtet med gresk tragedie påvirket hennes iscenesettelser av Rosmersholm, Gjengangere og Sorgen klær Elektra (1933). Hun betraktet teater som et tempel.

Johanne Dybwad satte opp utenlandske klassikere som f.eks. Schillers Maria Stuart (1929), og hun importerte nye skuespill og ideer fra kontinentet. At hun var kjent med tysk ekspresjonisme, var tydelig da hun iscenesatte Nordahl Griegs Barabbas (1927) og Ernst Tollers Hoppla, vi lever! (1928).

Turneer i Norge og utenlandske gjestespill var også en del av Johanne Dybwads karriere. Det begynte med et besøk på Dramaten i Stockholm 1900 og sluttet med at hun spilte Mor Aase i Paris 1937. Ved siden av sine teaterforestillinger ble hun kjent for opplesninger av norske dikt. Særlig virkningsfull var hennes tolkning av Bjørnsons Bergljot.

Johanne Dybwad ble ridder av St. Olavs Orden 1924 og fikk storkorset 1947. 1967 ble hun den første norske scenekunstner som fikk sitt portrett på et frimerke. Hun døde 4. mars 1950, og ble bisatt fra Trefoldighetskirken 9. mars. Hennes urne ble satt ned i æreslunden på Vår Frelsers gravlund.

“Hun er en ild, en bitter blæst som renser, og mot og sandhet har fått større grenser.” (Nordahl Grieg).

Kilder og litteratur

  • S. Bødtker: Kristiania-premierer gjennem 30 aar,Sigurd Bødtkers teaterartikler, red. E. Skavlan og A. Rønneberg, 3 bd., 1923–29
  • H. Wiers-Jenssen: Nationaltheatret gjennem 25 aar. 1899–1924,1924
  • E. Skavlan: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • K. Elster d.y.: Skuespillerinden Johanne Dybwad. Til belysning av realismen i skuespillkunsten,1931
  • B. Bjørnson: Det gamle teater. Kunsten og menneskene,1937
  • F. Bull: Mennesker,1938
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år,1949
  • V. Dybwad: Glade minner fra spredte år,1950
  • A. O. Normann: Johanne Dybwad. Liv og kunst,2. utg., 1950
  • E. Skavlan: Norsk teater 1930–1953,red. P. Gjesdahl, 1960
  • C. R. Waal: Johanne Dybwad. Norwegian Actress,1967

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri av Oda Krohg, 1912; Nationaltheatret, Oslo
  • Maleri (sm.m. sønnen Nils) av Chr. Krohg, u.å.; p.e., gjengitt i A. O. Normann, 1950
  • Litografi av H. Lund, u.å.; Nationaltheatret
  • Blyanttegning av C. Larsson, 1900; p.e., gjengitt i A. O. Normann, 1950
  • Statuett (bronse) av Ville Aarseth, 1957; Nationaltheatret
  • Statue (bronse, helfigur) av Per Ung, 1957–61 (avduket 1962); utenfor Nationaltheatret
  • Byste av Per Ung, u.å.; tegning av bysten gjengitt på frimerke 1967

    Fotografiske portretter

  • Flere fotografiske portretter og rollebilder gjengitt i A. O. Normann, 1950

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.