Faktaboks

Johan Svendsen
Johan Severin Svendsen
Født
30. september 1840, Christiania
Død
14. juni 1911, København, urnen nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund, Oslo
Virke
Komponist og dirigent
Familie
Foreldre: Militærmusiker Guldbrand Svendsen (1817–1900) og Marie Pernille Jonsdatter Elg (1815–90). Gift 1) 1871 i New York med sanger Sarah (“Sally”) (senere Bergljot) Schmidt f. Levett (ca. 1843–tidligst 1911), datter av tannlege Morris Levett (f. ca. 1805) og hustru Caroline (f. ca. 1822), ekteskapet oppløst 1901; 2) 23.12.1901 i København med danser Juliette Vilhelmine Haase (24.2.1866–27.11.1952), datter av assistent i Finansministeriet Johny Kett Bernhard Angelo Haase (1839–1903) og Emilie Georgine Frederikke Zachariassen (1839–1908).
Johan Svendsen

Malt i München 1877

Johan Svendsen
Av /※.
Johan Svendsen

Johan Svendsen omkranset av sine valkyrjer etter avskjedsforestillingen ved Det Kgl. Teater i København 31. mai 1902.

Johan Svendsen
Av /NTB Scanpix ※.

Johan Svendsen har en sentral plass i norsk musikkhistorie som vår første betydelige komponist av større orkesterverker og som den første norske orkesterdirigent av internasjonal klasse. Hans innsats for musikklivet i Christiania i 1870-årene var meget stor, men hans betydning ble forholdsvis kortvarig, da han 1883 flyttet til København og fra da av hovedsakelig var knyttet til dansk musikkliv.

Svendsens farsslekt kom fra Sandsvær ved Kongsberg og talte flere spillemenn; moren kom fra en familie av kobbersmeder i Fåberg ved Lillehammer. Johans musikalske anlegg viste seg tidlig, og fra 8-årsalderen av fikk han musikkundervisning av faren, først på fiolin, snart også på fløyte og klarinett. 15 år gammel gikk han inn i jegerkorpsets musikkorps, først som klarinettist, men fikk senere også spille fløyte og andre instrumenter. Paolo Sperati var korpsets dirigent, og dette var utvilsomt en god skole for Svendsen, selv om han senere mente at Sperati ikke var noe begeistret for ham.

Allerede tidlig i tenårene komponerte Svendsen danser og marsjer mer eller mindre til privat bruk, men det var utøvende musiker han satset på å bli. Høsten 1857 startet Halfdan Kjerulf og Johan G. Conradi en serie såkalte “abonnementskonserter” i Christiania, og her deltok de fleste av byens profesjonelle musikere i orkesteret, også Svendsen. På den første konserten ble bl.a. Beethovens 5. symfoni oppført, og dette ble en mektig opplevelse for ham. Han forstod plutselig at musikk kunne være noe langt mer og rikere enn de populære dansene og marsjene han hittil hadde spilt. Han spilte på den tiden fiolin med Fredrik Ursin og senere med den tyske komponisten og musikeren Carl Arnold, som hadde slått seg ned i Christiania 1848. Arnold konsentrerte seg om Svendsens utdannelse som fiolinist, noe som vel på den tiden også var elevens ønske, og denne læretiden fikk stor betydning. Svendsen skrev selv senere i et brev at “da han var en uforlignelig foredragsmester – den ypperligste jeg har kjent – både i praktisk og åndelig henseende, lærte jeg hos ham en stor del af det, som ble grundlæggende for hele min kunstneriske fremtid”.

Svendsen forstod at han måtte utenlands for å komme videre i sin utvikling, og 1862 la han ut på en reise til Sverige og Tyskland. Han mente han skulle kunne livnære seg som musiker, men det gikk ikke. Våren 1863 var han kommet til Lübeck, men der stod han fast. Han måtte oppsøke den svensk-norske konsulen i byen, C. F. Leche, og be om hjelp. Leche ble overbevist om Svendsens musikalske begavelse. Han lot den unge musikeren bo hos seg og satte seg i sving for å skaffe ham et stipend. Det lyktes ham til slutt. Svendsen fikk et personlig stipend fra kong Karl 4, og 5. desember 1863 kunne han innskrives som elev ved musikkonservatoriet i Leipzig.

I Leipzig ble Svendsen til forsommeren 1867 og hadde bl.a. Moritz Hauptmann, Ferdinand David, Ernst F. Richter og Carl Reinecke som lærere. Før han begynte på konservatoriet, hadde Svendsen sendt inn noen komposisjoner, bl.a. Caprice for fiolin og orkester, som han hadde komponert i Lübeck. Dette gjorde at han ble plassert i en klasse for viderekomne elever, men etter eget valg startet han i en begynnerklasse for ikke å få huller i sin utdannelse. I utgangspunktet skulle Svendsen utdanne seg som fiolinist, men en nervelidelse i venstre hånd stoppet dette. Isteden ble hovedvekten lagt på komposisjon, og her gjorde han raske fremskritt. I studieårene komponerte han en strykekvartett i a-moll (op. 1), to sanger for mannskor (Till Sverige og Aftonröster, op. 2), oktett for strykere i A-dur (op. 3), symfoni nr. 1 i D-dur (op. 4) og kvintett for strykere i C-dur (op. 5). Selv om han var 26 år gammel og en forholdsvis moden elev da han forlot konservatoriet, er dette et imponerende resultat av studiene i både kvantitet og kvalitet. Hans komposisjoner ble også meget godt mottatt i Leipzig, og 1866 fikk han en ærespris av konservatoriets direksjon.

Etter en tur til Island sammen med den tyske forlagsmannen Heinrich Brockhaus kom Svendsen tilbake til Christiania i august 1867. Senere på høsten, 12. og 22. oktober, gav han to konserter i byen. De samlet ikke mange tilhørere, men vakte likevel betydelig oppsikt i hovedstadens musikkmiljø. Grieg, som på denne tiden bodde i Christiania, skrev en begeistret kritikk i Aftenbladet 14. oktober: “På denne dag har norsk kunst fejret en af sine store triumfer. Thi triumf må det kaldes, når et i musikalsk henseende ingenlunde oplyst publikum, som kun består af nogle hundred, således rives med af det absolut nye og store, at de glemmer sin arvefjende, symfonien, 'Den kunstige musik', som den kaldes, og bryder ud i enthusiastisk begejstring.” Kjerulf, som fortsatt var aktiv i byens musikkliv, ytret seg ikke offentlig, men skrev i sin dagbok 12. oktober bl.a.: “Svendsen er utvivlsomt et stort Talent i Behandling af Orkestret, og har som Komponist friske Ideer og gode Kundskaber; nye Indflydelser gjør sig gjældende men Svendsen er formeget en Personlighed til at dette hos ham blir til blot Efterligning. Liv, accentisk Kraft, overraskende Orkester-virkninger forekommer i Overflod.”

På tross av Svendsens kunstneriske suksess var det økonomiske utbyttet av konsertene dårlig. Han innså at det ikke var plass for ham i Christianias musikkliv og reiste snart ut igjen. Det nye utenlandsoppholdet varte i fem år. Etter noen måneder i Leipzig reiste han til Paris i februar 1868 og ble der til mars 1870. Dette var en vanskelig tid for Svendsen. Selv om han hadde fått et lite stipend til reisen, var dette langt fra nok, og han måtte ta arbeid som orkestermusiker for å livnære seg. Dette knep hardt nok noen ganger, og selv om han gledet seg over det rike musikklivet i Paris, ble det lite tid og krefter til å komponere. En konsert for fiolin og orkester i A-dur (op. 6) ble påbegynt, men den ble først ferdig etter at han sommeren 1870 igjen var tilbake i Leipzig.

Svendsen ble nå konsertmester og visedirigent i konsertselskapet Euterpe i Leipzig. Oppholdet her varte til 1872, avbrutt av reiser. I denne tiden fikk han bedre anledning til å konsentrere seg om sine komposisjoner. Etter at fiolinkonserten var fullført, komponerte han sin cellokonsert i D-dur (op. 7) og en symfonisk innledning til Bjørnsons Sigurd Slembe (op. 8). Karneval i Paris (op. 9) ble også påbegynt i Leipzig, men først fullført i Bayreuth sommeren 1872.

Sommeren 1871 reiste Svendsen til New York for å gifte seg med den amerikanske sangerinnen Sarah Levett, som han hadde møtt i Paris. Sommeren 1872 bodde han med sin familie i Bayreuth, hvor han ble godt kjent med Richard Wagner og dennes kone, Cosima. Sarah Svendsen var jøde, men Wagner overtalte henne til å la seg døpe, og hun fikk da navnet Bergljot. I denne tiden ble Svendsen godt kjent med Wagners musikk, men det fikk bare liten betydning for hans egen musikalske stil.

September 1872 kom Svendsen tilbake til Christiania med sin familie. Nå ble han knyttet til Musikforeningen som dirigent, først sammen med Grieg og fra høsten 1874 alene. Han var også aktiv på andre områder i musikklivet, bl.a. var han den drivende kraft i Kvartettforeningen, som ble stiftet oktober 1876. Han var også musikklærer og hadde bl.a. Iver Holter og Per Winge som komposisjonselever. Viktig var det også at både Svendsen og Grieg fikk innvilget komponistgasje av Stortinget 1874. Aller størst betydning hadde det likevel at Svendsen nå komponerte mange av de beste verkene i sin produksjon. Her ble Fest-Polonaise (op. 12), Zorahayda (op. 11), Norsk Kunstnerkarneval (op. 14), Ifjol gjætt'e Gjeitinn (variasjoner for orkester, op. 31), symfoni nr. 2 i B-dur (op. 15), Romeo og Julie (op. 18) og de tre første norske rapsodiene (op. 17, 19 og 21) til.

Høsten 1877 var Svendsen igjen på reisefot. Turen gikk først til Leipzig og så til Roma, hvor han ble til mars 1878 og gjorde ferdig den fjerde norske rapsodien (op. 22), som var påbegynt i Kristiania. I august var han igjen tilbake i Paris, som han satte så stor pris på. Der ble han til våren 1880; da gikk turen til Kristiania igjen. Selv om årene utenlands var rike både på musikalske inntrykk og på vellykkede oppførelser av egne verker, komponerte Svendsen svært lite i denne tiden. Etter at 4. rapsodi var gjort ferdig i Roma høsten 1877, ble det ikke komponert mer før han under oppholdet i Paris skrev en rekke romanser, trykt som op. 23 og 24.

I Kristiania ble Svendsen denne gang fra våren 1880 til sommeren 1883. Han tok opp igjen sine oppgaver som dirigent for Musikforeningens orkester og leder for kammermusikkvirksomheten, og også sin undervisning. Med sine eminente evner som dirigent gjorde han også nå en stor innsats for musikklivet i hovedstaden, og et glansfullt høydepunkt ble oppførelsen av Beethovens 9. symfoni i april 1881, for første gang i Norge. Høsten 1881 komponerte Svendsen sitt uten sammenligning mest spilte verk, Romanse for fiolin og orkester (op. 26). Verket ble, etter sigende, skissert i en ledig time da en elev uteble fra undervisningen, og i løpet av to dager var partituret ferdig. Dette verket er blitt spilt over store deler av verden og er det eneste av Svendsens verker som fortsatt spilles regelmessig i internasjonal sammenheng. Fiolinromansen har en melodisk bærekraft og en orkestral klangrikdom som straks gjorde lykke og som har vist seg å tåle årenes slitasje.

Øvrige komposisjoner fra oppholdet i Kristiania var to leilighetskantater, en Wergeland-Kantate til avdukingen av monumentet over Henrik Wergeland 17. mai 1881 og en Bryllupskantate komponert til universitetets fest i anledning av kronprins Oscars og kronprinsesse Victorias bryllup høsten 1881. Kantatene inneholder mye god musikk og gjorde lykke under oppførelsene, men som leilighetskomposisjoner har de ikke senere kunnet fange interesse. 1882 komponerte Svendsen en polonese i D-dur (op. 28) for orkester. Polonesen har undertittelen “Dans paa Attilas Kongeborg i 2. Akt”. Dette viser til C. M. von Scholtens skuespill Attilla, og polonesen er muligens tenkt som scenemusikk.

I denne perioden arbeidet Svendsen også med en tredje symfoni. Det er usikkert hvor langt dette verket var kommet da hans kone, i et anfall av sjalusi, brente manuskriptet, trolig en gang våren 1883. Svendsen arbeidet også senere med dette verket uten at det ble fullført. I det hele stilnet hans kompositoriske virksomhet av i de senere årene.

Fra 1882 arbeidet sterke krefter i København for å få Svendsen knyttet til stillingen som kapellmester ved Det Kgl. Teater. Han fikk et meget fristende tilbud, som omfattet både operaoppførelsene og selvstendige konserter og som økonomisk var mye bedre enn de forholdene han levde under i Kristiania. Svendsen godtok tilbudet og flyttet til København sommeren 1883. Planen var trolig i første omgang å bli i den nye stillingen noen år, men han kom til å bo i København resten av sitt liv, også etter at han 1908 av helsemessige grunner måtte slutte som kapellmester. Komponistgasjen som Stortinget hadde bevilget ham 1874, ble inndratt 1886 “sålænge han indehar stilling som kapelmester ved Det kongelige Theater i Kjøbenhavn”.

Svendens 26 år lange funksjonstid som kapellmester i København ble et høydepunkt i byens musikkliv. Han førte orkesteret frem til utmerkede resultater og skapte operafremførelser som ble sett på som milepæler, bl.a. en eksemplarisk oppførelse av hele Wagners Der Ring des Nibelungen. For Svendsen som komponist var det imidlertid en lite produktiv periode. Utbyttet begrenset seg i hovedsak til leilighetsverker. Hans første større komposisjon i København-tiden ble en kantate til Holberg-jubileet 1884. Holger Drachmann hadde skrevet teksten, som etter en kritikers dom ikke var gunstig for musikalsk behandling, men oppførelsen under Svendsens taktstokk ble en stor suksess. I ettertid er kantaten likevel blitt liggende som et mindre betydelig leilighetsverk.

Så ble det en lang pause i Svendsens komponistvirksomhet. Først 1892 ble nye leilighetskomposisjoner til. Kong Christian 9 og dronning Louise feiret gullbryllup 26. mai 1892, og Svendsen leverte både en hymne (I Mai, da Blomst og Blad sprang ud), en festkantate (Idag ved Festens første Gry) og musikk til en festballett, Foraaret kommer. Til den siste hadde han delvis brukt melodier fra danske og utenlandske folkesanger.

1894 komponerte Svendsen det betydeligste av sine verker fra årene i København. Hans venner Anna Margrethe og Theodor Hindenburg hadde mistet sitt eneste barn, en musikalsk begavet ung mann på 23 år. Tapet gikk også sterkt inn på Svendsen, og til bisettelsen skrev han orkesterverket Andante funèbre, et verk som fortsatt er i bruk. Hans siste komposisjon, Prélude, er også et leilighetsverk. Det ble komponert til Det Kgl. Teaters 150-årsjubileum 1898.

På det personlige plan ble årene i København en vanskelig periode for Svendsen. Selv om hans dirigentvirksomhet bar rike musikalske frukter, ble den kritisert av en del københavnere, og avisskriveriene florerte. Av noen ble han også uglesett fordi han som nordmann innehadde den mest fremtredende stillingen i dansk musikkliv. Samlivet med hustruen Bergljot hadde skrantet lenge. Desember 1884 skilte ektefellene lag, og Bergljot flyttet til Paris. Skilsmisse ble først innvilget desember 1901, og kort etter inngikk Svendsen ekteskap med den danske danserinnen Juliette Haase, som han allerede hadde tre barn med.

Etter 1900 ble Svendsens helse stadig dårligere, og han måtte ta avskjed som kapellmester 30. juni 1908. Som norsk statsborger (noe Svendsen forble hele sitt liv) hadde han ikke krav på dansk pensjon, men han fikk likevel en æresgasje av den danske stat. 1909 fikk han også igjen den norske komponistgasjen. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1881 og til kommandør av 1. klasse 1908, og han var kommandør av Dannebrogordenen og innehaver av den danske kongens fortjenstmedalje i gull.

Svendsens kammermusikkverker ble alle skrevet under studietiden i Leipzig. Bortsett fra disse og noen romanser er alle hans komposisjoner for orkester, og det er derfor god grunn til å kalle ham en utpreget orkesterkomponist. Hans orkesterproduksjon starter med Caprice, komponert i Lübeck. Allerede denne preges gjennomgående av en grundig kjennskap til orkesterets instrumenter og en fargerik utnyttelse av dets klanglige muligheter, men den er komponert før studiene i Leipzig og, som Svendsen selv sa, “som Følge deraf eier Stykket ingen bestemt Form, da jeg dengang ikke havde studeret Formlære [...] Det er paa Tiden, at Componisterne lærer at indse, at man ikke altid kan fastholde de gamle Former naar man vil fremstille nye Ideer.”

Det er likevel “de gamle former” som preger hans verker fra studietiden, selv om de delvis er noe fritt behandlet. Hans kammermusikk bygger på den klassiske tradisjon når det gjelder satsantall så vel som satsrekkefølge og satsformer. Kvintetten skiller seg litt ut, med en variasjonssats som langsom del, og regnes for øvrig som det svakeste verket i denne glitrende elevproduksjonen, mens oktetten står som et glansfullt høydepunkt. Også hans første symfoni bygger stort sett på den klassiske tradisjonen og er den første norske symfonien som har vist seg levedyktig.

Fiolinkonserten (op. 6) og cellokonserten (op. 7) var det første Svendsen komponerte etter studieoppholdet, og de ble begge fullført 1870. De har et mer lyrisk preg enn det vi ellers møter i hans verker. Mens fiolinkonserten fastholder den klassiske, tresatsige formtradisjon, er cellokonserten mer eksperimenterende i romantisk retning. Den er ensatsig og formet som en stor sonatesats med et langsomt satsavsnitt skutt inn mellom gjennomføringen og reprisen.

Etter de to konsertene fulgte en rekke ensatsige verker i årene 1871–74. Sigurd Slembe antas å ha programmusikalske trekk, uten at dette er spesielt angitt i komposisjonen, men i Zorahayda har Svendsen tatt skrittet over i programmusikk. Et avsnitt fra den amerikanske forfatteren Washington Irvings Legend of the Rose of the Alhambra står først i partituret, og komposisjonens programmatiske innhold er angitt i seks punkter over første noteside. Stykket er formet etter programmet. En avansert motivisk variasjonsteknikk preger satsen, og bare en antydning av reprise gir verket en musikalsk avrunding. Også Karneval i Paris grenser til programmusikk. Med sin glimrende instrumentasjon gir verket et levende bilde av karnevalsløyene i verdensbyen.

Symfoni nr. 2 fra 1876 følger opp tendensene fra den første symfonien, men er et mer modent verk. Den fremstår som Svendsens hovedverk og er uten sammenligning den beste symfonien innenfor norsk romantisk musikk. Orkesterfantasien Romeo og Julie har igjen programmusikalske trekk uten å være direkte programmusikk.

I en særstilling står Romanse for fiolin og orkester. Her har hans evne til å skape lange, bærende melodiske forløp sammen med harmonisk og klanglig mesterskap skapt en juvel av en komposisjon som har gått sin seiersgang over store deler av verden.

Svendsens fire norske rapsodier og variasjonene over folkemelodien “Ifjol gjætt'e Gjeitinn” danner en egen gruppe i hans produksjon. I hans øvrige komposisjoner er innslagene fra norsk folkemusikk forholdsvis beskjedne, selv om de er tydelige i symfonienes scherzosatser og Norsk Kunstnerkarneval. De norske rapsodiene er bygd over norske folketoner, for det meste hentet i Lindemans samlinger. Her viser Svendsen et sant mesterskap i behandlingen av et norsk melodisk stoff. Orkesterbehandlingen er glimrende, og formbehandlingen, med slåttemelodier i de hurtige og vokalmelodier i de langsomme avsnittene, fungerer godt; særlig hans 2. rapsodi er et vidunder av formell balanse og harmonisk og klanglig skjønnhet. Også variasjonene for strykeorkester over Ifjol gjætt'e Gjeitinn er et klangskjønt verk av stor verdi. Svendsens forkjærlighet for, og dyktighet i, behandlingen av strykeorkesteret viser seg også i arrangementene av To svenske folkemelodier (op. 27) og To islandske melodier (op. 30). Hans romanser, hovedsakelig komponert under det siste oppholdet i Paris, må sies å være av mindre betydning, selv om et par, Venetiansk Serenade og Violen, har oppnådd en viss popularitet.

Svendsens musikalske produksjon faller innenfor norsk og europeisk romantikk. Dette setter sitt klare preg på hans verker, selv om mange av dem bygger på den klassiske formtradisjonen. Hans begeistring for Wagners musikk har hatt forholdsvis liten betydning for hans egen musikalske stil. Selv om kromatiske linjer og raske modulasjoner kan gi en viss ytre likhet med Wagners stil, er det bare unntaksvis vi finner bruk av hans kromatiske akkordteknikk. Svendsens musikk er alltid solid forankret i funksjonell harmonikk. Catharinus Elling understreker i sin omtale av Svendsen at hans musikk for en stor del går i durtonearter. Dette kan virke som en nokså utvendig karakteristikk, men sier likevel noe vesentlig om hans musikk. Det er vitalitet og festivitas over store deler av hans produksjon. De dypere personlige følelsene kommer mer sjelden til syne. Han er likevel ikke bare en virtuos orkesterbehandler. I sine beste verker forener han friskhet og klangprakt med en ekthet i uttrykket som har sikret ham en sentral plass i norsk musikkhistorie.

Verker

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Strykekvartett i a-moll, op. 1, 1865
  • To sanger for mannskor (Till Sverige og Aftonröster), op. 2, 1865
  • Symfoni nr. 1 i D-dur, op. 4, 1865–67
  • Oktett for strykere i A-dur, op. 3, 1866
  • Strykekvintett i C-dur, op. 5, 1867
  • Fiolinkonsert i A-dur, op. 6, 1868–70
  • Cellokonsert i D-dur, op. 7, 1870
  • Karneval i Paris, op. 9, 1872
  • Sørgemarsj i anledning kong Karl 4s død, op. 10, 1872
  • Fest-Polonaise, op. 12, 1873
  • Kroningsmarsj til kong Oscar 2s og dronning Sofies kroning, op. 13, 1873
  • Zorahayda, op. 11, 1874
  • Norsk Kunstnerkarneval, op. 14, 1874
  • Humoristisk marsj, op. 16, 1874
  • To islandske melodier for strykeorkester, op. 30, 1874
  • 'Ifjol gjætt'e Gjeitinn'. Variasjoner for strykeorkester, op. 31, 1874
  • Symfoni nr. 2 i B-dur, op. 15, 1876
  • Norsk rapsodi nr. 1, op. 17, 1876
  • Romeo og Julie, op. 18, 1876
  • Norsk rapsodi nr. 2, op. 19, 1876
  • Norsk rapsodi nr. 3, op. 21, 1876
  • To svenske folkemelodier for strykeorkester, op. 27, 1876–78
  • Norsk rapsodi nr. 4, op. 22, 1877
  • To romanser, op. 25, 1878–80
  • Fem romanser, op. 23, 1879
  • Fire romanser, op. 24, 1879
  • Fiolinromanse, op. 26, 1881
  • Bryllupskantate til kronprins Gustav og kronprinsesse Victorias bryllup, op. 29, 1881
  • Wergeland-kantate, 1881
  • Polonese, op. 28, 1882
  • Holberg-kantate, 1884
  • Hymne til kong Christian 9 og dronning Louises gullbryllup, op. 32, 1892
  • Foraaret kommer, festballett, op. 33, 1892
  • Andante funèbre, 1894
  • Prélude, 1898
  • For fullstendig verkliste, se Benestad og Schjelderup-Ebbe 1990 (se nedenfor, avsnittet Kilder)

Kilder og litteratur

  • A. Grønvold: Norske Musikere 1, 1883
  • N. Grinde: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • N. Schiørring: biografi i DBL3, bd. 14, 1983
  • F. Benestad og D. Schjelderup-Ebbe: Johan Svendsen. Mennesket og kunstneren, 1990 (engelsk utg. 1995)
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 4. utg., 1993, s. 150–159
  • NMH, bd. 3, 1999, s. 103–145

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Malerier av Hans Heyerdahl, 1879; NG
  • Statuett (gips) av Niels Holm, 1889; NBO og Det Kgl. Teater, København
  • Byste av Mathias Skeibrok, u.å.; tidl. i UBO (ødelagt under den annen verdenskrig)
  • Maleri av Georg N. Achen, 1905; Det Kgl. Teater, København
  • Maleri av Michael Ancher, 1911; Oslo Bymuseum
  • Maleri av Astri Welhaven Heiberg, 1940; Kunstnernes Restaurant Blom, Oslo
  • Statuett (gips) av Anders Svor; Svormuseet, Hornindal