Faktaboks

Johan P. Olsen
Johan Peder Olsen
Født
14. august 1939, Tromsø, Troms
Virke
Samfunnsforsker
Familie
Foreldre: Betongarbeider Johan Olsen (1912–2001) og Henny Hauan (1914–2003). Gift 1959 med lektor Helene Marie Adriansen (20.8.1939–), datter av fabrikkarbeider Alf Adriansen (1914–42) og Olaug Hansen (1914–99).

Johan P. Olsen er internasjonalt kjent for sine arbeider om beslutningsprosesser og læring i organisasjoner og om institusjoners betydning i det politiske liv. Et karakteristisk trekk ved hans forskning er kombinasjonen av statsvitenskap og organisasjonsteori, samt av teoretiske analyser og omfattende empiriske programmer.

Olsen vokste opp i Tromsø. Etter examen artium 1958 arbeidet han noen år som journalist. 1963 flyttet han til Oslo for å studere statsvitenskap. Han tok magistergradseksamen 1967, fikk stipend fra Norges almenvitenskapelige forskningsråd og reiste året etter til University of California, Irvine. Her møtte han professor James G. March, som allerede var en internasjonalt etablert organisasjonsforsker, bl.a. gjennom sitt samarbeid med den senere nobelprisvinner Herbert A. Simon. Møtet mellom Olsen og March innledet et varig vennskap og tett faglig samarbeid, som har vart opp til i dag. Det er liten tvil om at bekjentskapet fikk meget stor betydning for Olsens faglige utvikling, bl.a. ble den moderne organisasjonsteoretiske innretningen på senere studier åpenbar. Men påvirkningen synes å ha gått begge veier: Samarbeidet med Olsen kan over tid sies å ha revitalisert statsviteren March, noe som klarest kommer til uttrykk i deres mange felles publikasjoner om politisk organisering. Da March senere flyttet til Stanford University, ble dette universitetet Olsens akademiske hjem utenfor Norge ved en rekke anledninger.

1969 fulgte Olsen med professor Knut Dahl Jacobsen over til Universitetet i Bergen, hvor et nytt Institutt for offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap ble bygd opp. Her ble han dr.philos. 1971, og to år senere, bare 33 år gammel, ble han utnevnt til professor.

Olsen har vært sentral i lederskapet for tre virkelig store norske samfunnsvitenskapelige forskningsprogrammer. Det første av disse, Maktutredningen (1972–82), som Olsen ledet sammen med Gudmund Hernes og Håvard Alstadheim, representerte et betydelig teoretisk og empirisk løft for norsk samfunnsforskning, som til da – med få unntak – hadde hatt et forholdsvis begrenset datamateriale til disposisjon. Publikasjoner fra Maktutredningen kom til å prege undervisning og samfunnsdebatt i lang tid. I det andre store programmet, LOS (Ledelse, organisasjon og styringssystemer, 1987–97), hadde Olsen selv hånd om prosjektet “En bedre organisert offentlig sektor”. Mye tyder på at forskningen fikk betydelig innflytelse på det offentlige reformarbeidet som pågikk i perioden. 1993 flyttet Olsen tilbake til Oslo for å lede et nytt forskningsprogram om europeisering av nasjonalstaten. Med ARENA (Advanced Research on the Europeanisation of the Nation-State, 1994–2003; senter ved Universitetet i Oslo f.o.m. 2004), har Olsen lyktes med å dyrke frem et forskningsmiljø som virkelig regnes med i det internasjonale fagmiljøet på området.

Det er spesielt innenfor to forskningstemaer Olsen har oppnådd betydelig internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse. Det første dreier seg om den rollen samtidighet, tvetydighet og symboler spiller i beslutningsprosesser i organisasjoner. Sammen med James G. March og Michael D. Cohen viste han bl.a. hvordan beslutningsprosesser ofte er vevd inn i hverandre. Utfallet i en prosess kan bli sterkt avhengig av andre prosesser som foregår samtidig, siden både beslutningstakere og sakselementer kan komme til å bevege seg på tvers av prosesser. Uklare mål og mål/middel-sammenhenger bidrar til dette. Det andre temaet gjelder den rollen institusjoner spiller i det politiske liv. Sammen med March kritiserte han tendensen til å betrakte de politiske institusjonene bare som “produkter”, enten av aktørers rasjonelle valg eller av brede samfunnsmessige utviklingstrekk. De viste at institusjoner er robuste mot slik påvirkning og at institusjoner kan få deltakere til å handle ut fra hva som “sømmer seg” snarere enn hva som “lønner seg”. “Robusthetstesen” har kommet til anvendelse i empiriske studier under så vel LOS- som ARENA-programmet. Her er det vist at reformforsøk med utgangspunkt i bl.a. OECD og EU i møte med nasjonale institusjoner som regel får en nasjonal “smakstilsetning” når de iverksettes i de enkelte land.

Johan P. Olsen er en stor inspirator for studenter og kolleger, men han er samtidig krevende og holder den faglige fane høyt. Det faglige engasjementet er sterkt og vedvarende, og det er følbart nær sagt ved ethvert møte med ham. Olsens faglige posisjon har gjort ham attraktiv for en rekke institusjoner i inn- og utland. 1985 ble han en av lederne for den svenske maktutredningen. Han har vært medlem av faglige råd ved bl.a. European University Institute i Firenze og Max Planck-instituttet i Köln, medlem av Hovedkomiteen for norsk forskning (1973–77), utredningen om en bedre organisert stat (1989) og Domstolskommisjonen (fra 1996). Olsen er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1992 og ble æresdoktor ved Åbo Akademi 1988, Københavns Universitet 1990 og Erasmus Universitetet i Rotterdam 2003. Han mottok DNVAs Fridtjof Nansen-belønning 1989, NAVFs utmerkelse for fremragende forskning 1990 og John Gaus-prisen fra American Political Science Association 2003.

Verker

  • Bibliografi i Egeberg og Lægreid 1999 (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 10–22

    Et utvalg

  • On the Theory of Organizational Decision-making, dr.avh. UiB, 1971
  • Ambiguity and Choice in Organizations (sm.m. J. G. March), Bergen 1976 (2. utg. 1979)
  • Byråkrati og beslutninger. En studie av norske departement (sm.m. P. Lægreid), Bergen 1978
  • red. Politisk organisering. Organisasjonsteoretiske synspunkt på folkestyre og politisk ulikhet, Bergen 1978 (5. opplag 1993)
  • Aksjoner og demokrati (sm.m. H. Sætren), Bergen 1980
  • red. Meninger og makt, Bergen 1980
  • Organized Democracy. Political Institutions in a Welfare State – the Case of Norway, 1983 (5. opplag 1995)
  • Statsstyre og institusjonsutforming (sm.m. M. Egeberg, P. Lægreid og H. Sætren), 1988 (4. opplag 1995)
  • Petroleum og politikk. Det representative demokratiets møte med oljealderen, 1989
  • Rediscovering Institutions. The Organizational Basis of Politics (sm.m. J. G. March), New York 1989
  • Demokrati på svenska, Stockholm 1990
  • Makten att reformera. Intressen, institutioner och näringspolitik (red. sm.m. N. Brunsson), Stockholm 1990
  • red. Svensk demokrati i förändring, Stockholm 1991
  • The Reforming Organization (sm.m. N. Brunsson), London 1993 (2. utg. Bergen 1997)
  • Democratic Governance (sm.m. J. G. March), New York 1995
  • Lessons from Experience. Experiential Learning in Administrative Reforms in Eight Democracies (sm.m. B. G. Peters), 1996
  • Europa i Norden. Europeisering av nordisk samarbeid (red. sm.m. B. O. Sverdrup), 1998
  • Organizing Organizations (red. sm.m. N. Brunsson), Bergen 1998
  • Europe in Search of Political Order, Oxford 2007

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • M. Egeberg og P. Lægreid (red.): Organizing Political Institutions. Essays for Johan P. Olsen, 1999