Faktaboks

Johan Melander
Johan Arnt Melander
Født
27. april 1910, Kristiania
Død
1. desember 1989, Oslo
Virke
Bankdirektør
Familie
Foreldre: Overrettssakfører Johan Andreas Andersen (1877–1961) og Ella Meling (1879–1967). Gift 1939 med Tatiana Prestin (29.11.1914–), datter av overingeniør Michael Prestin (1891–1948) og Alexandra Egipteos (1893–1958). Navneendring fra Andersen 1936.

Johan Melander var administrerende direktør i Den norske Creditbank (DnC) 1954–80. Under hans lederskap utviklet DnC seg til å bli Norges ledende forretningsbank. Han hadde også vært leder av avdelingen for utenrikshandel i Utenriksdepartementet. Denne kombinasjonen av embetsmann og bankmann gjorde ham til en av de viktigste personer for norsk næringsliv i etterkrigstiden.

Melander vokste opp på Heggeli i Aker. Han var skoleflink, aktiv i det lokale idrettsmiljøet og bl.a. med på stiftelsen av idrettsklubben Njård. 1928 tok han examen artium på Ris skole, og 1932 tok han juridisk embetseksamen. Melander ble advokatfullmektig i Oslo, dommerfullmektig i Volda og manuduserte studenter ved Universitetet i Oslo. 1939 tok han dispasjøreksamen. Tilfeldighetene gjorde at han var i London som sekretær ved ambassaden da den norske regjeringen etablerte seg der 1940. Han ble i regjeringens tjeneste krigen ut, bl.a. som direksjonssekretær i Norges Bank 1941–43.

Fra 1949 var Melander leder av avdelingen for utenrikshandel i Utenriksdepartementet. Erfaringene herfra gjorde ham til en overbevist talsmann for større liberalisering av internasjonal handel, og han ledet Norges delegasjon til GATT-forhandlingene fra tidlig i 1950-årene. Det var både en personlig og en nasjonal ære da han ble bedt om å lede forhandlingene frem til den første GATT-avtalen.

1953 ble Melander utnevnt til administrerende direktør i Den norske Creditbank, den gang den minste av tre store forretningsbanker i Norge, i et bankvesen som ellers bestod av et stort antall forretningsbanker og sparebanker med lokal eller distriktsmessig tilknytning.

Melander kom til DnC med embetsmannens sans for orden og skikkelighet i alle forhold. Han ble aldri en forretningsmann som søkte maksimal lønnsomhet, verken for banken totalt eller i den enkelte transaksjon. På den annen side måtte banken være tilstrekkelig lønnsom til at den kunne få en ønsket utvikling. I hele Melanders lederperiode var kredittgivningen et rasjoneringssystem hvor låntakere stod i kø, og hvor banken i stor grad kunne diktere betingelsene. Det krevdes imidlertid stor grad av skikkelighet og kompetanse i valget av lånekunder. Melanders – og dermed bankens – hovedsyn var at bankens utlånsvirksomhet skulle ha en samfunnsmessig nytteeffekt. Det ble derfor en hovedoppgave å bygge en organisasjon med tilstrekkelig kompetanse til å foreta de nødvendige vurderingene.

Melander mente at DnC måtte ta ansvar for utviklingen av norsk næringsliv, ikke minst med hensyn til internasjonal konkurransedyktighet og nyskaping. Med sin bakgrunn fra embetsverket hadde han evne til å samordne bankens holdninger med myndighetenes overordnede syn på hva som var nasjonale interesser. Hans kontaktnett var stort, og han hadde en embetsmanns syn på betydningen av samlet opptreden. Bare hvor bankens utlån var truet, enten ved at kredittvurderingen var negativ, eller hvor lån ble misligholdt, hadde han utelukkende bankens interesser for øye.

Troen på norske fellesløsninger var typisk for dem som hadde opplevd krigen. Melander var raus og åpen i samarbeidet med andre banker, nesten naivt villig til å dele forretninger der DnC og han selv med letthet kunne ha overkjørt banker med mindre ressurser. Løsningene var naturlige for en tid med fastlåste og gjennomregulerte forhold i bransjen. I ettertid vil de fleste erkjenne at fellesløsningene utsatte en nødvendig rasjonalisering av finansnæringen i Norge, og at overgangen til en mer hensiktsmessig struktur kom for raskt og uforberedt da næringen senere fikk fritt armslag.

Samarbeid og fellesløsninger preget også forholdet til myndighetene. Helt til 1965 ble mål og midler i kredittpolitikken avtalt i den såkalte samarbeidsnemnda, som bestod av embetsmenn og ledere av finansnæringen. Melander var et meget aktivt medlem av denne gruppen. Det var først da myndighetene ville gå over til en annen styringsform, basert på detaljert og direkte styring av omfanget av bankenes virksomhet, at Melander ikke lenger ville delta. Men også i tiden som fulgte, var Melander innstilt på lojalt å følge myndighetenes prioriteringer, selv om den nye styringsformen på mange måter oppfordret bankene til å følge bokstaven og ikke intensjonene bak reguleringsbestemmelsene.

Tradisjonelt har norske banker hatt en mer tilbaketrukket rolle i samfunnet enn det som var tilfelle i andre land. Både blant myndighetene og blant bedriftslederne var det en fremmed tanke at en bank aktivt skulle forfølge sin egen strategi for industriell utvikling. Melander hadde større ambisjoner og tok initiativet til nye strukturelle løsninger på flere områder. Som eksempel var det i 1970-årene tydelig for de fleste at den sterkt oppstykkede norske treforedlingsindustri måtte rasjonaliseres. Også myndighetene og bransjen selv bifalte at banken iverksatte et utredningsarbeid, men da konklusjonene kom på bordet, var det slutt på enigheten. Det viste seg at banken ikke hadde tilstrekkelig legitimitet hos noen av de store interessegruppene, og det hele endte med at banken ble sittende som pådriver for en utvikling ingen ønsket eller ville akseptere.

Heldigere var Melander i hjemkjøpet av en 25 % aksjepost i Orkla fra Wallenberg-sfæren i Sverige. Med Orklas egen virksomhet og sine strategisk viktige eierposisjoner i ledende norske foretak ble det avgjørende for eierforholdene i norsk industri at Orkla fikk utvikle seg med et stabilt og støttende eierskap fra DnC. Nevnes kan også bankens engasjementer i oljesektoren, hvor DnC i begynnerfasen for olje- og gassnæringen i Norge etablerte en egen oljeavdeling og tok forskjellige initiativ for fremme av norsk deltakelse i alle ledd i verdikjeden.

Johan Melander var en av Norges virkelige internasjonalister. Med de nasjonale interesser som rettesnor opererte han regelmessig og med stor sikkerhet i internasjonale finanskretser. Til tross for bankens beskjedne størrelse var han en av Europas velkjente bankpersonligheter i en tid da Norges posisjon ikke alltid var like sterk. Men Melanders sikkerhet på at Norge ville “muddle through”, som han sa, hadde gjennomslagskraft hos dem det var viktig å ha støtte fra.

Melander brakte DnC inn i et omfattende nordisk banksamarbeid. I samarbeid med de største forretningsbankene i Sverige, Danmark og Finland ble Nordic Bank etablert i Zürich, London, New York og Singapore. Utviklingen gikk denne type fellesforetak imot, men så lenge de bestod, var det i disse bankene at mange norske foretak fikk hjelp til de første steg i sin internasjonalisering.

Foran folkeavstemningen om EF 1972 var Melander en av dem som ivret sterkest for norsk medlemskap, og han var en ivrig støttespiller for Ja til EF, ikke minst økonomisk. Melander var også ansvarlig for de såkalte “DnC-notatene”, som kartla den norske venstresiden, spesielt SUF (m-l). De hemmelige notatene ble spredt til betrodde personer i større bedrifter og organisasjoner. Avsløringene av notatene i 1971 vakte oppsikt, men Melander forsvarte dem.

Johan Melander hadde en rekke tillitsverv innen norsk finansnæring, bl.a. i Industribanken, Bykredittforeningen og Låneinstituttet for Skipsbyggeriene. Han var formann i Den Norske Bankforening i to perioder og i Institut International d'Études Bancaires 1967–68. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1976 og hadde en rekke utenlandske ordener.

Kilder og litteratur

  • Stud. 1928,1952
  • F. Sejersted m.fl. (red.): En storbank i blandingsøkonomien. Den Norske Creditbank 1957–1982,1982
  • HEH 1984

Portretter m.m.

  • Byste utført av Bjørg Larsen, avduket 1990 i Den norske Creditbanks tidligere hovedkontor i Kongens gate i Oslo