Johan Henrik Wiers-Jenssen

Teaterleder. Foreldre: Forfatter og sceneinstruktør Hans Wiers-Jenssen (1866–1925) og forfatter Rigmor Nikolowna Danielsen (1874–1934). Gift 1) 1919 med Tordis Brekke (14.10.1897–28.5.1962), datter av dyrlege og direktør Guttorm Karolinus Brekke (1870–1939) og Alette Hedvig Wilhelmina (“Alli”) Fretheim f. Eriksen (1868–1930), ekteskapet oppløst; 2) 8.4.1948 med skuespiller Anne Lise Wang (3.3.1920–20.3.1967), datter av kjøpmann Fritz Wang (1888–1952) og Hertha Olsen (1891–1959).

Johe Wiers-Jenssen var gjennom 25 år en sentral bakmann i Oslos underholdningsliv, som direktør for revyteateret Chat Noir. Med bakgrunn som journalist, og med familietilknytning til både teater- og litteraturmiljøene i hovedstaden, hadde han en bred kontaktflate og oppnådde å bli en myteomspunnen A-kjendis flere tiår før begrepet fantes. Med sikker økonomisk teft holdt han liv i det lettere kulturliv og var dessuten kjent for den slagferdige replikken, som har levd etter ham.

Sin journalistiske karriere begynte han rett etter examen artium 1917. Han var så vidt innom Morgenposten før han kom over i Aftenposten, der han til å begynne med virket som allroundjournalist. En naturlig interesse for teateret – med en far som var både iscenesetter, dramatiker og dramaturg – førte ham stadig nærmere kulturjournalistikken, og han fant også en egen form i petitsjangeren, der han under pseudonymet Gamin ble en av de første bemerkelsesverdige leverandører i norsk presse. Han brukte også en tid pseudonymet Johe, som etter hvert kom til å henge ved ham som fornavn. Den kåserende betrakter var det også som fremstod i de forholdsvis få boktitlene han utgav, den første het rimelig nok Gamins epistler (1921). Hans mest kuriøse utgivelse, Hva jeg vet om kvinden (1932), bestod av 100 blanke sider(!) i pen skinninnbinding.

1926 ble Wiers-Jenssen tilknyttet Chat Noir Teater som direktør, de første årene med Victor Bernau som kunstnerisk leder. Den gang holdt Chat Noir til i Brødrene Hals' konsertlokale, og Wiers-Jenssen skulle følge teateret derfra til Tivoli Teaters bygning og endelig 1937 til Klingenberggata, nåværende Chat Noir. En tid drev han også teateret Søilen som biscene for Chat Noir. Til tross for flyttesjauen de første årene var dette en kunstnerisk fruktbar tid for norsk revy, og Chat Noir hadde funnet sin form. Ved den første økonomiske nedgangstiden 1929 satte Wiers-Jenssen inn et vers i siste forestillingsannonse før sommeren: “Hvis departementet viser hensyn, så hjertelig hilsen og på gjensyn.”

1934 ble Wiers-Jenssen ansatt som teatersjef ved Nationaltheatret, på et tidspunkt da teateret hadde økonomiske problemer. Ansettelsen ble mottatt med skepsis, siden han kun hadde rent administrativ teaterfaring å vise til og dessuten stod for en helt annen teatersjanger enn Nationaltheatrets. Han gikk løs på oppgaven ut fra de kriterier han regnet med var ventet, la opp til et “folkeligere” repertoar og knyttet en del nye dyktige lystspillaktører til teateret. Det skulle imidlertid raskt vise seg at verken ensemble eller publikum trivdes med denne repertoarprofilen. Lystpillene som ble satt opp, falt igjennom, og det ble regnet som symptomatisk at sesongens eneste suksesser var to seriøse skuespill, Det sterke bånd av Sidney Howard og Bøddelen av Pär Lagerkvist. Wiers-Jenssen søkte avskjed som teatersjef før første sesong var omme, og fratrådte allerede i mai.

Veien gikk rett tilbake til Chat Noir, og her skulle han ennå i mange år stå som drivfjæren i vårt ledende underholdningsteater. Under krigen, ved teaterstreiken 1941, da flere skuespillere var blitt arrestert for avvisende holdning til okkupasjonsmakten, markerte direktør Wiers-Jenssen profil ved å avlyse en revypremiere på selve premierekvelden, like før publikum skulle gå inn i salen.

I årene etter krigen var han plaget av sviktende helse og var mye borte på lengre reiser. Under en jordomseiling 1951 døde han i påskehelgen i New York, og ble etter eget ønske bisatt i all stillhet. Nekrologene omtalte ham som en gentleman med et hjerte av gull, en skarp og munnrapp person, men også et varmt og omsorgsfullt medmenneske. Mange i norsk teater siterer ennå Wiers-Jenssens gullkorn. For eksempel skal han en gang ha blitt spurt av en drosjesjåfør om han skulle settes av ved Nationaltheatret, og angivelig svarte han: “Gjerne det. Det er der jeg pleier å bli avsatt.”

Verker

  • Gamins epistler, 1921
  • red. Chat Noir gjennem 10 aar, 1921
  • Thilde og andre foreteelser, 1923
  • Hvad jeg vet om kvinden, 1932
  • Brever til en tante. Et tidsbilde, 1948
  • Liten mann i dollarland, 1948

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
  • N.N.: “Nekrolog Johe Wiers-Jenssen”, i Aftenp. 31.3.1951
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1962
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000

Portretter m.m.

  • Karikaturtegning av Sverre Halvorsen, 1935; Nationaltheatrets foajé

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.