Johan Galtung

Sosiolog og fredsforsker. Foreldre: Overlege August Andreas Galtung (1881–1964) og Helga Holmboe (1890–1967). Gift 1) 1956 med Ingrid Eide (12.7.1933-), datter av rektor Olav Martin Eide (1902-85) og Ragnhild Hjertine Haagensen (1901-99), ekteskapet oppløst 1968;  2) 1969 med  Fumiko Nishimura (9.7.1936–), datter av direktør Norio Nishimura (f. 1910) og Aiko Shindo (f. 1912).

Johan Galtung er en av Norges mest kjente samfunnsforskere. Som medstifter og mangeårig leder av Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO), redaktør for tidsskriftet Journal of Peace Research og professor i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo har han satt sterkt preg på utviklingen av sosiologi og fredsforskning både i Norge og internasjonalt. Gjennom sitt omfattende faglige og fredspolitiske forfatterskap og sitt aktive engasjement i samfunnsdebatten på en rekke områder har han vunnet internasjonal anerkjennelse. Men Galtung er også omstridt, dels for sine standpunkter og løsningsforslag (som mange oppfatter som utopiske), dels for sin debattstil (som kan virke arrogant).

Galtung vokste opp i Oslo. På folkeskolen tok han mål av seg til å bli lege som sin far. Etter examen artium på reallinjen 1948 og på engelsklinjen 1949 begynte han å studere matematikk ved Universitetet i Oslo, men ble snart – under innflytelse av bl.a. professorene Sverre Holm og Arne Næss – trukket inn i samfunnsfagene. Holm formidlet en smittende sosiologisk gründerånd, som Galtung svarte på med slik iver at han ble Holms hjelpelærer i metode; Næss formidlet en logisk, saklig tilnærming til samfunnsvitenskapene og en demokratisk og pasifistisk holdning. Sammen med Næss skrev Galtung sin første bok, Gandhis politiske etikk (1955).

Galtung nektet å utføre militærtjeneste da han ble innkalt 1951, og da han i tillegg nektet å avtjene det siste halvåret av siviltjenesten, ble han dømt til fengsel. Etter et halvt års soning i Oslo kretsfengsel 1954–55 gjorde han seg 1956 ferdig med hovedfag i matematikk og viet seg deretter til samfunnsfagene. Han ble mag.art. i sosiologi 1957 på en avhandling om fengselet som sosial institusjon.

Som ung lærer ved Columbia University i New York 1957–60 var Galtung opptatt av forskningsmetode; som militærnekter var han opptatt av pasifisme. På Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo ble han leder av en egen “Avdeling for freds- og konfliktforskning” som kombinerte de to interessene, og 1964 fikk han opprettet et eget Institutt for fredsforskning (PRIO) under ISF (selvstendig institusjon fra 1966).

Galtungs første arbeider var ofte preget av amerikansk surveyforskning. Allerede 1958 hadde han skrevet et tykt utkast til en lærebok i dataanalyse. Da boken Theory and Methods of Social Research endelig kom ut 1967, hadde Galtung utvidet interessene fra metode til teoribygging. 1964 stiftet han tidsskriftet Journal of Peace Research og publiserte her sine første, viktige teoribidrag.

Som PRIOs forskningsleder (til 1966) og deretter direktør (til 1970) og som innehaver av det nyopprettede professorat i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo 1969–77 søkte Galtung å etablere et eget teorigrunnlag for fredsforskning. Mens han i begynnelsen trakk på etablerte teorier i sosiologi og statsvitenskap, begynte han snart å utvikle teorier selv. Mange av dem fikk stor innflytelse – som skillet mellom positiv og negativ fred, begrepet “strukturell vold” og teoriene om konflikt og konfliktløsning. Særlig innflytelsesrik var teorien om imperialismens mekanismer (A Structural Theory of Imperialism, 1971).

Galtung uttrykte i økende grad en komparativ og strukturell tilnærming til store linjer i politisk og sosial utvikling. I 1970-årene fikk hans interesse for sosial utvikling tre forskjellige uttrykk: Først i prosjekter om utdanning og økonomisk vekst i den tredje verden (Members of Two Worlds, 1971), dernest i fremtids- og trendforskning (Images of the World in the Year 2000, 1976), og endelig i makrohistoriske studier (“On the last 2500 Years in Western History and Some Remarks on the Coming 500”, 1977).

Etter at Galtung gikk av som professor i Oslo 1977, drog han til FN-universitetet i Genève og ledet der et stort prosjekt om utviklingsforskning 1977–82. Samtidig var han konstant verdensturnerende. Han hadde flere professorater (bl.a. ved Freie Universität i Berlin 1984–93, Princeton University i USA 1985–87, Universität Witten/Herdecke i Tyskland 1986–99 og University of Hawaii fra 1987), han skrev flittig, og han påtok seg utallige engasjementer, fra studentersamfunn i Oslo og Trondheim, via the House of Lords i London (hvor han 1985 foreleste om Gandhis politiske etikk) til seminarer i Tromsø.

Likesom Galtung har reist rundt i verden, har han flakket om i fagdisiplinene – realfag og sosiologi i 1950-årene, statsvitenskap i 1960-årene, økonomi og historie i 1970-årene, makrohistorie, antropologi og teologi i 1980-årene. Fred og fredsarbeid har likevel vært den tykke, røde tråd i hans engasjement. Tvinnet inn i denne er en dypt forankret motstand mot krig, vold, militarisme, dominans, utarming og undertrykking. Disse temaene passet som hånd i hanske i det kritiske klima som utviklet seg blant studenter i 1960-årene. Galtungs kritikk av verneplikt, fengselsstraff, atomopprustning, USAs krigføring i Vietnam og norsk EF-medlemskap øvet en stor tiltrekning på yngre tilhørere. Samtidig forarget hans radikale argumenter mange etablerte borgere.

Galtung forbindes først og fremst med PRIO, som har vært modell for fredsforskningsinstitutter i mange andre land. Men han har også vært med på å forme andre institusjoner, som Folkereisning Mot Krig (formann 1961–62), Stockholm International Peace Research Institute (rådsmedlem fra 1966), Inter-University Centre i Dubrovnik (direktør 1973–77) og World Future Studies Federation (formann 1974–77). 1998 begynte han å utvikle et globalt nettverk, Transcend, bestående av om lag 100 ledende akademikere, aktivister og fredsmeglere for praktisk fredsarbeid, og sommeren 2000 lanserte han ideen om et nytt nordisk fredsforskningsnettverk, Nytt Institutt for Fredsforskning (NIFF).

Johan Galtung er æresdoktor ved flere utenlandske universiteter. 1987 fikk han den såkalte “alternative fredsprisen” – The Right Livelihood Awards ærespris, og 1988 fikk han den norske Humanistprisen. For selvbiografien Johan uten land mottok han Brageprisen for beste fagbok 2000.

Verker

  • En oversikt over Galtungs produksjon frem til 1990 finnes i Johan Galtung. Bibliography 1951–90, 1990

    Et utvalg

  • Gandhis politiske etikk (sm.m. A. Næss), 1955 (3. utg. 1994)
  • Fengselssamfunnet. Et forsøk på analyse, 1959
  • Forsvar uten militærvesen. Et pasifistisk grunnsyn, 1959
  • Fredsforskning, 1967
  • Theory and Methods of Social Research, 1967
  • A Structural Theory of Imperialism, i Journal of Peace Research nr. 2/1971, s. 81–117
  • Members of Two Worlds. A development study of three villages in Western Sicily, 1971
  • The European Community. A Superpower in the Making, 1973
  • A Structural Theory of Revolutions, Rotterdam 1974
  • Fred, vold og imperialisme, 1974
  • Kan vi lære av kineserne? (sm.m. F. Nishimura), 1975
  • Strukturelle Gewalt, Hamburg 1975
  • Images of the World in the Year 2000. A comparative ten nation study (red. sm.m. H. Ornauer, A. Sicinski og H. Wiberg), Haag 1976
  • “On the last 2500 Years in Western History and Some Remarks on the Coming 500” (sm.m. T. Heiestad og E. Rudeng), i Trends in Western civilization program, nr. 14, 1977
  • Norge i 1980-årene (sm.m. D. Poleszynski og E. Rudeng), 1980
  • The True Worlds. A transnational perspective, New York 1980
  • There Are Alternatives!, Nottingham 1984
  • Europe in the Making, New York 1989
  • Global glasnost. Toward a new world information and communication order? (sm.m. R. C. Vincent), Cresskill (New Jersey) 1992
  • Buddhism. A Quest for Unity and Peace, Ratmalana (Sri Lanka) 1993
  • Eurotopia, Wien 1993
  • Human Rights in Another Key, Cambridge 1994 (norsk utg. Menneskerettigheter, 1997)
  • Choose peace. A dialogue between Johan Galtung and Daisaku Ikeda, London 1995
  • Peace by Peaceful Means. Peace and conflict, development and civilization, Oslo/London 1996
  • Macrohistory and macrohistorians. Perspectives on individual, social, and civilizational change (red. sm.m. S. Inayatullah), Westport (Connecticut) 1997
  • Searching for peace. The road to TRANSCEND (sm.m. C. G. Jacobsen), London 2000
  • Johan uten land. På fredsveien gjennom verden (selvbiografi med bibliografi over bøker 1953–2000), 2000
  • En del av Galtungs mer enn 1000 artikler og papers er samlet i Essays in Peace Research, 6 bd., 1975–88, og Essays in Methodology, 3 bd., 1977–88
  • av interesse er også 60 speeches on war and peace, 1990

Kilder og litteratur

  • J. Galtung: Johan uten land, 2000
  • HEH, div. utg.
  • P. Lawler: A Question of Values. Johan Galtung's Peace Research, Boulder (Colorado) 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 3 endringer i denne artikkelens nettversjon.