Johan Christie

Flyoffiser. Foreldre: Professor Werner Hosewinckel Christie (1877–1927) og Karen Amalie Wedel Jarlsberg (1886–1952). Gift 1939 med Gustava Kielland Winsnes (8.1.1910–27.2.1993), datter av disponent Gustav H. Winsnes (1867–1938) og Cathinka Anker Olsen (f. 1876) . Bror av Werner Christie (1917–2004); tremenning av Jacob Christie Kielland (1897–1972) og Else Christie Kielland (1903–93).

Som sjef for Hærens flyvåpens tekniske etat under den annen verdenskrig var Johan Christie sentral både i opprettelsen av Little Norway i Canada og i oppbyggingen av de norske jagerskvadronene i Storbritannia. Han var også selv flyger og deltok i en rekke bombetokter. Våren 1945 ledet han arbeidet med å oppspore norske fanger i tyske konsentrasjonsleirer. Etter krigen hadde han en lang karriere i Luftforsvaret, og som pensjonist var han aktivt engasjert i fredsarbeid. Han var en gjennomreflektert person og en mann med sine meningers mot.

Christie vokste opp på foreldrenes gård Vidarshov i Vang, som han senere overtok. Han tok realartium 1927 og Hærens Flyveskole 1929–30, som på dette tidspunkt betydde fenriks grad. Han var diplomingeniør i flyteknikk ved Technische Hochschule Berlin/Charlottenburg 1935, deretter flykonstruktør ved Kjeller flyfabrikk. 1936–38 var han offiser ved Trøndelag flyavdeling, Værnes, og foreleste i samme periode i flyteknikk ved NTH. 1939 ble han teknisk ingeniør ved Norsk Aluminium Co.

9. april 1940 befant Christie seg i Sverige, ved flyfabrikken SAAB i Linköping, i forbindelse med utveksling av aluminium for bruk i flykonstruksjon. Sammen med et par andre vernepliktige satte han seg i en bil, kjørte vestover og kom 13. april frem til de norske styrkene ved Kongsvinger. Han deltok i kampene der i fire dager og var deretter med i en flokk som drog på ski nordover gjennom skogene mellom Mjøsa og Østerdalen – på let etter de norske styrkene. Etter omtrent en måned fant de ut at Sør-Norge hadde kapitulert, men at norske styrker kjempet videre nordpå. Christie drog inn i Sverige; han håpet å komme nordover den veien. Han var heldig: Fra Stockholm sendte den norske legasjonen ham som kurer til general Otto Ruge, som oppholdt seg i Målselv i Troms. Der fikk han kontakt med Flyvåpenet, og ble utnevnt til dets tekniske sjef. Men 7. juni var kampene over, og Christie og andre norske offiserer fulgte kongen og regjeringen til Skottland om bord i krysseren Devonshire.

21. juli samme år satte to små dampskip, Iris og Lyra, ut fra Glasgow med 120 mann om bord – en norsk gruppe flygere (blant dem Christie) og vordende flypersonell som skulle til Canada for å etablere treningsleiren Little Norway i Toronto. Også der ble Christie sjef for den tekniske tjenesten. Men i juni 1941 ble han sendt til London, hvor Flyvåpnenes Felleskommando (overkommandoen for Hærens og Marinens Flyvåpen) var blitt etablert; hans oppgave ble å ta del i oppbyggingen av de norske jagerskvadronene.

Etter hvert insisterte han på å bli aktiv krigsflyger. Det var blitt 1942, og han var 33 år, for gammel til å bli jagerflyger. Alternativet var å bli bombeflyger i en britisk skvadron, noe som krevde atskillig videreutdannelse – Christie nevner selv “syv måneders hard trening” – før en førkrigs norsk militærflyger kunne håndtere svære britiske bombefly som Halifax og Lancaster. Først i juni 1943 kom han og hans mannskap på seks i aksjon. De var da blitt utplukket til å fly i R.A.F.s Pathfinder Force, en elitegruppe som skulle vise andre bombefly veien til målet og markere med lysbomber hvor det skulle bombes. “Stifinnerne” hadde sitt eget merke, og deres offiserer hadde høyere rang enn dem i andre skvadroner. For Christie, som etter hvert ble flightsjef, betydde det oberstløytnants grad (sett fra norsk synspunkt midlertidig). Til gjengjeld forpliktet de seg til å fly 45 tokter mot 30 i vanlige skvadroner.

Christie tjenestegjorde i 35 Squadron. Og han var, som alle i bombefly, akutt klar over at faren var stor for å bli skutt ned – sjansen for å overleve 45 tokter lå godt under 10 %. Han førte en svært interessant dagbok i denne perioden, hvor han beskrev i detalj hvert tokt og regnet ut hvor mye av sitt hell han hadde brukt opp. Det skulle vise seg at hans første tokt, til en by i Ruhr-området, var det verste. Luftvernilden var nøyaktig radarstyrt, og de kom hjem med flyets hydrauliske system skutt i filler og med 30 til dels store hull i skrog og vinger.

I juni 1944 vendte Christie tilbake til kontoret i London. Kort etter ble han utnevnt til forbindelsesoffiser knyttet til general Dwight D. Eisenhowers Supreme Headquarters Allied Expeditionary Forces (SHAEF), og sjef for det såkalte R-kontoret (R for Repatriation; det gjaldt oppsporing og hjembringelse av norske fanger i tyske konsentrasjonsleirer). Også i dette arbeidet gjorde han en fremragende innsats.

1946–49 var han driftssjef i Norske Luftfartsselskap A/S og 1949–52 konstituert oberstløytnant og Norges faste representant i Atlanterhavspaktens produkt- og forsyningsutvikling (London). 1952 ble han midlertidig oberst (utnevnt til oberst 1959) og direktør/sjef for Forsvarsdepartementets materielldirektorat, og 1963 ble han generalmajor og var sjef for Luftforsvarets forsyningskommando fra da av til han falt for aldersgrensen 1974. 1959–62 var han dessuten formann i Flyhavarikommisjonen.

Christie var en av de mest dekorerte norske krigsdeltakere. 1944 fikk han Krigskorset med sverd, og han hadde St. Olavs-medaljen med eikegren, Deutsche Verdienstkreuz (for arbeidet med å oppspore tyske fanger etter den annen verdenskrig), de britiske dekorasjonene Distinguished Flying Cross, Distinguished Service Order og Order of the British Empire samt den amerikanske Bronze Star.

Som pensjonist var Johan Christie aktiv innen fredsgrupper som Generaler og admiraler for fred og Generaler og admiraler mot atomvåpen. 1986 skrev han: “Når jeg tenker på de våpen vi brukte den gang (1940–45) – rene stenalderutstyret sammenlignet med hva vi nå har til rådighet – og så prøver å forestille meg hvordan Europa ville se ut etter en tredje verdenskrig som på ingen måte er utenkelig – da gripes jeg av en dyp fortvilelse.”

Johan Christies sønn, dr.med. Werner Hosewinckel Christie (1949–), er fylkeshelsesjef i Hedmark fra 1992 og var helseminister i Gro Harlem Brundtlands regjering 1992–95.

Verker

  • Hitlers vekst og fall, i J. O. Jensen (red.): De nære årene, norske kvinner og menn forteller om krigen, 1986
  • Krigserindringer, fortalt til A. Møller, 1992

    Etterlatte papirer

  • Operations Diary 1943–44, ikke publisert

Kilder og litteratur

  • J. K. Christies egen verker (se ovenfor)
  • D. C. T. Bennett: Pathfinder, London 1958
  • A. Revie: The lost command, rev. utg. London 1972
  • diverse materiale fra forfatterens arkiv
  • samtaler med Johan K. Christies sønn, dr.med. Werner Christie

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.