Johan Bull var en allsidig kunstner og arbeidet i mange år i USA som skribent, journalist, illustratør og satiriker, foruten som designer og formgiver. Han huskes i dag best for sine tegninger i den norske eksilpresse i Storbritannia under den annen verdenskrig.
Bulls far var øyelege og arbeidet en periode med å isolere leprabasillen. Etter examen artium 1911 begynte Johan, trolig inspirert av sin far, på medisinstudiet, men antakelig var lysten til å tegne sterkere, og han brøt tidlig over tvert for å begynne som avistegner. Han var selvlært som tegner, men fikk raskt oppdrag i en rekke dagsaviser. 1916 var han med på å grunnlegge Tegnerforbundet, og han var en aktiv bidragsyter til dagspressen frem til han 1923 reiste til USA. Etter noen ganske få måneder returnerte han til Norge, men fra 1925 var han bosatt i USA frem til den annen verdenskrig. Han var fast engasjert av The New Yorker, men leverte også arbeider til Womans Home Companion, Judge, Life, Colliers og McCall. I tillegg til de avistegningene som kommenterte en aktuell situasjon, leverte han illustrasjoner til bøker.
Reidar Revold karakteriserte Johan Bull som en som eide den gode teknikk og hadde det skarpe blikk for situasjonene. Han hadde utpregede kunstneriske kvaliteter som han ofret på aktualitetenes alter. Da krigen kom, begynte Bull å tale Norges sak gjennom artikler og tegninger. Men det var ikke lett fra USA, og han drog derfor til Storbritannia med en konvoi. Bull skrev bl.a. om handelsflåtens innsats og illustrerte beretningene med egne tegninger. Han meldte seg ved det norske informasjonskontoret i London, Norwegian Relief, og leverte bidrag til Norsk Tidend, en liten, norskspråklig avis som ble utgitt i London. Han gjennomgikk utdannelse som krigskorrespondent og ble militær opplysningsoffiser enda han egentlig både var for gammel og svak for øvelsene og tjenestene. Men han fikk overbevist militærlegen om at han var både ung og frisk. Han mente selv at han best kunne skildre hvordan soldatene hadde det hvis han fikk se det med egne øyne, og fulgte sjøfolkenes og flygernes liv på nært hold ved å delta på ulike tokt både til sjøs og med fly, bl.a. to turer til det okkuperte Norge med Catalina-fly, og seilte flere ganger med konvoi over Atlanterhavet.
Johan Bull var en lang og ulenkelig skikkelse med et avmålt og noe tilknappet vesen. Av venner og kollegaer er han beskrevet som en flammende ildsjel og en ukuelig arbeidskraft som ikke sparte seg i noen sammenhenger. Sammen med Tor Myklebost og Hans Olav samlet han en rekke anekdoter fra krigen som vandret på folkemunne i Norge, laget illustrasjoner til dem og utgav dem under tittelen He who laughs – lasts. Hans kommentarer til nazistenes oppførsel og handlinger var ofte fundert i et behov for å vise hvor små og ynkelige de var. Han fremstilte forræderne hjemme med forakt og avsky, og benyttet enhver anledning til å henge ut “ministerpresidenten” Vidkun Quisling. En rekke av hans artikler og tegninger fra krigen ble utgitt 1947 under tittelen Krig på pennen.
I 1944 ble Bulls helse svært redusert. Noen av hans beste tegninger skriver seg fra høsten 1944. Han forlot Storbritannia og vendte tilbake til USA, hvor familien hadde vært under hele krigen; her døde han året etter.
Johan Bulls eneste barn, Henrik Helkand Bull (1929–), har siden 1956 drevet egen arkitektpraksis i San Francisco, med fritids- og turistanlegg som spesialitet; firmaet har utført en rekke slike anlegg i USA, Canada, Japan, Korea og New Zealand. 1978 vant han arkitektkonkurransen for en ny delstatshovedstad i Alaska.