Foreldre: Gårdbruker Johan Wærhaug (1864–1927) og Marthe Koller (1865–1919).
Gift 1) 2.3.1936 i Engerdal med tannlege Astrid Marie Kristiansen (2.3.1911–2.11.2004; hun gift 2) 1952 med professor Ingjald Reichborn-Kjennerud, 1901–81, sønn av professor Ingjald Reichborn-Kjennerud, 1865–1949), datter av urmaker Peder Kristiansen (1868–1944) og Kirsten Helene Gausel (f. 1883), ekteskapet oppløst 1948; 2) 25.9.1948 med cand.philol. Kristina («Nina») Sandberg f. Anderberg (16.1.1920–), datter av direktør Ernst Anderberg (1882–1975) og Binea Österberg (1893–1960).
Jens Wærhaug var en norsk professor i odontologi. Han hevdet i sin doktoravhandling at periodontitt er en infeksjonssykdom, noe som fikk stor påvirkning på forståelsen av denne sykdommen.
Wærhaug vokste opp i Skedsmo og arbeidet hjemme på gården noen år før han som 22-åring tok examen artium ved Oslo katedralskole 1929. Han ble uteksaminert tannlege ved Norges Tannlegehøyskole i 1933 og dr.philos. ved Universitetet i Oslo i 1953.
I første halvdel av 1900-tallet verserte det mange teorier om årsaker til tannkjøttsykdommer og forklaringen på at tenner løsnet fra sitt feste i kjeven. Felles for dem alle var at de ikke var basert på naturvitenskapelig forskning, men på empiri og til dels «synsing».
Wærhaugs største fortjeneste var at han ut fra eksperimentelle studier på dyr og mennesker fastslo at bakteriebelegget langs tannkjøttkanten var den viktigste årsaken til lokal betennelse i tannkjøttet (gingivitt). Han viste også at effektiv fjerning av bakteriebelegget kunne slå ned betennelsen og dermed forhindre utviklingen av periodontitt med tap av støttevev og påfølgende tannløsning.
Han forsvarte sin doktoravhandling The gingival pocket i 1953, der han hevdet at periodontitt er en infeksjonssykdom. Wærhaugs forskning representerte et paradigmeskifte innen dette fagfeltet, og det har vist seg at hans teorier i stor grad gjelder fremdeles.
Wærhaug hevdet at mennesker kan ha forskjellig motstandskraft mot periodontal sykdom, men at forebygging og behandling må gå ut på å fjerne bakteriebelegget.
En kort tid arbeidet Wærhaug som assistenttannlege i Kristiansand, Fetsund og Oslo før han etablerte egen praksis i Oslo i 1935. Han ble i 1940 assistent ved konserverende avdeling på Tannlegehøyskolen og var stipendiat samme sted i perioden 1945–1950. Parallelt med dette hospiterte han ved Institutt for patologisk anatomi ved Universitetet i Oslo i årene 1944–1945 og var assistent ved proteseavdelingen ved Tandläkarhögskolan i Stockholm i årene 1946–1948.
Wærhaug ble ansatt ved det nyopprettede Odontologisk Forskningsinstitutt og var forsker der i årene 1950–1956, avbrutt av forskningsopphold ved University of Minnesota, Minneapolis i årene 1953–1954.
Han ble professor ved Norges Tannlegehøyskole, senere Det odontologiske fakultet ved Universitet i Oslo i 1956 og var der til han nådde aldersgrensen 1977. Wærhaug opprettholdt sin private spesialistpraksis i Oslo hele sin levetid.
Wærhaug var også aktiv innen tannlegeorganisasjoner både nasjonalt og internasjonalt. Han var blant annet formann i Oslo Tannlegeselskap i årene 1955–1956 og visepresident i Den norske tannlegeforening i årene 1957–1959, og han hadde flere oppdrag for Verdens helseorganisasjon (WHO), blant annet i India i 1975.
Da Jens Wærhaug gikk av i 1977, fortsatte han både som forsker og som tannlege i sin spesialistpraksis, men døde etter et kort sykeleie 1980. Hans siste artikler ble publisert etter hans død.
For sin pionerinnsats mottok han en rekke utmerkelser. Han ble utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Leeds, Umeå og Lund og æresmedlem av tannlegeforeningene i Danmark og Finland, av American Academy of Periodontology og British Society of Periodontology. 1968 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.