Jens Von Der Lippe

Keramiker. Foreldre: Garderobeinspektør (kostymesjef) Jakob von der Lippe (1870–1954) og forfatter Hanna Castberg (1872–1926). Gift 1936 med keramiker Margrethe Lund (9.7.1913–10.3.1999), datter av rørleggermester Knut Henrik Holtermann Lund (1876–1951) og Fredrikke (“Dik”) Regine Brun (1884–1965). Sønnesønns sønn av Jacob von der Lippe (1797–1878); bror av Frits von der Lippe (1901–88); fetter av Frede Castberg (1893–1977).

Jens von der Lippe hadde stor betydning for norsk keramikk og for den generelle designutviklingen etter den annen verdenskrig. Som keramiker hadde han innflytelse både gjennom keramikken han produserte sammen med sin kone Margrethe og som lærer på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) 1939–75. Som skribent i Bonytt 1942–65 var han en viktig stemme i etterkrigstidens kunstindustrielle debatt. von der Lippe og hans kone sysselsatte yngre keramikere på verkstedet, og han fungerte som et sosialt samlingspunkt for så vel studenter som kolleger.

1927–29 gikk von der Lippe på SHKS, samtidig som han hadde verkstedspraksis hos Andreas Schneider, og i årene som fulgte hadde han praksis hos Eilif Whist og ved Grimstrup Lervarfabrik i Danmark. Han gikk på den keramiske fagskolen i Bunzlau i Tyskland 1932–33, og 1957–58 var han ved Istituto statale d'arte ceramica i Faenza i Italia. Da han kom tilbake fra Bunzlau, opprettet han sitt eget verksted i Oslo sammen med Heddy Astrup, fra 1939 sammen med Margrethe von der Lippe. Jens von der Lippe begynte som lærer ved SHKS 1939 og ble overlærer fra 1956.

Viktig for forståelsen av von der Lippes kunstneriske virke er det at han størsteparten av sine produktive år arbeidet sammen med sin kone og da ofte med en klar arbeidsdeling. Han dreide, mens hun modellerte og dekorerte. Derfor er det som oftest vanskelig å skille mellom det som er laget av Margrethe von der Lippe og det som er laget av hennes mann. Keramikerektepar i arbeidsfellesskap og med en arbeidsdeling som beskrevet ovenfor var et norsk særtrekk de første tiårene etter den annen verdenskrig.

Produksjonen preges av sterk interesse for keramikkfagets teknikk og historie. De første årene var von der Lippe særlig opptatt av 1700-tallets fajanse, særlig den norske Herrebøe-fajansen. Han flyttet imidlertid snart interessen til de tradisjonelle trønderske pottemakerarbeidene, som han videreutviklet til sikre og tidstypiske modeller. Like typiske for tiden var bruksformene han utviklet i noe som best kan betegnes som en oppmyket funksjonalisme. Dette stemmer godt med at hans inntreden på den keramiske arenaen i tid falt sammen med at den mer doktrinært geometriske funksjonalismen måtte vike for en mykere og – særlig i Norge – mer tradisjonsorientert funksjonalisme.

Den hvite tinnglasuren ble typisk for von der Lippe så vel som store deler av den øvrige norske keramikken til langt ut i 1950-årene. Kjennetegnende er dog også et behov for utvikling og fornyelse. Da ekteparet von der Lippe 1949 stilte ut steingodsarbeider der materialets egenskaper var fullt utnyttet, var det etter norske forhold tidlig. Særlig etter von der Lippes opphold i Faenza 1957–58 arbeidet han mye med steingods. Mot slutten av 1950-årene utviklet han et formspråk som sammen med en ganske fargerik begittingsdekor skulle vise seg å bli svært populært. De oppdreide formene var gjerne spenstige og monumentale og med en viss tyngde i det samlede uttrykket. Dette formuttrykket og begittingsdekorene ble videreutviklet i løpet av 1960- og 1970-årene.

Mest markant fra 1980-årene er von der Lippes interesse for det tradisjonelle stråmønsteret, som han med suksess overførte helt eller delvis til så vel steingods som porselen – for porselenets vedkommende i samarbeid med Porsgrunds Porselænsfabrik i forbindelse med fabrikkens 100-årsjubileum 1985. Hans eneste bok handler om stråmønsteret og dets historie og utkom 1983.

Von der Lippes artikler i Bonytt favnet over et vidt spekter av emner. Mange av artiklene er kunnskapsrike og tidstypiske. 1943 etterlyste von der Lippe en dekorstil i samsvar med tidens ånd. I omtalen av en italiensk keramikkutstilling 1952 foregrep han utviklingen innen kunsthåndverket med følgende ord: “Kanskje, og kanskje er den veien som de italienske keramikerne går, nettop selve veien. Hvor skal håndverket gjøre av sig efterhvert, midt oppe i all industrien? Vi har vel ikke bruk for det til alle våre nøkterne behov. Men kanskje vi har andre behov også?”

1953 tok von der Lippe opp behovet for å finne et dekkende uttrykk for den nye yrkesgruppen av industrielle formgivere og anbefalte de engelske ordene “design” og “designer”.

Sammen med sin kone fikk Jens von der Lippe Jacob-prisen 1970.

Verker

    Skriftlige arbeider

  • Artikler i Bonytt 1942–65
  • Stråmønsteret. Det udødelig blåmalede, 1983

Kilder og litteratur

  • R. Gaustad: biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • R. Gaustad og G. Danbolt: Samtidskeramikk. Norsk keramikk fra 1940 til i dag, 1990
  • L. Mannila: God form i Norge. Jacob-prisens vinnere 1957–1995, 1996

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 2 endringer i denne artikkelens nettversjon.