Jens Schanche

Postmester og postkontrollør. Foreldre: Handelsborger Jon Andersen Finvedgaard (ca. 1680–1748) og Ellen Andersdatter Borchmann (1690–1765). Gift 1) 1.9.1740 i Trondheim med Margrethe Agnete Schjødt (18.11.1717–1761 (begr. 7.8.)), datter av megler Carsten Henriksen Schjødt (1687–1737) og Anna Juliane Tostrup (1685–1751); 2) 9.7.1764 i Trondheim med Helene Dorothea Westermann (1740 (døpt 15.3.)–1766 (begr. 23.6.)), datter av overveier og måler, kammerråd Bernt Westermann (1695–1765) og Ester Høyer (1707–76). Grandnevø (søstersønns sønn) av Hans Nobel (1657–1732); svoger til Christian Frederik Hagerup (1731–97); morfar til Herman Garmann (1787–1853); farfars farfar til Herman Garmann Schanche (1854–1941; se NBL1, bd. 12); farfars farfars far til Ingolf Schanche (1877–1954).

Jens Schanche stod bak viktige tiltak for å modernisere postvesenet i Norge i annen halvdel av 1700-tallet.

Schanche vokste opp på handelsstedet Karstenøya sørøst for Ytre Vikna i Nord-Trøndelag. Navnet tok han etter den rike handelsmannen Jens Jensen Schanche, som også holdt til på Vikna. Fra 1742 arbeidet han som prokurator i Trondheim, uten at han hadde noen juridisk eksamen. Da postmesteren i byen ble suspendert på grunn av økonomiske misligheter 1748, ble Schanche konstituert som postmester et års tid.

På denne tiden la Generalpostamtet i København frem et forslag om at posten i Norge ikke lenger skulle fraktes av bønder (som var en plikt de hadde mot å slippe en del andre byrder), men av kontraktører som i Danmark. De norske postmestrene, som ble bedt om å uttale seg, mente imidlertid at kostnadene ville bli meget store, og at det norske terrenget var så krevende at det var vanskelig for andre å ta seg frem. Dermed synes saken å ha stanset opp. Den som brakte den videre, var Jens Schanche.

Han besøkte København sommeren eller høsten 1752 og la frem sine ideer for Generalpostamtet. Det er ikke kjent hva ideene gikk ut på, men de falt utvilsomt i god jord, for Schanche ble oppnevnt til å undersøke postforholdene i Norge. Bakgrunnen for dette var klager over at posten kom sent frem og klager fra postbøndene over at de hadde lite igjen for strevet. Schanche skulle reise gjennom alle postrutene i Sør-Norge, snakke med postbøndene og høre deres klagemål og deretter komme med forslag til hvordan problemene kunne løses.

Schanche foretok sine reiser 1753 og hadde rapport og innstilling klar året etter. Rapporten er en fabelaktig kilde, fordi den inneholder navnene på alle postgårdene i Sør-Norge, unntatt Møre, med angivelse av avstanden mellom dem og opplysninger fra hver enkelt postbonde. Schanche foreslo atskillige tiltak for å bedre postbøndenes situasjon og dermed gjøre dem mer motivert. Det viktigste var å innføre en viss godtgjørelse per mil.

Generalpostamtet brukte lang tid på å vurdere spørsmålet, men 1758 ble Schanches forslag vedtatt nærmest i sin helhet, noe som betydde at postordningen i Norge gjennomgikk sin største forandring siden opprettelsen av postverket 1647. Som belønning for sin innsats ble Schanche forespeilet postmesterembetet i Christiania når det ble ledig.

1758 ble Schanche utnevnt til postkontrollør, noe som var en helt ny stilling. Bakgrunnen var at det hadde forekommet mange tyverier av pengesedler fra brev, ikke minst på postkontorene. Schanche gjennomførte grundige kontroller og fikk praktisk talt slutt på mislighetene. 1764 ble han endelig postmester i Christiania, men fortsatte samtidig som postkontrollør. Han fikk rangtittelen kanselliråd 1770.

I slutten av 1770-årene, da Schanche var omkring 60 år, begynte kreftene å svikte. Et postalt uhell som inntraff 12. desember 1778 gikk sterkt inn på ham: Et brev med oppgave over solgte lodd i det københavnske tallotteri ble glemt igjen på postkontoret og kom dermed ikke med i trekningen. Selv om det var en kontorbetjents feil, ble Schanche dømt til å betale det som ville ha vært den normale gevinsten, ca. 2400 daler. Schanche fratrådte postmesterembetet i Christiania 1780, men fortsatte som postkontrollør med bolig i Trondheim. Han døde 1787, snaut 70 år gammel.

Kilder og litteratur

  • S. Steen: Kristiania postvesen 1647–1921, 1923
  • Finne-Grønn, bd. 1, 1932
  • O. Schmidt: “Slekten Finvedgaard-Schanche og et par Trondheims-slekter Schanche i efterreformatorisk tid”, i NST, bd. 10, 1946, s. 301–312
  • O. Jæger: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • F. E. Johannessen: Alltid underveis. Postvesenets historie gjennom 350 år, bd. 1: 1647–1920, 1997
  • Weidling, 2000, s. 279

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.