Jens Olavssøn Bratt

Kannik. Foreldre: Handelsmann, senere rådmann i Bergen, Olav Thorbjørnssøn (Bratt), morens navn er ikke kjent. Gift med Barbara Kruckow, datter av riksråd Johan Kruckow (ca. 1470–ca. 1539). Bror av Torbjørn Olavssøn Bratt (ca. 1502–48).

Jens Olavssøn Bratt, eller Jens Olson som han selv alltid skrev, var den yngste av to brødre som kom til å spille sentrale roller i forbindelse med konfesjonsskiftet i 1530-årene. De betegnes som menn “af Vaaben”.

Bratt-familien var en av de lavadelige familier som utgjorde restene av Norges gamle aristokrati. De vokste opp i det den gang travle fiskeværet Andenes, hvor faren satt som bergensk utliggerborger. Jens nevnes første gang i kildene 1529, da han ble immatrikulert ved universitetet i Köln, sendt dit av erkebiskopen. 1533 må han ha vært tilbake i Trondheim, for tidlig i det følgende år er han involvert i økonomiske og politiske oppdrag for erkebispen. Han ble sikret et økonomisk ståsted ved å bli tatt opp som kannik i domkapitlet, med Aure på Nordmøre som kannikgjeld.

Det danske og norske riksråd ble innkalt til København ved sankthanstid 1534 for å velge ny konge etter Frederik 1. Erkebiskop Olav Engelbrektsson og de nordenfjellske riksråder unnskyldte seg, men sendte hr. Jens med fullmakt til å handle på deres vegne «som vi personligen tilstede vare».

Kongevalget måtte imidlertid utsettes på grunn av den tumultariske situasjon Grevefeiden skapte. Etter hvert ble det klart at kongens eldste sønn, den protestantiske hertug Christian, ville vinne frem som tronpretendent. De sønnenfjellske riksråder med erkebiskopens antagonist, Vincens Lunge, i spissen, sendte på egen hånd sitt hyllingsbrev til hertugen. Igjen ble hr. Jens sendt som erkebiskopens fullmektige til Oslo, utstyrt med hans segl, for å sondere og i nødsfall slutte seg til hyllingen. I brev til sin herre 15. november gir hr. Jens en omfattende orientering om den politiske situasjonen. Vincens Lunge har imponert ham, og han råder erkebiskopen til å forlike seg med ham og akseptere de politiske realiteter. Han kunne meddele at erkebiskopens politiske aksjer ikke stod høyt i kurs verken hos hertugen eller de riksråder som nå styrte utviklingen. Hadde erkebiskop Olav lyttet til sin rådgiver, hadde nok Norges historie fått en annen vending. Men nettopp i denne tiden inntraff de skjebnesvangre brevene fra keiser Karl 5 og pfalzgreven, som gav erkebiskopen nye illusjoner om å kunne redde den katolske kirke. Dette førte som kjent til en rekke tragiske begivenheter, bl.a. drapet på Vincens Lunge i Trondheim 3. januar 1536 og erkebiskopens flukt vel ett år etter.

Drapet på Vincens Lunge skulle få konsekvenser også for hr. Jens. I et fortvilet brev til Eske Bille på Bergenhus ber han om beskyttelse mot den dreptes svigermor, fru Ingerd Ottesdatter, og hennes mektige svigersønner, som truet ham på livet for medvirkning i drapet. Han forsikrer ved Gud at han har fullstendig rene hender når det gjelder drapet. Han visste ikke engang om det før etter at det hadde skjedd. Han hadde dessuten måttet finne seg i å bli utskjelt som forræder fordi han aldri hadde villet svikte det troskapsløfte til kong Christian som han hadde avlagt i Oslo.

Bille har tydeligvis klart å rydde av veien eventuelle misforståelser. I et nytt brev 1542 takker han Eske Bille i overstrømmende ordelag for all den hjelp og heder han har vist ham, og han takker for deres siste «kjærlige» møte i København. Hr. Jens hadde tydeligvis raskt innledet samarbeid med de nye makthavere, og nevner i brevet at han i flere år på rad har brakt kongens innkomster til Danmark. Han ber ham tale broren Torbjørns sak i København og ber også om en gunst for hans mange tjenester for kongen, nemlig «Stictens Rente» av Vesterålen, altså erkebiskopens tidligere innkomster fra dette fiskerike gjeldet!

En spør seg når denne geskjeftige kanniken fikk tid til overs for sine geistlige plikter. En tradisjon fra 1616 hevder at han i sine siste år til og med ble sogneprest til Vår Frue i Trondheim.

Vi vet ingen ting om hans forhold til de skiftende konfesjoner, men han gjorde som Luther og tok seg en hustru, den adelige dame Barbara Kruckow, datter av riksråd Johan Kruckow i Sogn. Da domkapitlet 1544 kom i pengeknipe pga. ekstraskatten, kunne fru Barbara låne kannikene 100 rhinske gylden. Etter tradisjonen døde Jens Olavssøn Bratt 12. juni 1548, samme år som broren.

Kilder og litteratur

  • DN, bd. 9 nr. 747, bd. 12 nr. 549, 556, 561, 595, 597, 602 og 619, bd. 13 nr. 617 og 619, bd. 14 nr. 567
  • biografi i Erlandsen/Trondheim, bd. 1, 1844, s. 61
  • L. Daae: “Fru Inger Ottesdatter og hendes Døtre” og “Matrikel over nordisk studerende ved Universitetet i Køln i det sextende århundre”, i HT, 1875
  • A. Chr. Bang: Den norske Kirkes Geistlighed i Reformasjonsaarhundredet, 1897, s. 303 f.
  • O. A. Johnsen: “Vincens Lunges drap”, i DNVA Forh. 1915, hf. 2
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • Olav Engelbrigtssons Rekneskapsbøker 1532–38, 1936, s. 42
  • T. Lysaker: Nidaros erkebispestol og bispesete. II. Reformasjon og enevelde, 1987, s. 35, 37, 39

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.