Jens Gleditsch gjorde seg bemerket som forsvarer av en liberal teologi på begynnelsen av 1900-tallet, og hans utnevnelse til biskop i Nidaros skapte strid.
Gleditsch fikk sin teologiske utdannelse under “det moderne gjennombrudds” tidlige år i norsk kirkeliv. Etter avlagt teologisk embetseksamen 1883 arbeidet han som lærer. Fra 1891 var han sjømannsprest i Antwerpen, men vendte 1897 tilbake til hovedstadens teologiske og kirkelige liv. Særlig var han knyttet til Vår Frelsers kirke, der han fra 1902 hadde ulike stillinger. 1912 fikk han et embete i Arendal, og 1917–23 var han stiftsprost i Kristiania. Fra 1923 var han biskop i Nidaros, men måtte søke avskjed 1928 på grunn av sykdom.
Gleditsch markerte seg allerede i slutten av 1890-årene som en dyktig og markant forsvarer av liberale standpunkter i den teologiske og kirkelige debatt. Han forsvarte gjennom ulike faser av den såkalte “kirkestriden” det liberale flertall ved Det teologiske fakultet. Således erklærte han at han helt siden 1880-årene hadde hatt en sakramentforståelse som lå på linje med det radikale syn som Johannes Ording representerte, og som var kjernen i den såkalte “professorstriden” 1906. En kortere periode under denne striden var han dessuten foreleser og konstituert dosent i dogmatikk ved universitetet, samtidig som han utøvet en ikke liten innflytelse på teologiske studenter gjennom manuduksjon.
Gleditsch gjorde seg i disse årene sterkt bemerket med kritiske synspunkter på den dominerende kirkepolitikken, ikke minst som skribent i Norsk Kirkeblad og i boken Norsk kirkepolitik (1913). En sentral del av hans bokproduksjon for øvrig bestod av andakter og prekener. Ifølge ham selv var derimot hans rent teologiske forfatterskap “spredt og mangfoldig”. Hans tenkning var særlig forankret i en filosofisk orientert historieforståelse, der erkjennelsesproblematikk ble kombinert med nærmest religionspsykologisk motivert søken etter en moderne teologi og fromhet tilpasset den nye kultur. Dette kommer særlig til uttrykk i bøkene Jesus og dogmet (1909) og Reformationens profil gjennem tiderne (1917), men også i et stort antall bokanmeldelser, der Gleditsch viste sin brede skolering, kritiske evne og akademiske selvstendighet. Med disse egenskaper ble han aldri de kirkelige partsstandpunkters mann.
Etter å ha vært på tale som biskop både i Kristiania og i Hamar ble Gleditsch 1923 utnevnt til biskop i Nidaros. Det skapte en omfattende konflikt. Til tross for at han ikke fikk særlig mange stemmer ved nominasjonen, ønsket den politiske kirkeledelse å markere at den liberale retning hadde hjemstavn i kirken. Problemet ble å finne en biskop som kunne innsette Gleditsch i embetet. Etter nøye overveielser og lange forhandlinger gikk Kristiansand-biskopen Bernt Støylen med på å vigsle ham. For dem som forsvarte en ikke-samarbeidslinje i kirkestriden, ble Støylens handlemåte vanskelig å akseptere.
Som biskop ble Gleditsch i første rekke et samlingspunkt for de liberale kretser i Den norske kirke, og en rekke liberale prester søkte til hans bispedømme. I sin bispetid markerte han en positiv interesse for den kirkelig-nasjonale arv, en interesse han delte med sin hustru. På hver sin kant ledet de store, nasjonale pengeinnsamlinger til beste for ferdigstillelsen av Nidarosdomens vestskip i siste del av 1920-årene.
Gleditsch hadde helt siden tiden som sjømannsprest i 1890-årene vært økumenisk engasjert og bygd opp et omfattende internasjonalt nettverk. Han deltok ved de store økumeniske konferanser i Genève 1920 og Stockholm 1925.
Det er vanskelig å gi en fullgod vurdering av Gleditschs betydning i samtidens kirkeliv. Han hørte uten tvil til blant dem som i første rekke gjør inntrykk ved sin personlighet, sin deltakelse i den kirkelige debatt og som predikant. Han var kjent som en skarp, aristokratisk og ironisk reflekterende iakttaker. Noen folkelig taler var han ikke, men han var seg bevisst at han tilhørte en intellektuell og sosial elite innenfor kirkelivet. Sin viktigste forankring hadde han nok blant akademisk skolerte, liberale kirkemedlemmer som ikke sympatiserte med den dominerende konservative og folkelige pietistiske kultur, men som så verdien av det Sigmund Mowinckel kalte de “mefistofeliske drag” hos en skolert kirkelig aktør.