Jens Evensen

Evensen vokste opp i en politisk bevisst og velstående familie, som skiftet bopel mellom årstidene. Om vinteren bodde familien i et utpreget arbeiderstrøk på Grønland i Oslo, hvor faren og moren hadde bygd opp et matvarefirma og en pølsemakerfabrikk. I dette travle handelsmiljøet lærte han tidlig verdien av arbeid, nøysomhet og pliktfølelse. Hans sosiale bevissthet ble vekket under arbeidsløsheten i 1930-årene, da hans foreldre organiserte et privat «hjelpeprogram» for nødstilte i nabolaget. Jens og hans to søsken tok del i dette arbeidet, og brakte mat og andre nødvendighetsartikler til fots ut til de hardest rammede. Fra tidlig vår til senhøstes bodde familien på sitt landsted i Vollen i Asker, hvor Jens Evensen utviklet sin livslange kjærlighet til havet og dets brukere.

Bare fem år gammel begynte han på Hallings privatskole – kongebarnas og det skolerte borgerskapets skole. Den ressurssterke gutten fra Grønland ble i de første årene ikke alltid akseptert i dette overklassemiljøet. Penger var ikke nok. Han lærte tidlig å forsvare seg. 17 år gammel tok han eksamen ved Oslo handelsgymnasium for å forberede seg til å ta over familiebedriften. Rektor mente imidlertid at gutten hadde spesielle evner og at han derfor burde studere jus. Etter examen artium som privatist i 1936 begynte han på jusstudiet ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. i 1942. Han fikk autorisasjon som høyesterettsadvokat i 1951.

I 1945–1946 var han politifullmektig i landssvikoppgjøret med spesielt ansvar for økonomiske saker. Deretter arbeidet han en tid hos regjeringsadvokaten, før han bestemte seg for å videreføre sine folkerettslige studier i USA. Han hadde studieopphold ved University of Minnesota, Columbia University og Harvard University, hvor han i 1968 tok en Ph.D.-grad i internasjonal rett.

I 1951 stevnet Storbritannia Norge inn for den internasjonale domstolen i Haag i striden om utstrekningen og bruken av rette grunnlinjer for avgrensning av sjøterritoriet. Evensen ble oppnevnt for å bistå høyesterettsadvokat Sven Arntzen med å føre saken på Norges vegne. Norge vant, og striden med Storbritannia ble bilagt. I årene 1955–1957 prosederte de samme to juristene den såkalte gullklausulsaken (om tolking av kontraktsbestemmelser om plikt til å utrede betaling av gjeld og lignende i gull) mot Frankrike overfor samme domstol, og vant.

Som formann i regjeringens Sjøgrenseutvalg (1955–1979), Statens oljeråd (1965–1975) og Kontinentalsokkelutvalget (1961–1984) var Evensen en nøkkelmann i utformingen av norsk havforvaltningspolitikk fra begynnelsen av 1950-årene og frem til begynnelsen av 1980-årene. I perioden 1964–1968 forhandlet han frem avtaler med Storbritannia, Danmark og Sverige om avgrensningen av sokkelen i Norskehavet og Nordsjøen; samtidig ble også grunnlaget lagt for inndelingen av kontinentalsokkelen i konsesjonsområder («blokker») og et regime for tildeling av konsesjoner. Som formann i Statens oljeråd skrev han sikkerhetsforskriftene for oljevirksomheten på norsk sokkel – forskrifter som senere har vært mønster for andre land. Utenriksminister Halvard Lange merket seg den dyktige juristen og anmodet ham i 1961 om å bli ekspedisjonssjef for Rettsavdelingen i Utenriksdepartementet, en posisjon han beholdt frem til 1973.

I 1967 stevnet de tre skandinaviske landene den greske juntaen for brudd på menneskerettighetene for Den europeiske menneskerettighetskommisjon i Strasbourg. Evensen ble sammen med advokat Ulf Underland oppnevnt som prosessfullmektig og vant saken i 1970. Etter suksessen i Strasbourg og det norske folks nei til medlemskap i EF i 1972, ble Evensen av regjeringen Lars Korvald satt til å lede forhandlingene om en frihandelsavtale med EF (1972–1973). På dette tidspunkt var han blitt en velkjent og populær skikkelse.

16. oktober 1973 utnevnte statsminister Trygve Bratteli ham til handelsminister. Snaut ett år senere – 27. september 1974 – ble Evensen utnevnt til havrettsminister og leder av det nyopprettede Havrettssekretariatet, en stilling han hadde frem til 1. januar 1979.

Som havrettsminister ble han en nøkkelperson – nasjonalt så vel som internasjonalt – i utformingen av den nye havretten i FNs tredje havrettskonferanse (1973–1982). I forberedelsene til denne konferansen var han norsk delegasjonsleder og visepresident for FNs Komité for fredelig utnyttelse av havbunnen utenfor nasjonal jurisdiksjon (1968–1973). Fra 1973 til 1982 ledet han den norske delegasjonen og var samtidig konferansens visepresident. Som leder av den såkalte «Evensen-gruppen» bidro han sterkt til utformingen av den endelige konvensjonsteksten når det gjaldt 200 mils økonomiske soner, kontinentalsokkelregimet og tiltak for å forebygge havforurensning. Gruppen maktet derimot ikke å få til enighet om regimet for høsting av mineraler fra dyphavsbunnen. Her ble Evensen beskyldt for å løpe utviklingslandenes ærend og ofre industrilandenes interesser på idealismens alter.

På den hjemlige politiske arenaen oppstod det strid mellom utenriksminister Knut Frydenlund og Evensen. Mange oppfattet det nye Havrettssekretariatet som et konkurrerende «andre sentrum» i utformingen av utenrikspolitikken. Frydenlund, som i perioder opplevde stor grad av avmakt i forhold til Evensen, reagerte på at havrettsministeren unnlot å informere eller konsultere ham i viktige spørsmål. Irritasjon vakte det også at Evensen inviterte venstresiden til sikkerhetspolitiske debatter på sitt kontor i Utenriksdepartementet uten å invitere utenriksministeren eller hans folk. Dette skjedde omtrent samtidig som Evensen ble kritisert for sin behandling av den såkalte «gråsoneavtalen» med russerne i Barentshavet. Etter at disse stormene hadde lagt seg, ble Havrettssekretariatet nedlagt ved utgangen av 1978, og havrettsspørsmål ble igjen samlet hos utenriksministeren.

I 1979 ble Jens Evensen utnevnt til ambassadør og rådgiver i folkerett i Utenriksdepartementet, en stilling han hadde frem til 1985. I denne perioden bidro han til løsningen av konflikten mellom Island og Norge om delingslinjen mellom Jan Mayen og Island. Han arbeidet også som medlem av FNs forberedende komité for opprettelsen av det internasjonale Havrettstribunalet (1983–1985), som senere ble lagt til Hamburg. Han var dessuten medlem av Den internasjonale rettskommisjon i årene 1979–1985.

I oktober 1980 blåste det igjen opp til politisk strid rundt Evensen, da han i en offentlig tale foreslo at det skulle opprettes en isolert kjernevåpenfri sone i Norden, som skulle garanteres av atommaktene. Utspillet brøt med regjeringens politikk. Utenriksminister Frydenlund var dessuten ikke orientert på forhånd og oppfattet derfor utspillet som et dolkestøt. Evensens gjennomslagskraft viste seg ved at forslaget fikk støtte på Arbeiderpartiets landsmøte i april 1981.

Fra 1972 hadde Evensen hatt den unge journalisten Arne Treholt som politisk sekretær, og i perioden 1976–1978 var Treholt statssekretær i Havrettssekretariatet. Det nære samarbeidet og vennskapet mellom de to fortsatte også i de følgende årene, og det kom derfor som et alvorlig slag for Evensen da Treholt ble arrestert i januar 1984, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Sjokket over spionavsløringen ble forsterket da det ble klart at Evensen med vitende og vilje ikke var blitt orientert om mistankene mot Treholt, som hadde vært kjent av sentrale regjeringskolleger i Evensens egen statsrådstid.

I 1985 utnevnte FNs generalforsamling Jens Evensen til dommer ved Den internasjonale domstol i Haag for en periode på 9 år. Han fratrådte stillingen ved utgangen av 1994.

Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1993.

Jens Evensen skrev flere bøker og en rekke fagartikler om folkerett og politikk.

• Étendues des eaux territoriales, 1951
• La clause-or dans les emprunts public, Haag 1957
• Om gyldigheten av lover som erklærer gullklausuler ugyldige eller uvirksomme. En folkerettslig og rettssammenlignende undersøkelse, 1961
• «Norge i en farligere verden», i Thorbjørn Jagland med flere (red.): Atomvåpen og usikkerhetspolitikk, 1980
• «Personlige tanker om en traktattekst», i Thorbjørn Jagland og Sverre Bergh Johansen (red.): Før det blir for sent. Atomkrig eller nedrustning, 1982
• «The establishment of nuclear-free zones in Europe: Proposals on a treaty text», i Sverre Lodgaard og Marek Thee (red.): Nuclear Disengagement in Europe, London/New York 1983
• «Refleksjoner omkring atomvåpen og atomvåpenfrie soner i Europa», i Torstein Eckhoff og Stein Owe (red.): Nordisk atomvåpenfri sone, 1983

• forhandlingene om Norges kontinentalsokkel
• havrett
• norsk oljehistorie

• Eriksen, Knut Einar og Pharo, Helge Ø.: Kald krig og internasjonalisering 1949–1965, bind 5 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1997
• Tamnes, Rolf: Oljealder 1965–1995, bind 6 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1997
• Lunde, Einar: Safari blant folk og røvere i Afrika, 1998
• Retzer, Berit Ruud: Jens Evensen. Makten, myten og mennesket. En uautorisert biografi, 1999
• Østreng, Willy: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)