Jens Bull

Diplomat. Foreldre: Lege Ole Bornemann Bull (1842–1916; se NBL1, bd. 2) og Kaja Constance Steenberg (1855–1939). Gift 17.11.1914 med Aslaug Malling (15.7.1889–27.12.1984), datter av sorenskriver Michael Vilhelm Malling (1843–1918) og Marie Eleonora Henrichsen (1856–1944). Bror av Johan Bull (1893–1945); halvbror av Fredrik Rosing Bull (1882–1925).

Jens Bull var knyttet til den norske utenrikstjenesten gjennom hele sin yrkeskarriere, og spilte en viktig rolle som norsk sendemann i Stockholm under den annen verdenskrig.

Bull vokste opp i Kristiania som nr. 11 i en søskenflokk på 15 barn. Etter examen artium 1905 begynte han å studere jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1909. Som nyutdannet jurist var hans faglige hovedinteresse internasjonal rett, og han siktet seg inn mot en karriere i den nye norske utenrikstjenesten. 1909 skulle det opptas tre aspiranter; to som hadde egne midler, ble ansatt. Bull måtte vente i to år før han fikk en lønnet stilling i departementet, og dette karrieremessige handikap fulgte ham senere i tjenesten. Han gjorde likevel en solid karriere i departementet og på ulike utestasjoner, bl.a. som legasjonsråd i Berlin 1925–31, Haag 1931–33 og Stockholm 1934–38. Man drog nytte av hans juridiske ekspertise i en rekke voldgiftssaker, i viktige forhandlinger som i Grønlandssaken mot Danmark 1931–33 og som delegert til Folkeforbundet i Genève 1921–24.

1938 ble Bull utnevnt til ekspedisjonssjef og 1939 til utenriksråd. Som Utenriksdepartementets høyest rangerte embetsmann kom han dermed til å følge regjeringsmøtet 9. april 1940 og ble deretter sendt til Stockholm i særoppdrag. Her ble han bl.a. involvert i forslagene om en demarkasjonslinje mellom tyske og norske styrker i Nord-Norge og ulike forslag for administrasjonen i det okkuperte Norge.

I oktober 1940 døde den norske minister i Stockholm, Johan Wollebæk, og Bull overtok ledelsen av stasjonen som chargé d'affaires. I utenriksminister John Lyngs memoarer heter det at ingen norsk diplomat siden 1905 har hatt en mer utsatt stilling. Tross press fra regjeringen i London og Norges allierte våget ikke svenskene å gi Bull agrément som minister. De utnevnte heller ikke noen representant hos den norske regjering.

Bare halvveis anerkjent av svenskene skulle Bull mestre forholdet til Sverige, problemene med en flyktningkoloni som etter hvert omfattet mer enn 50 000 personer, og med hele den vidt forgrenede norske administrasjon som ble lagt under legasjonen. Blant flyktningene var norske samfunnstopper som krevde å bli tatt hensyn til, og ungdom som sloss om plass på de få flyene til Storbritannia. Bull valgte en strikt formell linje som gjorde det mulig å motstå press fra de mange kryssende norske interesser, og som gav et legalt grunnlag når man stilte krav til svenskene. Han ble respektert, men ikke populær. “Han skjøttet oppgavene etter beste embetsmannsoppskrift, rakrygget og uten å spare seg selv, men regjeringen i London kunne nok ha ønsket seg litt mer elastisitet og fantasi,” skrev Norges første kvinnelige diplomat Gudrun Ræder om Bull i sin memoarbok De uunnværlige flinke.

Først 1942 ble Bull anerkjent som minister av svenskene. Situasjonen var nå endret. Svenskene ble mer lydhøre, bl.a. fikk man opprette norske politistyrker av infanterikarakter i Sverige, men forholdet til Bull var fortsatt formelt. I mars 1945 ble han kalt til London og utnevnt til norsk minister i Haag, en stilling han innehadde til 1951.

Fortsatt nyttiggjorde man seg fra regjeringens side hans juridiske ekspertise, bl.a. som formann i den norske delegasjon til den internasjonale fiskerikonferansen i London 1946, som medlem av den faste norsk-italienske forliks- og meglingsnemnd og som medlem av den internasjonale kommisjon som forberedte opprettelsen av Europarådet 1949. Fra 1951 til han døde 1956 var Bull norsk ambassadør i København.

Bull ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1948 og innehadde storkors av den svenske Nordstjärneorden og den nederlandske Oranje-Nassau-orden.

Jens Bull hadde også stor interesse for slektsforskning, og 1938, før krigen krevde all innsats, utgav han et verk om sin egen slekt, Den trønderske slekt Bull.

Verker

  • Vidneforklaringer om renbeitning i Søndre Helgeland, indhentet 1911, 1912
  • Den trønderske slekt Bull, 1938

Kilder og litteratur

  • Utenriksdepartementets kalender, div. årg.
  • HEH 1955
  • T. Lie: Leve eller dø. Norge i krig, 1955
  • J. Lyng: Brytningsår. Erindringer 1923–53, 1975
  • G. Ræder: De uunnværlige flinke, 1975
  • samtaler med Bulls tidligere kolleger, særlig ambassadør Julius C. A. Fleischer

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.