Jens Bolling

Skuespiller. Foreldre: Sagbruksbestyrer Sigvard Bolling og Borghild Elnan. Gift 1) 23.12.1945 med skuespiller Liv Strømsted (28.9.1922–; se Liv Dommersnes), ekteskapet oppløst 1952; 2) med skuespiller Ingrid Bothner, ekteskapet oppløst; 3) med skuespiller Marit Bolling (28.12.1933–).

Jens Bolling ble landskjent som oppleser av folkeeventyr, men hadde også en allsidig karriere som karakterskuespiller gjennom 40 år.

Bolling vokste opp på Brekke gård i Maridalen ved Oslo, hvor faren var sagbruksbestyrer. Moren døde tidlig, og bestemoren, som kom i hennes sted, var en dyktig forteller av både eventyr og sagn. Livet på Brekke, med folkelig fortellerkunst i drengestua på gården og i spisebrakka på sagbruket, kom til å bety mye for Bolling som skuespiller, men gjorde kanskje mest til at han blir regnet som en av våre ypperste eventyrfortellere.

Hans første opptreden var som sjuåring i et nedlagt hønsehus. Oppsetningen var Holbergs Jeppe på Bjerget, med Jens som Jeppe og bestevennen som Nille. Billettinntektene beløp seg til 95 øre.

En elevforestilling i 7. klasse på Kjelsås skole ble avgjørende for Bolling. Han spilte Askeladden, og da han satt i gruen og spikket fliser følte han at han virkelig var Askeladden. Etter examen artium 1935 leste han først med Lars Tvinde, deretter med Sigurd Magnusson. 1936 ble han ansatt som elev ved Nationaltheatret, og 1940 ble han valgt av Bjørn Bjørnson som eneste mannlige elev til privat undervisning; den andre eleven var Liv Strømsted.

Jens Bolling var ansatt på Nationaltheatret frem til 1945. Rollelisten i denne tiden er ikke imponerende, og kan vel tilskrives hans unge alder. Den mest markerte rollen var Kjell Ballangen, hovedrollen i Før stormen av Finn Halvorsen. Halvorsen var sjef for Teaterdirektoratet, og en mektig mann. Bolling ble tvunget til å overta rollen etter at både Jørn Ording og Lars Nordrum hadde flyktet til Sverige for å slippe å spille den. Forestillingen hadde premiere 8. desember 1942, og gikk fire ganger med en minste spilleinntekt på 25 kroner.

1941 ble Bolling valgt til leder av Unge Skuespilleres Forening. NS-myndighetene startet Den Norske Teaterskolen 1942, og krevde nå at teatrene ikke skulle ansette andre enn de unge som hadde fulgt denne nazifiserte skolen. Unge Skuespilleres Forening begynte å møtes i det skjulte, stort sett hjemme hos Bolling. Gruppen samlet seg om Stanislavskijs system, som Bolling hadde kommet over nærmest ved et tilfelle, og hvor han hadde funnet igjen den følelsen han hadde da han som 13-åring spilte Askeladden. Resultatet av denne undergrunnsvirksomheten ble Studioteatret, som ble opprettet høsten 1945.

Studioteatret var det første og viktigste uttrykket for at etterkrigstiden også markerte et kunstnerisk vendepunkt, og for at en ny generasjon som var holdt nede under okkupasjonen, nå kunne markere seg fritt. Umiddelbart etter frigjøringen i mai 1945 sendte en gruppe unge skuespillere ut et flygeblad der de fortalte at “Planen om et nytt og ungt teater skal realiseres!” Flygebladet var undertegnet av Jens Bolling, Claes Gill, Gunnar Olram, Arne Thomas Olsen, Merete Skavlan og Karl Eilert Wiik. Mange av skuespillerne og instruktørene som var knyttet til Studioteatret kom til å stå sentralt i utviklingen av nye teaterinstitusjoner og teaterformer i Norge. Deres arbeidsform og spillestil ble langt på vei dominerende i etterkrigstidens teater, og den la det faglige grunnlaget for den senere Statens Teaterhøyskole. Slik har de vært med på å prege stadig nye skuespillere.

Studioteatret ble nedlagt 1951, men Bolling hadde forlatt det allerede 1949 for å overta som sjef for Rogaland Teater. Teateret stred med dårlig økonomi, med stadig fare for nedleggelse. Bolling tok med seg lagånden fra Studioteatret, hvor skuespillerne stort sett ble lønnet av loddsalg og gaver fra teaterets venner. I teaterets program kan man lese en oppfordring: “Teatret trenger møbler. De kan hjelpe teatret på en praktisk måte hvis De har noen møbler som De ikke bruker eller har tenkt å kvitte Dem med. Ring teatret 20745 og gi beskjed, så skal vi sørge for å hente det til lån eller leie. Tenk etter når De kommer hjem, kanskje har nettopp De noe vi trenger og som De ikke har bruk for.”

Dårlig økonomi til tross, teateret hadde i Bollings tid en rekke suksesser. Han spilte selv hovedrollen Paulus Hove i Garborgs Læraren 1949. Samme år satte han opp det stykket som også hadde vært Studioteatrets gjennombruddsforestilling, Byen vår av Thornton Wilder, og spilte selv den sentrale rollen som resonnøren. 1950 spilte han tittelrollen i Peer Gynt, og satte opp Cora Sandels Kranes konditori. Året etter spilte han Helmer i Ibsens Et dukkehjem med sin medbrakte hustru Liv Strømsted som Nora.

Bolling var sjef for Rogaland Teater til 1952, og var deretter ansatt ved Den Nationale Scene 1954–56 og for øvrig frilans, hovedsakelig ved Riksteatret, frem til 1983. Der spilte han gjennom årene en rekke store Ibsen-roller (boktrykker Aslaksen i En folkefiende 1952, Dr. Stockman i Samfundets støtter 1954, Relling i Villanden 1958, Rosmer i Rosmersholm 1959 og Peer Gynt 1960), og han var biskopen i Axel Kiellands Herren og hans tjenere 1957. Han ble landskjent gjennom sin virksomhet som oppleser i radio og senere i fjernsyn, hvor han fremstod som en av våre fremste tolkere av folkeeventyr, og som programleder i radioens Barnetimen for de minste.

Bolling medvirket i mindre roller i flere norske filmer, fra Det drønner gjennom dalen (1938) til Havlandet (1985). 1962 var han medarbeider i fembindsverket Barnas verden, og 1983 utgav han boken Teater i krig.

Verker

  • Teater i krig, 1983

Kilder og litteratur

  • Arkivmateriale ved Nationaltheatret, Riksteatret og Rogaland Teater
  • L. Lyche: Norges teaterhistorie, 1991

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.