Jens Bjelke

Norges rikes kansler. Foreldre: Godseier Åge (el. Ove) Jenssøn Bjelke (1552–1603) til Austrått og Margrethe Clausdatter Thott (ca. 1550–ca. 1640). Gift 1610 med Sophie Henriksdatter Brockenhuus (31.10.1587–6.3.1656), datter av lensherre Henrik Brockenhuus (1542–88) og Dorte Juel (død etter 1625). Far til Norges rikes kansler Ove Bjelke (1611–74), riksadmiral Henrik Bjelke (1615–83) og generalløytnant Jørgen Bjelke (1621–96).

Jens Bjelke var Norges rikes kansler fra 1614 til sin død. Han var i perioder landets største adelige godseier, og fremstår som en ypperlig representant for adelen på 1600-tallet – velutdannet, effektiv og vidtfavnende.

Som sønnesønn av Jens Tillufssøn Bjelke og oldebarn av rikshovmester Nils Henrikssøn og fru Ingerd Ottesdatter til Austrått tilhørte Jens Ågessøn Bjelke Norges ypperste adel. Hans mor, fru Margrethe Thott, kom også fra en av Skandinavias fremste adelsslekter og nedstammet fra de såkalte Axelsønnene, som var en dominerende familiegruppe i nordisk politikk i siste halvdel av 1400-tallet.

Jens Bjelke vokste opp på Austrått og fikk antakelig sin første utdannelse av en huslærer. Deretter var han elev ved katedralskolen i Trondheim. 1600 ble han immatrikulert ved universitetet i Rostock, hvor han studerte medisin og klassisk verslære. Senere fortsatte han studiene ved universitetene i Leipzig og Leyden. Han reiste ut sammen med Finn Sigurdssøn fra Oslo, som fra Leipzig reiste til jesuittkollegiet i Braunsberg (nå Braniewo i Polen).

Etter hjemkomsten ble Bjelke 1605 sekretær i Det danske kanselli, og 1607 fikk han ansvaret for en stor sak, nemlig aktoratet mot professor Jørgen Dybvad, som hadde kritisert regjeringen og ble fjernet fra sitt embete. I januar 1609 ledsaget Bjelke kansleren til herredagen i Horsens. Her ble en rekke norsk-svenske problemer behandlet, og Bjelke ble våren 1609 sendt til Norge med instrukser til lensherrene nordafjells. Han oppholdt seg en tid i Oslo, før han drog til Austrått for å gjennomføre arveskifte med moren og søsteren Vibeke Bjelke.

Under krigen 1611–13 var Jens Bjelke leder av de militære operasjonene i Trøndelag og Jemtland. Lensherren i Trøndelag, Sten Bille, la seg syk, og den militært ukyndige Bjelke fikk ansvaret. Han hadde bare udisiplinerte trønderske bondesoldater å hjelpe seg med. Jemtene var opprørske og uvillige til å bidra på noe vis. Spesielt ille var det at tropper som svenskene hadde vervet, seilte inn Trondheimsfjorden og marsjerte opp Stjørdalen. Kongen var rasende, men klandret ikke Bjelke. Den elendige ledelsen av krigføringen fikk ingen følger for Bjelke, mens Sten Bille ble fratatt lenet og satt i arrest. Bjelke ble deretter medlem av kommisjonen som straffet stjørdalingene og jemtene for deres manglende krigsvilje, og 1614–15 var han medlem av en kommisjon som skulle vurdere ulike forsvarsordninger nordafjells.

1611 ble Jens Bjelke forlent med Reinskloster som han satt med til han 1614 ble utnevnt til Norges rikes kansler, et embete han hadde til sin død. Som avlønning ble han forlent med Nonneseter kloster, Onsøy og et kannikdømme i Oslo domkirke og Mariakirken. Kanslerembetet innebar at han var øverste leder av det norske rettsvesen.

Jens Bjelke sorterte de mange brevene som fantes i arkivet på Akershus. Hans liste over brevene er eneste kilde til hvilke dokumenter som befant seg i arkivene fra Værne kloster, Nonneseter kloster og Hovedøya kloster, da brevene senere gikk til grunne i Akershus' fuktige kjellere. Han var også medlem av en rekke kommisjoner som arbeidet med forbedringer i administrasjon, lovgivning, forsvar, skattevesen, skogenes tilstand, krongodsets pantsettelse m.m. Frem til 1632 hadde han vært med i 83 kommisjoner og deltatt på 6 herredager. Hans kommisjonsarbeid 1632–36 resulterte i en rekke kongelige forordninger som ble inntatt i recessen av 1643. Sommeren 1632 utgjorde Jens Bjelke og Pros Knutssøn den såkalte Bjelkekommisjonen, som undersøkte fogdenes forvaltning fra Agder til Trøndelag. Kommisjonen avdekket og pådømte en rekke misforhold og konkluderte med at fogdene burde settes på fast lønn, noe som ble tilfellet 1634.

Bjelke bodde på svigermorens setegård Elingård, sentrum i et stort gods. Han utvidet sin makt i området da han 1622 ble forlent med biskopsgodset i Smålenene; samtidig fikk han ladestedene Elinkilen og Krogstad. – Bjelke møtte ofte kong Christian 4, som ved enkelte anledninger også var på langvarige besøk hos ham, bl.a. i 1615, da kongen oppholdt seg åtte dager på Elingård, hvor man forlystet seg med jakt. 1624 ble Bjelke forlent med 11 av kongens sagbruk nær Oslo. Han skulle betale en avgift på 100 riksdaler for sagene, men et bevis på den gunst han nøt hos kongen er at han aldri betalte denne avgiften, og 1639 forlente kongen ham med sagene kvitt og fritt, samtidig som han ettergav Bjelke den skyldige avgiften for de foregående 15 årene!

Jens Bjelke ønsket å få Trondheims len, noe han aldri oppnådde. I stedet ble han 1633 lensherre på Bergenhus, mot en avgift på 3600 riksdaler årlig. Etter gjentatte klager ble avgiften 1636 redusert til 3100 riksdaler. Bergenhus fikk han som belønning for sine mange vel utførte oppdrag, men kanskje mest for sitt arbeid med Bjelkekommisjonen. Men lenet viste seg å være tungt å administrere, og det gav ikke den profitten Bjelke forventet. Bøndene var fattige på grunn av uår, og han måtte holde flere fogder; alle avlsgårdene som hadde ligget under Bergenhus slott var dessuten frasolgt. Bjelke hadde også problemer med Det hanseatiske kontor, bergensborgerne og hollenderne. Antakelig var det en lettelse for Bjelke da han 1641 ble forlent med Stavanger len, for det var slutt på hans klager etter den tid. Han satt med Stavanger til han ble forlent med kanslerens tradisjonelle avlønning Mariakirkens prosti og Rakkestad len 1646. Bjelke kunne nå bosette seg på Elingård og bestyre sine len derfra.

Jens Bjelke var adelens ledende representant på stender- og adelsmøter, og han representerte standen overfor konge og riksråd. Han hadde i utgangspunktet stor tillit hos sine standsfeller, men tilliten var i perioder svekket på grunn av hans mange reformforslag. Blant annet stod han sammen med stattholderen bak forordningen av 1639 som begrenset den norske adelens rett til å opprette nye setegårder. 1632 prøvde han å utvide et skyssprivilegium for adelen sønnafjells til også å gjelde på hans godser i Fosen. Lensherren klaget til kongen over denne ulovlige fremferden, og Bjelke skyndte seg å slå retrett, samtidig som han gav tomt til ny kirke i Bjugn. – 1636 fikk han kongen til å utstede en forordning om landslodd og fisketiende. Forordningen frigav salt- og kornhandelen i sildefjordene, og den trådte derfor byprivilegiene nær; Bjelke hadde selv store inntekter av sildefisket i Fosen. Forordningen ble satt ut av kraft på forlangende av lensherren og borgerne i Trondheim. Bjelke skrev tre forsvarsskrifter, men klarte ikke å redde forordningen.

I årene 1642–51 samarbeidet Bjelke med stattholderen Hannibal Sehested om reformer i Norge. Det er omstridt hvor stor innflytelse Bjelke hadde på Sehesteds forvaltning. Under krigen 1643–45 var han krigskommissær. Jens Dolmer, som var tilhenger av arvekongedømmet, hevdet 1656 at Jens Bjelke under hyllingen 1648 omtalte Norge som kongens arverike. Dette virker usannsynlig, da Bjelke som lovkyndig var klar over at riksrådet valgte konge for begge riker.

Jens Bjelke var en flittig skribent og skrev ofte på vers, og han var en av de få norske representanter for vitenskap og litteratur i Christian 4s tid. Hans skrifter faller i hovedsak innenfor tre fagområder. Det religiøse forfatterskapet omfatter flere trykte verker. Den første var Een Bøn, for alle Stænder sangvis, som utkom 1622. Han utgav også et latinsk dikt, et summarium over Bibelen og en del av Davids salmer. Bjelke interesserte seg for topografi og historie, og forfattet en rimet fortegnelse over lensherrene på Bergenhus, en Relation om Grønland, og en rimet disputas om den nye havn i København.

Mest betydning hadde Bjelke som juridisk forfatter. Han gjennomgikk den norske lovboken og korrigerte denne. Dessuten laget han et summarisk innhold av loven og en fortegnelse over juridiske termer, trykt 1634, og i et manuskript fra 1623 finnes en sammenligning av den norske og den jyske lovboken. – Selv om Bjelke var både vitenskapelig interessert og lærd, er verken hans vitenskapelige skrifter eller hans vers ansett for å være særlig lødige eller verdifulle. Han var en ivrig brevskriver, men hadde en usedvanlig stygg håndskrift, noe som kan ha sammenheng med svekket syn og det faktum at han utførte mye av kontorarbeidet i sengen.

Jens Bjelke var høyt vurdert i samtiden. Han var standsbevisst, men hadde stor evne til vennskap også med folk utenfor adelen. Bjelke levde i en tid da Norge på grunn av befolkningsvekst og økonomisk utvikling ble en viktigere del av det dansk-norske monarki, og han spilte en betydelig rolle i sin tid.

Otto Sperling beskriver Jens Bjelkes dagligliv. Han holdt sengen til etter kl. 12.00, og gjorde mye av kontorarbeidet der; middagen ble servert ca. kl. 24.00. Bjelke gikk på jakt en til to dager i uken. Det er antakelig Jens Bjelke som har utformet det renessanseanlegget med bastioner og vollgraver som omgav hans slott på Elingård og som ennå finnes. Slottet ble ødelagt av brann like før 1648, og store deler av Bjelkes arkiv strøk med i denne brannen. Ved utgravninger høsten 1998 ble det funnet gullgjenstander og bokbeslag. Senere bodde Bjelke mest på Sande. Her hadde han 1653 åtte tjenere til sin og sin families oppvartning foruten gårdsfolket. Det ble oppført et nytt slott på Elingård, men dette ble ødelagt av brann 1748.

Jens Bjelke var i lange perioder omgitt av personer med sterke katolske sympatier, bl.a. hans venner Finn Sigurdssøn, Peder Alfssøn og Otto Sperling. Han beholdt også den store samlingen med katolsk kirkekunst i kapellet på Austrått, og Bjugn kirke fikk ca. 1632 et katolsk alterskap. Det finnes likevel ikke beviser for at Bjelke selv nærte katolske sympatier.

Bjelke var gift med Sophie Brockenhuus, arving til setegårdene Kanestrøm i Tingvoll og Elingård i Onsøy, og hadde 14 barn med henne. Flere av døtrene ble gift med norske og danske adelsmenn og ble stammødre til kjente slekter; av sønnene var det bare Henrik Bjelke som fikk en stor etterslekt.

Jens Bjelke var i perioder av sitt liv Norges største adelige godseier. Etter faren arvet han Austrått gods, som da var skyldsatt til ca. 170 tønner hartkorn. Ved hans død var godset skyldsatt til ca. 2000 tønner. Han eide da – foruten Austrått, Elingård og Kanestrøm – setegårdene Storfosen i Ørland, Tønnøl i Bjugn, Holla i Hemne, Hovinsholm og Skredshol i Ringsaker, Veden og Herrebrøden i Halden, Kjølberg i Onsøy (nå Fredrikstad), Evje i Rygge og Sande i Tune (nå Sarpsborg). Det lå ca. 400 leilendingsgårder til godset. Han eide også bygårder i Fredrikstad og Christiania. De fleste av setegårdene fikk han ved arv eller kjøp fra egne eller hustruens slektninger. Ved hans død ble godsene fordelt mellom arvingene.

Gjennom hele sitt liv var Bjelke opptatt av å arrondere og forøke godsene sine, ofte ved makeskifter med kronen. Sitt største makeskifte gjennomførte han 1640–43, da han skiftet til seg Mariakirkens prostis gods på Helgøya. Han ble dermed eier av hele øya, Norges best arronderte gods, og 1646 ble han også lensherre på Helgøya.

Jens Bjelke døde på Sande og ble bisatt i et gravkapell ved Onsøy kirke, sammen med sin hustru. Kapellet ble omgjort til sakristi 1822, og de 24 kistene ble nedsatt på kirkegården. 1994 ble stedet påvist, og 1996 ble det i nærvær av hans etterkommere av slekten Huitfeldt avduket en bauta over Jens Bjelke på stedet.

Jens Bjelke lot seg male, men noe portrett av ham lar seg ikke lenger spore. I Norge har man antatt at et kobberstukket portrett av riksråd Christoffer Ulfeldt har forestilt Jens Bjelke. At bildet ikke er av ham vises bl.a. ved at den portretterte bærer Elefantordenen, som Bjelke aldri fikk.

Verker

    Trykt materiale

  • Een Bøn, for alle Stænder sangvis, København 1622
  • Orationis dominicæ secretis plæna dilucidissima & latissima explanatio, København 1624 (2. utg. 1626)
  • Epitome biblica eller Summarier offver Bibelen (i samme bind også: Nogle Davids Psalmer), København 1633
  • Den danske oc norske Lougs des summariske Indhold offuer huert Capittel i samme Lower udi Verss og Rytmice forfattet. Med en Taffle eller Register derhoes paa alle de danske oc norske mørcke Glosser oc juridiske Terminis, København 1634
  • Psalm: 42 Melodia Lobvasseria med adskillige Historiers Exempler illustrerit og amplificerit, København 1639
  • Den Norske Lougs, des summariske Indhold offver hvert Capittel udi samme Lower, Med en Taffle eller Register der hos, paa alle de Danske oc Norske mørcke Glosser oc juridiske Terminis, med deris rette oc udførlige Forklaring, København 1657
  • rimet fortegnelse over lensherrene på Bergenhus, trykt i L. Holberg: Bergens beskrivelse, 1737, s. 153–157
  • Termini juridici, utg. av Kjeldeskriftfondet, 1952
  • Relation om Grønland, Huorledis samme Land først er bleffuen bekiendt, beboedt, Norgis Crone Vnderlagt, igien forlohrett, atter wed woris Allernaadigste Herris och Konnings Christiani 4ti Hans Matz Ahnordningh, Anno 1605, opsøgt Med des omstendighedt; Vdi Riim forfattit, reviderit och corrigerit, Sambte Høibte Hans Kongh; Matt: thienstwilligst offererit Aff Hans Matz Vnderdanigst Vndersaate och Thiener J. B., ca. 1605, og Enn lystig Disputatz och Sambtale om den Platts Imellom den ny Bygningh Endten dett war bedre at fylld den Slett op mett Jord Eller graffue Jord Slett vd oc giøre der en Haffn?, u.å., original i DKB, København (Gl. Kgl. Saml. 996 fol.), begge trykt i ?, København 1990

    Etterlatte papirer

  • Jens Bjelkes brev i Yngvar Nielsens avskrift finnes i Håndskriftsaml., NBO (Ms. fol. 3836:3)

Kilder og litteratur

  • Y. Nielsen: Jens Bjelke til Østråt, 1872
  • O. A. Johnsen: De norske Stænder, 1906
  • d.s.: Hannibal Sehesteds statholderskab, 1909
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • d.s., R. Fladby og V. Eriksen (utg.): Aktstykker til de norske stændermøders historie, 3 bd., 1929–84
  • S. Heiberg: biografi (Bielke, Jens) i DBL3, bd. 2, 1979
  • A. Coldevin: “Den norske adel”, i S. Supphellen (red.): Norske historikere i utvalg, bd. 7, 1981
  • H. P. Hosar: Herre og bønder ved Jens Bjelkes adelsgods kring midten av 1600-talet, utr. h.oppg. i historie, UiO, 1981
  • T. R. Weidling: Adelig godsøkonomi og sagbruksdrift i Østfold på 1600-tallet, utr. h.oppg. i historie, UiO, 1988
  • T. Bratberg: Utviklingen av et norsk storgods på 1600-tallet – Jens Bjelkes gods 1610–1665, utr. h.oppg. i historie, UiO, 1990
  • H. A. Nissen: Bondemotstand og statsmodernisering. Bjelkekommisjonen i Trondheim len 1632, utr. h.oppg. i historie, NTNU, 1996

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Gruppeportrett (sm.m. kone og datter) av ukjent kunstner, u.å.; nevnt på Austrått 1703, sannsynligvis solgt 1720, senere skjebne ukjent
  • Portrett av ukjent kunstner, u.å.; tilhørte Christian Grave 1748, senere skjebne ukjent

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.