Jens Arup Seip

Historiker. Foreldre: Ingeniør, stortingsmann og fylkesmann Hans Kristian Seip (1881–1945) og Inga Larsen (1879–1977). Gift 1) 24.12.1931 med Rachel Helene Lehre (20.4.1903–19.08.1991), datter av redaktør Knud Lehre (1864–1925) og Bredine Elise Andersen (1872–1907), ekteskapet oppløst 1960; 2) 27.5.1960 med Anne-Lise Thomassen (1933–; se Anne-Lise Seip). Dattersønns sønnesønn av Jens Lauritz Arup (1793–1874); brorsønn av Didrik Arup Seip (1884–1963); tremenning av Helge Seip (1919–2004).

Jens Arup Seip var en av de fremste norske historikere i sin generasjon. Tidlig i sin karriere forsket han særlig i norsk middelalderhistorie, etter den annen verdenskrig konsentrerte han seg om norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet.

Seip var født i Bolsøy, men hadde det meste av sin oppvekst i Bergen. Han tok examen artium på latinlinjen ved Bergen katedralskole 1924. Deretter studerte han ved Universitetet i Oslo og ble cand.philol. med historie hovedfag 1931.

Han mottok i studieårene sterke impulser fra Edvard Bull d.e., som i sin virksomhet som forsker, universitetslærer og politiker kombinerte streng saklighet med provoserende spørsmål og synspunkter og et sterkt politisk engasjement. Et av Bulls sentrale forskningsområder gjaldt de grunnleggende administrative og rettslige ordninger i Norge i middelalderen. Seip valgte sin hovedoppgave til embetseksamen i tilknytning til dette forskningsfelt. Den ble etterfulgt av avhandlingen Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre, som han fikk Kongens gullmedalje for 1933, og doktoravhandlingen Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon, som ble trykt 1942 og som han disputerte på 1945.

Seips arbeid var fra først av preget av metodisk og teoretisk refleksjon og av kritisk analyse. Det er disse egenskaper som bærer hans grunnleggende drøfting i artikkelen Problemer og metode i norsk middelalderforskning i Historisk Tidsskrift 1940, som er blitt stående som en milepæl i norsk historisk fagdebatt. Da Seip skrev denne artikkelen, var han allerede på vei over fra middelalderen til 1800-tallet som hovedforskningsområde. Han begynte allerede 1933 å arbeide med en biografi om Ole Jacob Broch. Dette arbeidet førte i første omgang frem til boken Et regime foran undergangen. Fredrik Stang – Ole Jacob Broch (1945). Den viser nye sider ved Seip som forsker og forfatter. For det første samles oppmerksomheten om politiske problemer, og i en tilspisset dramatisk form, i en krisesituasjon hvor aktørene stilles overfor avgjørende valg. For det annet blir hendingsforløpet analysert med fokus på de handlende personers tanker, holdninger og karakter, i en fremstilling som viser hans evne til psykologisk innlevelse og karakteristikk. Disse egenskaper preger Seips fremstillingskunst og har gitt denne boken ry som et av hans stilistiske mesterverker. Det er her i første rekke tale om et nyansert og suggestivt ordvalg i beskrivelsen av personer og om epigrammatisk konsentrerte sammenfatninger av beskrivelser og forklaringer. Men Seips suverene fremstillingsevne får ikke dominere på bekostning av den logiske klarhet og den saklige begrunnelse. Det er bare unntaksvis at man kan gi ham noe rett i det han selv har sagt, at “det kan være farlig å skrive for godt”.

Seip var ansatt i Riksarkivet 1934–36 og 1941–46, 1936–41 var han universitetsstipendiat, fra 1946 dosent i historie og fra 1952 professor, med særlig plikt til å forelese i politisk idéhistorie. Han gikk av for aldersgrensen 1975. Han gav undervisning til studenter i både historie og statsvitenskap, og det er et stort antall studenter som har tatt med seg varige og viktige impulser fra hans forelesninger og seminarer, og ikke minst fra hans hovedfagsveiledning.

Seips forskning og faglige produksjon i etterkrigstiden er helt overveiende samlet om 1800-tallets norske historie. De ruvende hovedverker i hans produksjon i denne periode er den store biografien om Ole Jacob Broch og hans samtid (1971) og de to bind av Utsikt over Norges historie, utgitt 1974 og 1981. Disse to bind dekker tidsrommet 1814–84, den fase i Norges historiske utvikling som Seip gav betegnelsen “embetsmannsstaten” og som dannet tyngdepunktet i hans forskningsarbeid. De var del av en plan om en fremstilling av norsk historie i hele perioden fra 1814 til vår egen tid, med grunnlag i det treleddede skjema som han skisserte i det berømte foredrag i Studentersamfundet 1963, Fra embetsmannsstat til ettpartistat. Her skisserte han perioden 1814–84 som “embetsmannsstatens” tid, fulgt av “flerpartistaten” i tiden 1884–1940 og “ettpartistaten”, dvs. Arbeiderpartiets og Gerhardsens epoke, i etterkrigstiden. Verket ble ikke fullført, men de to bind som kom ut, gir en representativ sammenfatning av Seips forskning og tenkning i det tidsrom de omfatter, og de videregående synspunkter blir stående som utfordringer til etterkommernes arbeid.

Vi finner interessante utviklingstrekk i Seips historietenkning i denne perioden. Med utgangspunkt i impulser fra Edvard Bull d.e., Marc Bloch og Max Weber utformet han i artikkelen Problemer og metode en tilnærming til historiske fenomener med fokus på forklaringer ut fra samfunnsmessige behov og funksjoner. I den følgende tid kom han til sterkere å betone politikkens autonomi og betydning. Politisk kontroll, makt, lederskap og strategi ble sentrale temaer, og avsløring av “vikarierende motiver” et hovedsynspunkt.

Historiefaget var det bærende grunnlag for Seips liv og arbeid. Men han hadde en åpenhet og en orientering i forhold til andre fag, som gav seg uttrykk bl.a. i en rekke kritiske diskusjoner over faggrensene, med John Nome og teologene om kirkelig historieforskning, med Johs. Andenæs om jus og politikk, med Stein Rokkan og Gudmund Hernes om sosiologiske modeller. Hans forhold til de nye samfunnsvitenskaper viser en interessant utvikling, fra en utpreget åpenhet for impulser til fornyelse av historiefaget i en tidlig fase til en mer skeptisk holdning og en sterkere markering av historiefagets egenart i hans senere tenkning. Viljen til å klargjøre og utdype forståelsen av historiefagets grunnleggende karakter er den bærende intensjon i den fremstilling han arbeidet på i sin siste tid og som han ikke fikk fullført, med arbeidstittelen Veier til historien. Om det faglig-vitenskapelige var kjernen i hans intellektuelle arbeid, så var han også sterkt engasjert i allmenne samfunnsspørsmål og politikk. Han kom i sine senere år til å tre mer frem i offentlig debatt enn tidligere.

Seip hadde en levende interesse for mennesker og stor evne og stort behov for vennskap, som gjorde seg gjeldende på tvers av faggrenser og aldersforskjeller. Her kan man kanskje særskilt nevne den krets av yngre kolleger og elever som han og Andreas Holmsen i 1950-årene samlet om seg, med møtested i Videnskaps-Akademiets hus på Tømte i Hurdal. Denne kretsen har interesse både som uttrykk for Seips behov for vennskap og intellektuelt samvær og som et miljø hvor hans synsmåter og holdninger har gjort seg gjeldende i intense diskusjoner og satt varige spor hos de enkelte som ble trukket inn i kretsen.

Verker

  • Fullstendig bibliografi ved S. Tunold i O. Dahl (red.): Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip, 1975

    Et utvalg

  • Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre, i DNVA Skr. II 1934 nr. 3, 1934
  • “Problemer og metode i norsk middelalderforskning”, i HT, bd. 32, 1940, s. 49–133
  • Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon, 1942
  • Et regime foran undergangen. Fredrik Stang – Ole Jacob Broch, 1945 (og senere utg.)
  • Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays, 1963
  • Tanke og handling i norsk historie. Artikler og avhandlinger, 1968
  • Ole Jacob Broch og hans samtid, 1971
  • Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år 1880–1980, 1980
  • Utsikt over Norges historie, 2 bd., 1974, 1981
  • Problemer og metode i historieforskningen. Artikler, innlegg, foredrag 1940–1977, 1983

    Ikke-publisert materiale

  • Etterlatte papirer i RA (Privatarkiv nr. 890)

Kilder og litteratur

  • Stud. 1924, 1949
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • O. Dahl (red.): Makt og Motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip, 1975
  • E. B. Seip (red.): Slekten Seip – med biografiske opplysninger, 1987
  • O. Dahl: “Minnetale i Videnskaps-Akademiet 12. november 1992”, i DNVA Årbok 1992, s. 243– 249

    Videogram

  • E. Strøm (red.): Intervju med J. A. Seip av K. Helle og E. Benum, Høgskolen i Stavanger 1986

Portretter m.m.

  • Tegning (skulderbilde) av Randi Monsen, 1963; gjengitt i Arb.bl. 17.8.1963, og i Norske portretter. Vitenskapsmenn, 1965, s. 111
  • Tegning av Nils Aas, 1975; Historisk Institutt, UiO

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.