Jarle Simensen er en pioner innenfor internasjonaliseringen av historiefaget i Norge. Han har skrevet en rekke bøker og artikler og har nådd et stort publikum gjennom sine bøker om Afrikas historie, flere bind i Aschehougs verdenshistorie og første bind av Norsk utviklingshjelps historie. Hans egen forskning er knyttet til britisk kolonistyre i Nigeria og Ghana, norsk misjon i afrikanske samfunn, teknologioverføring, utviklingshjelp og historieteori.
Simensen vokste opp på en fjellgård i Østerdalen. Etter examen artium på Eidsvoll landsgymnas 1956 tok han Hærens språkkurs i russisk, og 1958–59 studerte han ved Balliol College i Oxford. Deretter studerte han ved Universitetet i Oslo (UiO) og ble cand.philol. 1966 med fagkretsen historie, engelsk og russisk. Etter en tid som vitenskapelig assistent ved Historisk institutt, UiO, var han 1968–73 forskningsstipendiat NAVF. Han ble førsteamanuensis ved Historisk institutt, Universitetet i Trondheim (UiT) 1973, disputerte for doktorgraden 1976 og ble professor 1980. Han var prorektor ved UiT 1989–92, og fra 1997 er han dessuten professor II ved UiO. Han har i flere perioder vært gjesteprofessor ved University of Wisconsin, Madison.
Simensen var tidlig opptatt av internasjonale forhold. Oppholdet i Oxford satte ham i forbindelse med den britiske koloniverdenen. Men enda mer avgjørende for valget av felt for hovedoppgave i historie, britisk koloniadministrasjon i Nigeria, var arbeidet på heltid i ett år som formann for internasjonale saker i Norsk studentsamband 1960–61. Dette var i starten av avkoloniseringsfasen i Afrika og det norske u-hjelpsarbeidet. Simensen var sekretær for Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) 1963 og medlem av Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO 1964–68.
Norsk historieskrivning i 1960-årene var i overveiende grad orientert om norske forhold, noe som endret seg dramatisk de neste tiårene. Simensen var den første som vendte seg mot Afrika som forskningsfelt, på et tidspunkt da forskningsbaserte kunnskaper om den afrikanske og asiatiske verden ble etterspurt i Norge. Universitetenes rektorkomité nedsatte et utvalg som 1967 leverte sin innstilling om “ikke-europeiske kulturstudier i Norge”, der dette feltet ble sagt å være det mest forsømte ved norske universiteter.
Forskningspolitikk og fagpolitikk ble et vedvarende engasjement for Simensen, bl.a. som medlem av NORADs forskningsråd 1976–80, Nordisk forskningsråd for internasjonal politikk og fredsforskning 1973–78 og Rådet for humanistisk forskning under NAVF 1982–87, i en periode da internasjonalisering ble et strategisk mål for NAVF. Simensen fikk ansvaret for å etablere utvekslingsavtaler mellom NAVF og Maison de sciences de l'homme i Paris 1984 og for etableringen av det tysk-norske historikerprogrammet (med økonomisk støtte fra industriselskapet Ruhrgas) 1985; han var formann for dette programmet de fem følgende årene. Simensen var medlem av styret for NAVF 1991–93. Da Norsk utenrikspolitikks historie skulle skrives, ble han medlem av styringskomiteen (1992–97). Fra 1998 har han vært konsulent for Den norske Nobelkomité.
Simensens doktoravhandling omhandlet lokal afrikansk politikk i en av de mange statene på Gullkysten (Ghana) som kom under britisk koloniherredømme. Afrikanske doktorgradsstudenter under Simensens veiledning har videreført denne forskningen, og det er blitt et nært samarbeid mellom de historiske instituttene i Trondheim og ved Legon-universitetet i Ghana.
Jarle Simensen har vært sentral i utviklingen av afrikansk historie som forskningsfelt og undervisningsfag ved norske universiteter og høyskoler, ikke minst gjennom sine bøker. 1970 kom den første utgaven av en helhetlig, syntesepreget og nyansert fremstilling av det afrikanske kontinentets historie. 1983 kom den i nyskrevet utgave, oppdatert i forhold til den eksplosive veksten i forskning om Afrika som hadde funnet sted, en forskning som ikke bare førte til endringer og utbygginger i beskrivelsene, men også i årsaksanalysene.
Simensen hadde 1977 i Historisk Tidsskrift kommet med en kritisk gjennomgang av den “radikale retningen i u-landsstudiene”, som han kritiserte for å ha et ensidig blikk på ytre årsaksfaktorer i forhold til utviklingen i Afrika. I 1983-utgaven av oversiktsverket om Afrika legger han større vekt enn tidligere på kultur, religion og mentalitet som autonome forklaringsfaktorer.
1996 kom tredje utgave av Afrikas historie, igjen betydelig nyskrevet for å ta hensyn til ytterligere 13 år med forskning og fortolkninger om fortid og samtid. Skarpere fokus er rettet mot betydningen av de kompliserte etniske forholdene innenfor afrikanske stater. Den iøynefallende ekspansjonen av kristendommen har videreført fordypningen i retning av folks oppfatninger av verden, de afrikanske religionene og deres møte med islam og kristendom.
Interessen for fagets teori, historiografi og metode har gjort at Simensen ikke er blitt isolert fra resten av det norske historikermiljøet, slik man kunne frykte ut fra tematikken omkring Afrika. Hans artikler om hvordan historikerens verdigrunnlag kan farge fremstillingen av kolonitidens historie, og om hvordan underliggende kontrafaktiske antakelser kan være forutsetninger for fortolkninger, er av allmenn interesse. Fokus på “det fremmede” førte også til interesse for sosialantropologiske tilnærminger, noe som kommer til syne i et større prosjekt om norske misjonærers arbeid i Zululand i Sør-Afrika og på Madagaskar.
Jarle Simensen er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1983 og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1997.