Jan Jansen - 2

Medisiner (anatom) og motstandsmann. Foreldre: Kaptein i Marinens sanitet James Christian Jansen (1868–1912) og Ananda Kristine Jacobsen (1874–1961). Gift i Frederiksvern (Stavern) 22.8.1925 med Helene Sofie Schøning (23.3.1902–24.4.1976), datter av kjøpmann Arent Annæus Schøning (1859–1942) og Magna Mack (1866–1942). Far til Jan Kristian Schøning Jansen (1931–2011).

Jan Birger Jansen var en fremragende vitenskapsmann og la i 1930-årene grunnen til det sterke hjerneforskningsmiljø ved Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han spilte også en sentral rolle i den norske motstandskampen under den annen verdenskrig.

Jansen tok examen artium i Horten 1917 og ble cand.med. ved universitetet i Kristiania 1924. To år senere ble han prosektor ved Anatomisk institutt, og 1945–66 var han professor samme sted. 1927–29 studerte han sammenlignende nevroanatomi som Rockefeller-stipendiat hos C. Judson Herrick ved University of Chicago, den ledende forsker på feltet. Han studerte også hos C. U. Ariëns-Kappers i Amsterdam. Etter hjemkomsten 1930 fortsatte Jansen sine hjernestudier tross magre bevilgninger og en meget sterk undervisningsbelastning. Hans forskning rettet seg særlig mot lillehjernens organisasjon, men også mot hvalenes nervesystem.

På Anatomisk institutt maktet Jansen snart å skape et instituttmiljø der alle følte seg verdsatt og ville yte sitt beste. Det “hjernelaboratorium” han fikk startet 1938 ved Anatomisk institutt med støtte fra Rockefeller Foundation, ble et Mekka for norske medisinere. Sammen med Alf Brodal dannet Jansen den såkalte Oslo-skolen, som ble verdensberømt på grunn av sine nybrottsstudier, særlig over lillehjernen og dens nervefiber-forbindelser.

I sine studier av hvalenes hjerne viste Jansen den veldige utvikling av lillehjernen og områdene i hjernestamme og hjernebark som analyserer hørselsinntrykk. Han gav også verdifull nevropatologisk service til nevrologiske og psykiatriske sykeavdelinger i Oslo.

Jansen var en inspirerende og nøyaktig underviser, alltid vel forberedt. Han skrev og reviderte også flere lærebøker i anatomi og histologi. Hans interesse og omsorg for studentene var nok en viktig grunn til at han i mange år (1941–62) var husfar på Blindern Studenthjem.

Jansens internasjonale anseelse førte til at han ble bedt om å være europeisk redaktør for det høyt ansette tidsskrift Journal of Comparative Neurology, der Herrick var hovedredaktør. I tillegg til den rent vitenskapelige gransking av innsendte manuskripter brukte Jansen også mye tid på å forbedre mange manuskripter logisk og språklig. Denne anonyme innsats skjedde uten annen belønning enn vissheten om å ha hjulpet en kollega, ofte fra land uten effektiv engelskspråklig trening. Et annet eksempel på Jansens lojalitet var hans innsats for sin amerikanske kollega Olof Larsell, som døde før han fikk gjort sitt store lillehjernemateriale ferdig til publikasjon. Jansen tok permisjon og reiste til Oregon, hvor han gjennomgikk alt materialet og skrev tre store bøker. Uten denne innsatsen ville materialet aldri ha blitt publisert.

Jansen spilte en sentral og viktig rolle i motstandskampen under den annen verdenskrig. Med sin beskjedenhet og evne til å tie med viktig informasjon klarte han å opprettholde en intens og viktig motstandskamp uten at noen, ikke engang nære medarbeidere og venner, merket noe. Jansen var med i redaksjonen av Bulletinen, den kanskje mest innflytelsesrike av de illegale aviser, fra 1941 til han måtte rømme til Sverige senhøstes 1944. Fra 1942 redigerte han avisen alene. Han var også medlem av Kretsen og Koordinasjonskomiteen, to av Hjemmefrontens sentrale lederorganer. Informasjonen derfra, kombinert med opplysninger fra Jansens egen radiolytting og avislesning, gjorde at Bulletinen av mange ble sett på som Hjemmefrontens offisielle organ.

For en yngre forsker med tilknytning til Anatomisk institutt i Oslo var det en stor glede å oppleve den enorme respekt Jansen nøt i sentrale internasjonale hjerneforskningsmiljøer. Hans forskningsinnsats, koblet med hans vennlige, personlig beskjedne holdning, var vesentlige årsaker til dette ry. Om enn personlig tilbakeholden, kjempet han likevel som en løve for de forskere og de saker han trodde på.

Jansen ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1963 for sitt samfunnsgavnlige virke. Han var klasseformann i Det Norske Videnskaps-Akademi, mottok Fridtjof Nansens pris og ble æresdoktor ved universitetene i Kiel, Leiden og Århus.

Jan Birger Jansen var en av våre største vitenskapsmenn og forskningsledere. Hans innsats i sin vitenskap og i motstandskampen viste at han ikke bare hadde høye idealer, men at han også hadde evne og vilje til å leve etter dem.

Verker

  • The brain of Myxine glutinosa, dr.avh., Philadelphia, USA 1930
  • Experimental investigations of the associational connections of the cerebral cortex, with special reference to the conditions in the frontal lobe, DNVA Avh. I 1937 nr. 1, 1937
  • Experimental studies on the intrinsic fibers of the cerebellum. The cortico-nuclear projection in the rabbit and the monkey [Macacus rhesus] (sm.m. A. Brodal), DNVA Avh. I 1942 nr. 3, 1942
  • Eksperimentelle undersøkelser over de pontocerebellare forbindelser hos katt og kanin (sm.m. A. Brodal), DNVA Avh. I 1943 nr. 10, 1943
  • Hjernenervenes perifere forløp og relasjoner, 1947
  • Studies on the cetacean brain. The gross anatomy of the rhombencephalon of the fin whale (Balaenoptera physalus (L.)), 1953
  • Aspects of cerebral anatomy (sm.m. A. Brodal), 1954
  • Das Kleinhirn (sm.m. A. Brodal), 1958
  • Lærebok i histologi, 1958
  • The Comparative Anatomy and Histology of the Cerebellum (sm.m. O. Larsell), bd. 1–3, 1967–72

Kilder og litteratur

  • Stud. 1917,1947
  • B. Getz: Anatomisk Institutt 1815–1965,1965
  • T. Gjelsvik: Hjemmefronten,1977
  • HEH 1979
  • NL,bd. 3, 1996
  • T. Gjelsvik: Snart kommer vår dag,1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Erling Enger, 1964; Anatomisk institutt, UiO

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.