Jan Groth er en av sin generasjons fremste billedkunstnere. Han er mest kjent for sine monumentale gobeliner, men han har vært like aktiv som tegner, og har i senere år også arbeidet med skulptur. På grunn av at han har vært bosatt i utlandet mesteparten av sitt liv, først i Danmark og så i USA, tilhører han den internasjonale kunstscene mer enn den norske. I en søken etter tilhørighet trekker Groth imidlertid stadig oftere tilbake til Norge, der han er aktiv på utstillingsfronten, og der han er rikt representert i offentlige og private samlinger. I sine mange år i utlandet har Groth for øvrig hele tiden hatt et fast tilknytningspunkt i Norge – familiehytta i Dagali.
Groth fikk sin utdannelse som elev av malerne Erling Frederiksen og Knud Nielsen i København 1957–58, og debuterte som maler på Charlottenborgs Efterårsudstilling i København 1958. Etter at han hadde stiftet bekjentskap med gobelinteknikken og hadde arbeidet som lærling under Benedikte Herlufsdatter ved Weverej d'Uil i Amsterdam 1960, la han 1965 malerpenselen på hyllen og viet store deler av sin kunstneriske virksomhet til gobelinen. Han og Benedikte Herlufsdatter slo seg sammen 1961 og innledet et arbeidsfellesskap som fortsatt pågår, selv om de tidlig i 1980-årene skilte lag som par. I Benedikte Herlufsdatter fant han en veverske og en medhjelper som med sin tekniske dyktighet og følsomhet ble en aktiv medspiller. Groth sammenlignes ofte med komponisten og Benedikte med utøveren i dette samspillet.
Groths banebrytende innsats var at han gikk til en av de eldste og mest tradisjonsrike teknikkene, gobelinen. Han forandret den ikke, men i samspill med de rammer materialet og teknikken stilte, perfeksjonerte og formet han den. Til tross for teknikken og materialet han her tok i bruk som redskap i sin kunst, og til tross for hans deltakelse på nasjonale og internasjonale tekstilmønstringer i 1960- og 1970-årene, er det imidlertid viktig å understreke at Groth ikke er tekstilkunstner i ordets egentlige forstand. Man må søke til billedkunsten for å forstå hans gobeliner og sette dem inn i en kunstnerisk kontekst. Strekens dialog med flaten er hans formspråk, først uttrykt i figurasjoner i svart mot en gråhvit bakgrunn, deretter hvitt mot svart, og fra 1970 med hvite strekformasjoner mot en brunsvart bakgrunn. I en utvikling preget av reduksjon, og ofte i et monumentalt format, kan man i dag telle hele 100 gobeliner utført av ham og Benedikte Groth.
Selv om det først og fremst er som nyskaper i dette medium at Jan Groth har markert seg nasjonalt og internasjonalt, er det tegningen som binder hans skaperverk sammen. Groths språk – tegnets, strekens, linjens dialog med flaten – fant først sitt uttrykk her, for så å utvikles i vekselspillet mellom tegning, skulptur og gobelin. Tegning har også alltid inngått som del av hans utstillinger, separat eller sammen med andre arbeider, og hans produksjon er stor. Hans strek omsetter psykiske bevegelser til grafiske tegn, til en personlig skrift i et vokabular med formgrupper han har gitt uendelige variasjoner. Utviklingen har gått fra store, dynamiske strekformasjoner som i verker fra begynnelsen av 1970-årene dekket store deler av flaten, mot en forenkling og intensivering der referanser og assosiasjonsbærende formasjoner er redusert og den rene strek står tilbake som en nervetråd. Streken er blitt en organisme, fortettet til en kjerne.
Da Jan Groth mot slutten av 1980-årene begynte å arbeide også med skulptur, var det som om hans 'strek' formelig beveget seg ut i rommet, men ikke som et helt frittstående element, uten i samspill med en vegg, en flate. Det var med andre ord fortsatt langt på vei strekens forhold til flaten det dreide seg om. Det er i dette samspillet kunstnerens uttrykksregister ligger.
Jan Groth ble en del av den amerikanske kunstscene da han tidlig i 1970-årene ble tilknyttet det kjente Betty Parsons Gallery i New York. Han har siden jevnlig deltatt på utstillinger i verdensbyen, og er innkjøpt av en rekke av USAs fremste museer. Han har hatt fast tilhold i New York siden slutten av 1970-årene, og 1982–94 var han professor ved New York School of Visual Arts. 1986 ble det arrangert en stor utstilling av hans arbeider i Guggenheim-museet i New York. Groths arbeider er vist på museer verden over, og foruten USA har særlig japanerne vist stor interesse for hans kunst. Høsten 2001 viste Museet for samtidskunst i Oslo en stor retrospektiv vandreutstilling, den største retrospektive utstillingen over Groths kunst til nå. Utstillingen åpnet i Hara Museum ARC i Japan våren 2001. I Oslo fylte den alle samtidskunstmuseets saler i annen etasje.
Groth har utført en rekke offentlige utsmykninger i Norge, Danmark, Nederland, USA og Japan. I Norge finner man hans gobeliner i Norges Banks bygg i Oslo og Trondheim, i Skådalen kompetansesenter i Oslo, på Troldhaugen i Bergen, Høgskolen i Telemark på Notodden og Oslo Lufthavn, Gardermoen. Mest kjent av disse, og som et av hans hovedverk, står sceneteppet til Det Norske Teatret i Oslo, innviet 1985. Teppet er utført som broderi på lerret og dekker en flate på 200m2.
Jan Groth ble tildelt den svenske Prins Eugen-medaljen 1991 og St. Olav-medaljen 1993.