Jan Didriksen

Jurist og organisasjonsmann. Foreldre: Høyesterettsadvokat, byrettsdommer Bjarne Thorleif Didriksen (1884–1956) og Anna Karoline Mysen (1882–1973).. Gift 1946 med Dagmar Holmfrid Mellgren (3.1.1918–8.10.1999), datter av disponent Gunnar Mellgren (1872–1929) og Dagmar Aurora Spånberg (1874–1945).

Jan Didriksen var utdannet jurist og høyesterettsadvokat fra 1955, men var først og fremst kjent som administrerende direktør i Norges Industriforbund fra 1965 til 1982.

Didriksen vokste opp i Sarpsborg. Etter examen artium 1936 og Kavaleriets befalsskole 1937 begynte han å studere jus og ble cand.jur. 1941. I slutten av 1941 ble Didriksen bedt om å lede Milorgs arbeid i Sarpsborg-området etter tyske opprullinger. Han bygde opp virksomheten fra bunnen av, men ble arrestert 29. juli 1942 som ledd i en større Gestapo-aksjon. Han satt deretter på Grini frem til han i august 1943 ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland, hvor han var frem til freden. Da ble han, sterkt fysisk svekket, hentet hjem av “de hvite bussene”.

Høsten 1945 ble Didriksen konstituert byfogd i Sarpsborg, men allerede to år senere startet hans lange karriere i næringslivets hovedorganisasjoner. Han ble sekretær i Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) 1947, sjefsekretær 1949, kontorsjef 1953 og 1957–62 var han sjef for juridisk avdeling.

1962 flyttet Didriksen over til en direktørstilling i Norges Industriforbund, og fra 1965 overtok han som administrerende direktør. Her satte han i gang en administrativ kompetanseoppbygging. En stab tradisjonelt dominert av jurister og med et økende innslag av økonomer ble supplert med ingeniører, naturvitere, statsvitere og journalister. Antall ansatte ble nesten tredoblet, til knapt 70, i hans lederperiode. Didriksen ledet utviklingen til et moderne industriforbund. Organisasjonen utvidet i hans direktørtid sitt arbeidsområde fra en kjerne rundt toll- og handelspolitikk og bedriftsbeskatning til resten av den økonomiske politikken, samt bl.a. forsknings-, distrikts- og forurensingspolitikk.

Jan Didriksen hadde stor tro på effekten av saklig og logisk argumentasjon og en skriftlig arbeidsform, samtidig som han videreførte forbundets prioritering av de løpende kontaktene med regjering og sentralforvaltning. Det var likevel ikke til hinder for at forbundet ble en av de mest aktive lobbyister på Stortinget i løpet av 1970-årene. Didriksen deltok i liten grad i dette arbeidet. Han prioriterte den offentlige debatt, hvor han var en kjent og markant deltaker gjennom tallrike avis- og tidsskriftartikler, bl.a. en rekke ledere i forbundets organ, Norges Industri. Når han opptrådte i fjernsynet, brukte han alltid tversoversløyfe, i en tid hvor nesten alle menn i lignende posisjoner brukte slips. Dette bidrog til å understreke og forsterke hans urbane og akademiske argumentasjonsform, som tidvis kunne være skarp og glitrende.

Industriforbundets største nederlag i Didriksens ledertid var folkets nei til EF-medlemskap 1972. Didriksen bidrog i den sammenheng til å skape en noe nær enstemmig støtte i hjemmeindustrien for medlemskap. Det var langt fra noen selvfølge. Forbundet skrev ut betydelige ekstrakontingenter for å finansiere en storstilt ja-kampanje som Didriksen deltok aktivt i.

Fra 1960-årene av fikk de selektive virkemidler en stadig sterkere plass i industripolitikken. Dette satte Industriforbundet i en vanskelig posisjon i forhold til enkeltbedrifter og bransjeforeninger, fordi det rokket ved forbundets hovedrolle som næringspolitisk talsmann. For Didriksen ble utviklingen spesielt vanskelig, fordi han hadde en rotfestet tro på en desentralisert og dynamisk markedsøkonomi hvor myndighetene fastsatte klare rammevilkår som bedriftene tilpasset seg. Industriforbundets oppgave var selvsagt å gjøre disse vilkårene så gode som mulig. Så langt det var mulig måtte det unngås at bedrifter og bransjer forhandlet direkte med myndighetene om sine rammebetingelser i en form for forhandlingsøkonomi.

Situasjonen ble vesentlig forverret da industristøtten eksploderte innenfor rammen av motkonjunkturpolitikken fra 1975. Støtten ble tatt imot av industrilederne med åpne armer og uten prinsipielle motforestillinger, samtidig som tiltakene ikke ble så kortvarige som forutsatt. Fra våren 1977 startet Didriksen et ideologisk oppgjør med denne politikken, men allerede samme høst avviste forbundets hovedstyre hans ønske om kursendring.

Didriksen led også nederlag i sitt ønske om å foreta organisatoriske grep med sikte på bedre næringspolitisk koordinering mellom forbundet og dets bransjeforeninger. Gjennom policy-dokumentet Fremtidsrettet industripolitikk (1979) klarte han likevel å få medlemmene med på en industripolitisk snuoperasjon, hvor markedet – og ikke staten – skulle velge vinnerne. Dette dokumentet kom i forkant av og var retningsgivende for anbefalingene i det statlige Industrivekstutvalget. Didriksen stod i spissen for tilbakevendingen til og konsolideringen av forbundets tradisjonelle markedsøkonomiske styringsprinsipper, og dette ble hans viktigste bidrag, ved siden av moderniseringen av forbundet.

Jan Didriksen stod på mange måter for et administrasjonsstyrt industriforbund. Det skapte etter hvert betydelig irritasjon blant yngre industriledere. På den annen side respekterte han (i større grad enn tilfelle var i mange andre interesseorganisasjoner) skillet mellom administrasjonen og den medlemsvalgte ledelsen og dens styringsrett. Dette var samtidig en av hans svakheter: Han forsøkte i liten grad å skaffe seg støtte blant medlemmene for et forslag før det ble fremmet formelt i forbundets organer.

Etter at han ble pensjonist 1982, skrev Jan Didriksen en kritisk bok om Industriforbundets og industriens opptreden under okkupasjonen, Industrien under hakekorset. Didriksen døde 1996 etter å ha vært plaget av sykdom i flere år.

Verker

    Bøker

  • Industrien under hakekorset, 1987

    Brosjyrer, foredrag m.m.

  • Lovgivning og organisasjoner på arbeidslivets område, 1951
  • Arbeidskampens rettsregler, 1962
  • Norge i EEC – en mer effektiv distriktspolitikk, 1971
  • Mål og virkemidler i industripolitikken (sm.m. O. Nordli), 1976
  • Hvem tjener på industrien? (sm.m. P. Kleppe), 1977
  • Industriutvikling og investering (sm.m. O. Nordli), 1978
  • Fremtidsrettet industripolitikk. Norsk industripolitikk i 80-årene, 1979
  • Industrien og massemedia (sm.m. T. Elster og A. Norland), 1980
  • Små og mellomstore bedrifter, underskogen i norsk industri (sm.m. P. S. Planke og K. Zachariassen), 1980
  • Norges Industriforbund 1969–1988, i H. Espeli: Industripolitikk på avveie. Motkonjunkturpolitikken og Norges Industriforbunds rolle 1975–1980, 1992

Kilder og litteratur

  • Stud. 1936, 1961
  • HEH, div. utg.
  • K. Hald: Norges Industriforbund 1919–1969, 1969
  • J. H. Holm: Milorg distrikt nr. 11. Militær motstand i Østfold og S. Akershus 1940–1945, Fredrikstad 1988
  • H. Espeli: Industripolitikk på avveie, 1992
  • K. Ottosen: Nordmenn i fangenskap 1940–1945, 1995
  • H. Espeli: Lobbyvirksomhet på Stortinget, 1999

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.