Jahn Teigen satte sitt ettertrykkelige preg på norsk popmusikk i 1970- og 1980-årene. Etter hvert er hans karriere kommet til å bære preg av rollen som rikskjendis, bl.a. som gjenganger i deler av ukepressen og som programleder i fjernsyn, selv om han hele tiden har holdt artistvirksomheten i gang.
Teigen vokste opp i Tønsberg, begynte tidlig med popmusikk og var vokalist i den lokale gruppen The Enemies 1965–68. Han forlot imidlertid gruppen etter bare én albumutgivelse, til fordel for livet som frontfigur i det britiske bandet Red Squares. Dette ble aldri noen stor suksess, og under en turné i Israel hoppet Teigen av og deltok på noen innspillinger med gruppen Lions of Judea.
Vel hjemme i Norge igjen kom han i kontakt med musikere som hadde stiftet bandet Arman Sumpe D.E. (Dur Express), et møte som kom til å bli helt avgjørende for Teigens karriere. Vendepunktet kom da de 1972 skiftet navn til Popol Vuh. Deres debutalbum med samme navn ble en gigantsuksess og innbrakte dem Spellemannprisen, og de neste fire årene, etter hvert under navnet Popol Ace, var de trendsettere i norsk rock. Teigen var bandets definitive frontfigur, men ikke en gang hans mildt sagt utagerende sceneopptreden kunne overskygge bandets musikalske triumf. Inspirert av angloamerikansk progrock laget Popol Vuh/Popol Ace komplisert rock med masseappell. Eventyret tok slutt 1976 med albumet Stolen From Time.
Da hadde Teigen allerede luktet på den “snillere” siden av popbransjen. Han deltok i den norske Melodi Grand Prix-finalen både 1974 og 1975, og han satte alle andre i skyggen med sin opptreden i 1976-finalen. Han vant ikke, men Voodoo, skrevet av Terje Rypdal, er nummeret som huskes: Teigen i skjelettdrakt, i duett med Inger Lise Rypdal, satte dype spor i den norske folkesjelen.
Dette var starten på en lang Grand Prix-karriere som skulle føre ham til den norske finalen hele 13 ganger. Året etter Voodoo kom det virkelig store gjennombruddet for Teigen som Grand Prix-artist. Etter å ha sunget Kai Eides Mil etter mil til topps i den norske finalen satte han kurs for det internasjonale sirkuset i Paris – full av optimisme, som alltid. Men Norge fikk 0 poeng, og Teigen viste for alvor sin kommersielle teft og sitt artistiske talent. Med det engelskspråklige albumet This Year's Loser snudde han fiasko til suksess, innkasserte en Spellemannpris og var for alvor i gang med sin solokarriere.
1979 gav han ut albumet En dags pause, der Herodes Falsk opptrer som tekstforfatter. Albumet inneholder et av Teigens fineste øyeblikk som komponist og sanger: Min første kjærlighet – en av de virkelig klassiske norske popballadene. Samtidig startet han – sammen med Herodes Falsk og Tom Mathisen – Prima Vera, en gjøglergruppe som med banal humor og tilsynelatende minimal selvsensur skaffet seg et stort og entusiastisk publikum gjennom opptredener, plateutgivelser og den herostratisk berømte spillefilmen Prima Veras saga om Olav den Hellige (1983).
I denne tiden var Teigen også aktiv som musikalartist. Han medvirket i Rocky Horror Show på Centralteatret i Oslo 1977, og fulgte opp med Fantomets glade bryllup året etter og Fisle Narrepanne i Tyrol 1981; de to siste var han også med på å skrive. Senere medvirket han i rockversjonen av Puccinis La Bohème i Wien og Oslo (1986–87) og i musikalen Sofies verden på Fornebu (1999).
Et høydepunkt i sin popmusikalske karriere nådde han med albumet Cheek To Cheek, et samarbeid med Anita Skorgan. Sammen med Åge Aleksandersen regjerte paret på denne tiden pop-Norge, og Teigen ble tildelt Spellemannjuryens hederspris 1983.
Jahn Teigen har i større grad enn de fleste levd sitt liv i medias søkelys, og etter hvert har han blant mye annet stått frem som en mann som liker å snakke om de virkelig store spørsmål i livet. Ofte søker han imidlertid hjelp i utenomjordiske forklaringsmodeller som gjør hans svar like mystiske som hans spørsmål.